hvilken hjelp får de som kutter seg?

[Anonym bruker]

Anonym poster: fb35ca96a3a8c04c6a093e0433173667

[Anonym bruker]

Plaster?

 

Anonym poster: d234698e56468947bd441c54f93ae83f

[Anonym bruker]

Ofte ingen.

 

Den hjelpen de behøver er vanligvis psykoterapi.

 

Anonym poster: 67d897d616cbc9633f9dbef9c491ca55

[Anonym bruker]

Men om ikke terapi hjelper ?

 

Anonym poster: 577caa3453e538c81e879f71aeccde45

[Anonym bruker]

Altså, selvskading er vanligvis et symptom på en psykisk lidelse. Om verken psykoterapi eller kombinasjonsbehandling med medisinering hjelper, så er det ikke så fryktelig mye mer medisinen kan foreta seg.

 

(Det vil si, i blant vil man vokse det av seg. Det er klart mer utbredt i tenårene enn i andre aldersgrupper. Det betyr sjelden at lidelsen som ligger til grunn forsvinner helt uten videre, men at man gjerne utvikler andre responsmønstre med økt modenhet).

 

Anonym poster: 67d897d616cbc9633f9dbef9c491ca55

[Anonym bruker]

det kommer vel ann på alvorlighetsgraden vil jeg tro. jeg kuttet mye og var på bup flere ganger i uken en periode. hadde det vært legevakt i ny og ne tipper jeg en kan bli innlagt med intensiv terapi.

 

Anonym poster: cc85ab0e88df4b9520089617cc6e52da

[Anonym bruker]

Har vel vært klagd på tidligere, at man møter opp på legevakten etter å ha skadet seg selv, og de på legevakten ikke setter pris på at man ber om deres assistanse etter å ha skadet seg selv.

 

Anonym poster: 851e8163a090ac57cd4aa4c6c5d87678

[Nichotine]

Tror det er Veldig forskjellig hvilken hjelp man får, alt etter hvor man bor. Og så er det nok forskjellig hvor mye hjelp man får fordi det er forskjellig hvor mye de rundt står på.

[*SommerFrisk*]

Jeg kjenner norges verste selvskader. Det er utgitt bok om henne.

 

Hjelpen hun fikk var jo av psykologer, innleggelser på lukkede avdelinger.

 

Det er nok som andre sier her, veldig avhengig av alvorlighetsgrad ... men medisin er jo somregel ikke en løsning alene iellefall, kanskje kombinert med hardt arbeid.

 

Hun jeg snakker om kuttet av seg leggen liksom, men likevel kunne ingen bare trylle også var hun bra igjen.

 

 

Jeg kuttet faktisk mye selv jeg, men kom vel til et punkt av meg selv hvor jeg forstod at jeg ikke ville være den, og at jeg ikke orket å skade familien min i tillegg ved å gjøre det. Så jeg sluttet.

[Anonym bruker]

Selvskading er jo et symptom, og ikke en sykdom, så selvskader BØR få hjelp til å takle lidelsen eller grunnen til at de skader seg selv.

 

I mitt tilfelle har det hjulpet å ha en plan over ting jeg kan gjøre istedenfor, når jeg er hjemme. Når jeg er innlagt hjelper det med faste samtaler pr. vakt, og konkrete spørsmål som "tenker du å skade deg i ettermiddag? Hva kan vi evt. gjøre her for at de tankene skal gå bort?"

Men hva som skal til for at jeg skal slutte HELT, det vet jeg enda ikke.

Det er et komplisert symptom...

 

Anonym poster: 068d37e68e253595b53fc1649361b935

[Anonym bruker]

Hvorfor kutter folk seg selv, hva skal det hjelpe til liksom? Er det for å sifra at de trenger hjelp? De får jo bare et problem til liksom...

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

[*SommerFrisk*]

Hvorfor kutter folk seg selv, hva skal det hjelpe til liksom? Er det for å sifra at de trenger hjelp? De får jo bare et problem til liksom...

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

 

Har du noen gang opplevd å sparke tåa borti noe? Slik skikkelig at du nermest klikker fordi det gjør så vondt? Har du da noen gang banket deg i låret f.eks?

 

Need I say more

[Anonym bruker]

Hvorfor kutter folk seg selv, hva skal det hjelpe til liksom? Er det for å sifra at de trenger hjelp? De får jo bare et problem til liksom...

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

 

Har du noen gang opplevd å sparke tåa borti noe? Slik skikkelig at du nermest klikker fordi det gjør så vondt? Har du da noen gang banket deg i låret f.eks?

 

Need I say more

 

Ehh... Nei? Jeg er ikke glad i smerte, og ser ikke helt poenget med å påføre meg mer... Skal det liksom hjelpe å ha vondt to steder i stedet for en?

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

[Anonym bruker]

Hvorfor kutter folk seg selv, hva skal det hjelpe til liksom? Er det for å sifra at de trenger hjelp? De får jo bare et problem til liksom...

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

 

Det er nok mange årsaker. Én som er ganske utbredt er at man lindrer psykisk smerte ved å påføre fysisk smerte. Det tar på en måte noe av oppmerksomheten fra den uutholdelige psykiske smerten og gjør det hele til noe mer konkret. For mange er det et rop om hjelp, for noen et rop om oppmerksomhet (fremdeles godt over i det sykelige), for noen er det en slags forberedelse på selvmord (selvskading er veldig, veldig typisk som forløper til selvmord, men korrelasjonen er ikke like sterk den andre veien).

 

Anonym poster: 67d897d616cbc9633f9dbef9c491ca55

[*SommerFrisk*]

Hvorfor kutter folk seg selv, hva skal det hjelpe til liksom? Er det for å sifra at de trenger hjelp? De får jo bare et problem til liksom...

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

 

Har du noen gang opplevd å sparke tåa borti noe? Slik skikkelig at du nermest klikker fordi det gjør så vondt? Har du da noen gang banket deg i låret f.eks?

 

Need I say more

 

Ehh... Nei? Jeg er ikke glad i smerte, og ser ikke helt poenget med å påføre meg mer... Skal det liksom hjelpe å ha vondt to steder i stedet for en?

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

 

Neida, men av og til, iallefall for meg, så hjalp det å ha vondt et konkret sted. Det hjalp å se at blodet rant, og kunne plassere smerten akkurat der.

 

Når man har opplevd umennesklig mye eller lite, men har det grusomt inni seg, så kan det være vanskelig å forholde seg til den type smerte, som er så altetende og overveldende, at det for meg iallefall ble en flukt fra tankene. Fordi akkurat idet kniven skar over hude, tenkte jeg på DEN smerten, og ikke den innvendige, og den utvendige kunne jeg se, kjenne på en annen måte, på en mye bedre måte.

 

Det er for meg mye mindre vondt å blø fra armen enn å ha opplevd alt jeg har, for å si det mildt. Jeg er ikke et offer, jeg vil aldri bli sett på som ett. ¨Så da jeg drev med dette var ikke jeg en av de som gikk med plaster og bandasje for å "skjule" det jeg hadde gjort, for mitt behov lå ikke der.

 

JEg kuttet på steder der ingen så det, så ingen bortsett fra min mor da hun var her, visste om dette.

[*SommerFrisk*]

var det bedre forklart? forstod du hva jeg mente nå ?

[Anonym bruker]

var det bedre forklart? forstod du hva jeg mente nå ?

 

Nja... Tror jeg forstår, men likevel ikke på en måte. For du vet jo at det er midlertidig og at den psykiske smerten fortsatt er der og vil ta over igjen, så det blir jo en "evig" runddans på en måte. Men det er vel det som er vanskelig da kanskje, å heller prøve å ta tak i det virkelige problemet? Den psykiske smerten?

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Selv fikk jeg intens psykolog, hun "bet" seg fast i meg, gikk gjennom alt jeg tenkte og følte fra 1 time før til 1 time etter selvskadingen fant sted. I starten hatet jeg henne for det, men det hjalp meg, hun ga meg også teknikker å benytte som ga utslippet jeg trengte, foruten å skade meg betydelig av noe slag, dette er en teknikk jeg holder fast på den dag i dag, men til tross for terapi i årrekker, så opplever jeg fortsatt trangen til å skade meg selv, når jeg støter på situasjoner jeg finner vanskelig å takle.. Men selvskading er ikke forbeholdt kutting, det er mye som er selvskading i den grad man tenker her, forskjellen varierer en del.. Alt fra alkohol til leppebiting, til kutting til røyking, alt kan regnes som selvskading, det er tanken rundt det man gjør, som avgjør om det er en handling av psykisk plage, eller en tilfeldighet.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hvorfor kutter folk seg selv, hva skal det hjelpe til liksom? Er det for å sifra at de trenger hjelp? De får jo bare et problem til liksom...

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

 

Jeg slet psykisk, men klarte ikke fortelle det til noen, pga psyken min følte jeg at jeg mistet kontrollen, og det som hjalp meg å beholde kontroll, eller gjenvinne den for en stund, var en form for selvskading.. Det er like urasjonelt å skade seg selv, som å få en spiseforstyrrelse ol. Det er noe som hender, som man ikke forstår er farlig, før man sitter for dypt i det.. Jeg selv ble avhengig av selvskadingen for å fungere i hverdagen.

[*SommerFrisk*]

var det bedre forklart? forstod du hva jeg mente nå ?

 

Nja... Tror jeg forstår, men likevel ikke på en måte. For du vet jo at det er midlertidig og at den psykiske smerten fortsatt er der og vil ta over igjen, så det blir jo en "evig" runddans på en måte. Men det er vel det som er vanskelig da kanskje, å heller prøve å ta tak i det virkelige problemet? Den psykiske smerten?

 

Anonym poster: fe4029ad6daf21e8a8c359723d90634b

 

Du er iallefall inne på noe. Det er riktig at det blir en ond sirkel, det skjer ofte fordi smerten er kortvarig, sammenlignet. Men, at det handler om å ikke ta tak i problemet kjenner jeg meg ikke helt igjen i.

 

Jeg ble sendt hit og dit og fikk "hjelp", men jeg som person er veldig kompleks. Og uten å si at noen ikke har det værre, for de finnes, så vil jeg si at jeg nok har opplevd mer enn noen jeg kjenner, og de jeg kjenner har heller aldri hørt om lignende. Jeg er ikke stolt av det akkurat, men det er jo ikke min skyld igjen.

 

Men det er vel grunnen, til at jeg ikke ga meg tidligere, jeg trengte lang tid til å tørre å komme innenfor min egen mur, hvis du forstår. Det var først da jeg turte å inrømme for andre hvordan det egentlig var, at jeg kunne velge det bort.

 

Jeg er en veldig privat person, rundt mine inderlige følelser, det var nok det som gjorde det vanskeligst for meg.

 

Som sagt, jeg kuttet meg steder der ingen så det. Så det var virkelig ikke oppmerksomheten rundt det, og jeg skammer meg i dag. Selvom det da, var det eneste absolutte "has to to" i hjernen min.