Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #1 Skrevet 4. mai 2013 Barn. Forferdelig følelse! Anonym poster: 76a9ae6e30d104d2a2fd600723a19116
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #2 Skrevet 4. mai 2013 Søk hjelp. Nå! Anonym poster: 087cfd18ca1753ad3762a411b43ae271
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #3 Skrevet 4. mai 2013 Ja søk hjelp! Ingen barn skal være nødt å vokse opp i et hjem de ikke er ønsket i! Anonym poster: cb69e7cc7af017b1f3ffd7b687654ed3
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #4 Skrevet 4. mai 2013 Har gjort. Venter på time... Anonym poster: 20b7f865d176c19f252696f3519c2c28
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #5 Skrevet 4. mai 2013 Jeg har også følt det slik i perioder så jeg kan forstå hva du mener. Småbarntsiden er ikke for alle. Men man må igjennom det uansett når man har barn. Og etter hvert når barna blir større blir det noe helt annet. Jeg kan med hånden på hjerte si nå at jeg ikke ville vært barnet mitt foruten. Anonym poster: 093a73a9108668a06869eb7126bfa6cf
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #6 Skrevet 4. mai 2013 Hvor gammelt er barnet/barna? Anonym poster: e09f87226f2ed43ac646b4a5c8c60ce2
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #7 Skrevet 4. mai 2013 Ja søk hjelp! Ingen barn skal være nødt å vokse opp i et hjem de ikke er ønsket i! Anonym poster: cb69e7cc7af017b1f3ffd7b687654ed3 Det kan være at HI gjør en like god jobb likevel, selv om hun angrer på valget sitt om å få barn. Det er absolutt ikke sikkert at barnet føler seg noe uønsket eller ikke får det den trenger. Antar nesten her at det er snakk om en ganske nybakt mor. Det vet jeg jo ikke, men tror ikke det er veldig uvanlig å slite med slike tanker med en baby eller et lite barn som ikke gjør stort annet enn å skrike, spise og bæsje. Anonym poster: 093a73a9108668a06869eb7126bfa6cf
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #8 Skrevet 4. mai 2013 5 og 1,5 år.. Fikk sistemann kun fordi mannen ønsket ett barn til. Anonym poster: 20b7f865d176c19f252696f3519c2c28
Anonym bruker Skrevet 4. mai 2013 #9 Skrevet 4. mai 2013 De får alt de trenger og jeg er omsorgsfull for begge. Faller de er jeg der. Sitter med de om de er våkne på natta. Kysser og klemmer de dagen lamg. Men det er den lille følelsen i meg som angrer. Vanskelig og forklare for jeg elsker ungene mine og merkelig nok ikke ville vært foruten. Men den følelsen allikavel. Anonym poster: 20b7f865d176c19f252696f3519c2c28
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå