Vil ikke være fadder eller forlover!

[Anonym bruker]

Men hvordan si nei? Jeg har mistanke om at et spørsmålet kan komme, og bør kanskje ha tenkt på svaret i forkant. Kan noen hjelpe meg? Jeg er i utgangspunktet den typen som pakker inn ting av høflighetsskyld, og sier ja til ting jeg ikke vil.

 

Når man snakker om faddere så snakkes det om å "velge" faddere, og hvilken ære det er å bli valgt. Dette er ikke noe jeg har lyst til å forplikte meg til for barn av venner (annerledes når det er nær familie). Jeg tror heller ikke jeg verken kan eller vil innfri de forventninger de måtte ha, og ønsker ikke å stille meg selv i en slik situasjon med et ekstra "ansvar" for et barn jeg kanskje ikke kommer til å ha noe særlig kontakt med, en gang.

 

Når det gjelder å være forlover, så er det jo litt av en jobb! En jobb jeg ikke har tid til, eller lyst på. Og jeg har liten interesse av å planlegge utdrikningslag og smake på kaker og se på kjoler når jeg kunne brukt den tiden på å være sammen med familien min. Jeg er heller ingen taler, så må nok skuffe på det viset også. Når det er sagt så synes jeg forlover er et mye mer ærefullt oppdrag å få, men likevel et alt for stort oppdrag for min del, og jeg vil ikke kunne klare å innfri forventninger, samtidig som jeg må tvinge meg selv gjennom ting jeg ikke ønsker fordi jeg hadde vært så "heldig" å bli valgt ut som forlover.

 

SÅ- hva sier man?

 

Anonym poster: 52999ccc4d70b381b400dab6c3bfd112

[Gjest sug lut]

Fadder: man skylder på egen overbevisning, og i verste fall - om du virkelig ikke vil - på medlemskap i Hedningsamfunnet og intensjoner om kirkebrenning.

Forlover må det være mulig å si nei til, siden ingen bør spørre noen om å være forlover uten å kjenne vedkommende godt nok til å vite om det er ønsket eller ei.

[Pinnus]

Ang fadder er det bare å si at du er utmeldt fra statskirken tror jeg?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, jeg skrev nemlig et lignende innlegg på ett annet forum. Fikk en del tilbakemeldinger som gikk på hvor utakknemlig jeg var, siden det tydeligvis er en ære å være både fadder og forlover.

 

 

Anonym poster: b0f290678ed4a87e0034059eac1f9755

[Gjest Siklerotte]

Jeg har blitt spurt om å være fadder ved to tilfeller, og jeg har takket nei begge gangene. Jeg har ikke begrunnet det så veldig, annet enn at jeg har sagt at jeg setter pris på at de ønsker meg som fadder, men at jeg ikke ønsker å være det da jeg ikke kan leve opp til de forventingene jeg selv har til en fadder. Det ligger en hel del andre ting bak også, men det har ikke vært så nødvendig å si, de har akseptert den lille unnskyldningen uten problemer.

 

Forlover hadde jeg nok slitt litt mer med å si nei til å være. Min forlover gjør for så vidt ingenting - udrikkingslag har jeg lagt ned veto mot og ettersom vi bor i forskjellige land, har ikke akkurat kjoleleting vært noe vi har gjort sammen heller. Det er lov å si at du setter pris på at hun spør, men at du lurer på om en annen hadde vært bedre da du ikke føler at du har overskudd til å være den forloveren du synes hun fortjener.

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger og forslag på fremgangsmåter for å takke pent nei

 

Tar gjerne imot flere innspill!

 

Anonym poster: 52999ccc4d70b381b400dab6c3bfd112

[Anonym bruker]

Hvis du har noen spessielle i tankene så er det kansje greit å nevne det i generelle former før du blir bedt?

 

Anonym poster: 480c9d0fdb1a545a5a2d262843694460

[Anonym bruker]

Ja jeg synes du godt kan snakke frempå om dette til vedkommende hvis du tror spørsmålet kommer opp.

Jeg har full respekt for at du ikke ønsker dette.

Må bare si at jeg selv aldri har blitt bedt om noen av delene og det synes jeg er litt sårt.

 

Anonym poster: dcc79d81a6e095021b599d7644c0d559

[Anonym bruker]

Hvordan snakker man det frempå til vedkommende? Eneste måten jeg kommer på er å si noe sånt som "jeg er glad jeg ikke er fadder til mine venners barn, jeg kunne aldri stilt opp slikt de hadde ønska det uansett" til den nybakte mor, eller "håper aldri noen spør meg om å være forlover for det høres ut som veldig mye arbeid" til hun som akkurat har forlovet seg. Blir ikke det litt rart...?

 

Har sansen for det du sier, Silkerotte, synes det var gode måter å si det på.

 

Jeg kan forsåvidt si jeg er meldt ut av statskirken, men for den som ikke er det, så vil det jo være en løgn, så det bli jo litt rart. Dessuten er det ingen krav om statskirkemedlemsskap.

 

Til deg som sier du har starta en liknende tråd et annet sted og fått mye pepper for at du ikke ønska det, så regna jeg med at det skulle komme noe slike svar her også. Det har det foreløpig ikke gjort så det er jo bra Siden det ofte er slik at man snakker om hvem man velger som fadder, så er det lite fokus på å "spørre", altså det tas som en selvfølge at man sier ja. Men det er jo en forpliktelse ved det, er ikke bare å stille opp i kirka på dåpsdagen. Synes det blir helt feil for meg, den som spør og barnet at jeg er fadder når jeg i utgangspunktet ikke ønsker de "plikter" som følger med i oppveksten. Samme er i grunn med forlover-rollen, ikke at det er forpliktelser i ettertid, men ofte mye i forkant (kommer jo helt an på hva den som skal gifte seg ønsker, men det er jo vanskelig å vite før man blir spurt).

 

Ønsker fortsatt tilbakemeldinger og takk til dere som har svart!

 

HI

 

Anonym poster: 52999ccc4d70b381b400dab6c3bfd112