Blir så sliten av barna mine

[Anonym bruker]

Vi har tre barn, de yngste er 2 og 3 år.. Jeg går hjemme, men ungene er i bhg 3 dager i uka.. Alltid jeg som leverer og henter de ettersom det er jeg som er hjemme og stort sett jeg som gjør alt i huset her.. Det er egentlig helt greit for meg det ettersom min mann jobber 100 %, men barna mine gjør meg så sliten..

 

De få dagene jeg er hjemme uten de så nyter jeg hvert minutt uten skriking , krangling og gråt. Da kjenner jeg på følelser om hvor heldig jeg er som har så flott familie og føler meg så glad og takknemlig.. Men så fort jeg henter i bhg så er gråtingen, trassen og alt mase der med en gang og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å glede meg til de skal legge seg..

 

Jeg har en følelse at de er "værre" enn andre barn når det gjelder krangling og gråt..Jeg tar sikkert feil, men hvordan kan folk kose seg i småbarnstiden når det nesten kun består av unger som gråter,kliner,roter, og skal lage konfiikter av det minste lille ting?. Jeg er så sliten av hvordan de er. Jeg klarer ikke engang og syntes synd på dem hvis en av de har blitt lugget av den andre eller har falt fordi de løp rundt i huset og kræsjet i hverandre. Gleder meg til de blir større, kan leke med hverandre og ha litt mer forståelse... Er det bare meg som syntes det er så tungt å vanskelig ?

 

Anonym poster: e30174c2d43fff6b2b3fd50986bb81c3

[Anonym bruker]

Jeg er så glad jeg bare har en... skal aldri ha flere, virker som det da blir fullstendig kaos når jeg ser på vennene mine med to eller tre barn!

 

Anonym poster: 73d6de2641b74445ae9baafc056ecc07

[Anonym bruker]

Har også samme følelse stadig vekk, og det verste er at mange ganger uttrykker jeg det overfor barna. Jeg blir sint og sur på dem og roper til dem, har nesten begynt å gråte foran dem. Når de sutrer og slår seg så er det heller ikke alltid jeg klarer å synes synd på dem, når det er noe de selv har forårsaket ved å sloss, krangle osv. Jeg er alene med dem om morgenen og om ettermiddagen frem til leggetid og det er også frustrasjon over det som er problemet. Jeg får ikke laget middag i fred, og får ikke alenetid med noen av dem. Det funker aldri å spille spill, bake, etc sammen med 4-åringen fordi 2-åringen alltid kommer og saboterer.

 

Men innimellom da, så er disse gyldne øyeblikkene av litt søskenkjærlighet, at storebror hjelper lillesøster, at de leker sammen uten bråk (i 5 minuttter hehe..). Og når jeg sitter på jobb så savner jeg dem og blir glad av å tenke på dem. Men i praksis så sprekker ofte idyllen dessverre. Jeg har innsett at begeret flyter litt over hos meg nå, og er bekymret for barnas opplevelse av dette, så jeg må gjøre noe. Skal prøve å finne aktiviteter som begge har glede av, ta dem med ut oftere (mindre krangling ute), sørge for at jeg selv er uthvilt og i godt humør når jeg skal være sammen med dem, ha bedre tid om morgenen etc. Og håper det blir bedre etterhvert

 

 

Anonym poster: b2c5646a17ee883e479fd616116b31d9

[Anonym bruker]

Har samme følelse som deg noen ganger. Nå har jeg bare to barn. Og omtrent på alder med dine. Tror dette er helt vanlig. Og jeg tenker det blir bedre når de blir eldre.

 

Anonym poster: aec7ea4733471c51330a99e8027d02d9

[Anonym bruker]

Alt er ikke dans på roser hele tiden nei Koser meg de dagene i uka jeg er alene på formiddagen. Ellers synes jeg det er deilig med vår nå. Er bare å sende de ut i hagen, der kan de leke i flere timer.

Siden jeg har 5 stykker er jeg rimelig herdet når det gjelder gråt og konflikter. De ordner som oftest opp selv. Og rot blir det, men det å ha et strøkent hus har jeg gitt opp. De får bli når de er ute av redet

 

Anonym poster: 654f9a2337f3e9617aa81673c8ffb060

[Anonym bruker]

Alle barn er forskjellige, og alle mødre er forskjellige. Noen barn er mye mer krevende enn andre. Så, du er nok langt fra den eneste som syns det er tungt og vanskelig. Forhåpentligvis blir det bedre etterhvert! Bare hold ut!

 

Anonym poster: 35f398703656595287e0b4857778b35f

[Anonym bruker]

Tenk hvordan BARNA dine føler det da... Uff. Gjerne 100% barnehageplass er noe for deg?

 

Anonym poster: b9ee86f2d47f046b2dc020c59fd6558a

[Anonym bruker]

Ehm... altså, ja, det er normalt å bli sliten av ungene sine en gang i blant.

 

Men om du er frisk - altså frivillig hjemmeværende - og har tre dager i uken med alenetid, så vil jeg egentlig påstå at det er på tide å vurdere en liten vitaminsjekkrunde hos legen og/eller samspillsrådgivning hos helsestasjonen.

 

Anonym poster: a148db495e51775a85f702f322de0109

[Anonym bruker]

Derfor jeg har 5 år mellom mine barn, da slipper mann krangling og alt det der, bare kos og hjelp fra eldstemann hele veien, og minste mann har en å se opp til å lære av...

Bare et tips til dere andre som ikke har tette barn.

Har aldri skjønt poenget med å få barn så tett, det er slit uansett, med litt mellomrom blir det mere kos på alle.

 

Et tips til deg, kom deg ut i litt jobb å få bara dine i 100% barnehage.

 

 

Anonym poster: c7696b596533482e87607ae18810b0b3

[Anonym bruker]

Er som å lese om sånn det er her. Har null tålmodighet lengre, er så ufattelig sliten av barna. Har en på et halvt år, og en på 3. De få timene jeg får alene på kvelden er gull, men pga trass og at jeg ikke orker å ta kampen så ender det opp med lite alenetid. Jeg får aldri puste ut eller slappe av. Snart begynner jeg på jobb og samboer skal ha pappaperm, jeg gruer meg! Jeg har huset, hjemmet og ungene 100% hele tiden og får aldri slappet av. De krangler, og styrer, ingenting er bra nok. Jeg kjefter og er sliten,og sånn går dagene. Nå er jeg i tillegg hanglete og brygger på sykdom, så da er lunta enda kortere.. Det bør jo bli bedre en gang. Har lært meg til å slappe av mens man kan.. De 5min ldste er opptatt med å se tv eller leke, mens minste utforsker noe.

 

Anonym poster: bc2aeefd226a4a37f0c6285c17be6003

[Anonym bruker]

Kom deg ut i jobb! Kanskje kan mannen da redusere sin stilling litt slik at han kan bidra mer? Når det er sagt, andre greier å bidra hjemme til tross for 100% stilling. Kanskje han kan levere i barnehagen innimellom så du kan sove lenge noen morgener?

 

Anonym poster: 864d83d24da494db66b73f6c6ffbad34

[ELÅ]

Er som å lese om sånn det er her. Har null tålmodighet lengre, er så ufattelig sliten av barna. Har en på et halvt år, og en på 3. De få timene jeg får alene på kvelden er gull, men pga trass og at jeg ikke orker å ta kampen så ender det opp med lite alenetid. Jeg får aldri puste ut eller slappe av. Snart begynner jeg på jobb og samboer skal ha pappaperm, jeg gruer meg! Jeg har huset, hjemmet og ungene 100% hele tiden og får aldri slappet av. De krangler, og styrer, ingenting er bra nok. Jeg kjefter og er sliten,og sånn går dagene. Nå er jeg i tillegg hanglete og brygger på sykdom, så da er lunta enda kortere.. Det bør jo bli bedre en gang. Har lært meg til å slappe av mens man kan.. De 5min ldste er opptatt med å se tv eller leke, mens minste utforsker noe.

 

Anonym poster: bc2aeefd226a4a37f0c6285c17be6003

Hvordan går det an at en på et halvt år krangler med storesøsken?

Til HI. Det virker som om du har litt for mye tid til å bli sliten på. I de (korte) periodene jeg har vært hjemme i permisjon har også jeg blitt sliten av lite. Ut og jobb og få mer energi og mindre tid til å fokusere på hva som egentlig er helt vanlig oppførsel fra barn i den alderen.

[Mor di!]

Jeg har to gutter på snart fire og seks, og gleder meg masse til å få treffe dem etter jobb og gleder meg til helg og fridager -

DA skal vi virkelig kose oss, hele familien!

 

Men jeg vet jo at det blir krangling, juling, slossing og kjefting store deler av denne tiden, og jeg blir kjempesliten! For all del, elsker barna mine og det er jo ikke slik hele tiden, men tror enda du har til gode å finne en person som sier at fmåbarnstiden er en dans på roser! Og faktisk - det blir bedre og bedre jo eldre de blir!