Å bli alene

[Anonym bruker]

Vi sliter, det ser ikke ut som vårt problem kan løses. Det meste ligger på meg, men det er så mye jeg sliter med at det ikke kan løses over natten. Jeg trenger hjelp. Og samboer og barna hans orker meg ikke lenger. Vi har et felles barn. Flytter jeg, blir det bare meg og barnet. H*n et vant til en familie på fem. Jeg vil jo aldri verden utsette barnet mitt for dette, men ser ut som eneste løsning. Hvordan vil barnet mitt takle dette?? Kan h*n få traumer av dette? 5 år er barnet.... Jeg blir kvalm og syk av tanken på å ta h*n vekk fra familien sin, men dette går bare ikke lenger. Jeg blir syk av situasjonen som stemor, en rolle jeg ikke takler, og det beste er om jeg flytter... Noen som har flyttet med ett barn på fem som kan fortelle meg hvordan barnet taklet det??

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

[Anonym bruker]

Synes du skal prøve å løse situasjonen du står i i stedet for å røske opp familien.

 

Bruk den tiden du tar og involver selvsagt samboeren. Søk profesjonell hjelp om du behøver det.

 

Familier er ikke "bruk og kast" selv om en del ser ut til å mene det (se på antall skilsmisser)

 

Anonym poster: a91b7caea6e37ecd714cd0291106cca6

[Anonym bruker]

Om du har store problemer som du må rydde opp i og løse så er det kanskje best at barnet blir hos far, iallfall for en periode. Da får barnet være med sine søsken og du kan fokusere på å bli frisk.

 

Anonym poster: 9650b7af7bbc99363cfa82d33c6efcb3

[Anonym bruker]

Jeg er en person som vil gjøre det meste for å slippe dette. Problemet mitt er såpass dyptliggende, og jeg må ha profesjonell hjelp. Venter på å få time hos psykolog, men det tar visstnok måneder. Samboer og barna hans nærmest hater meg, jeg har gått inn i en slags depresjon, og jeg kommer meg ikke ut alene. Jeg er rådløs og har mest lyst å fjerne meg fra jordens overflate. Hi

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

[Anonym bruker]

Jeg er en person som vil gjøre det meste for å slippe dette. Problemet mitt er såpass dyptliggende, og jeg må ha profesjonell hjelp. Venter på å få time hos psykolog, men det tar visstnok måneder. Samboer og barna hans nærmest hater meg, jeg har gått inn i en slags depresjon, og jeg kommer meg ikke ut alene. Jeg er rådløs og har mest lyst å fjerne meg fra jordens overflate. Hi

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

 

Klem til deg, men om det er så ille så burde du kanskje ikke ha aleneansvar for et barn

 

Anonym poster: 9650b7af7bbc99363cfa82d33c6efcb3

[Anonym bruker]

Barnet mitt er det som holder meg oppe, kommer meg på jobb og fungerer i hverdagen. Uten barnet vil jeg nok bare gi opp., hi

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

[Anonym bruker]

Barnet mitt er det som holder meg oppe, kommer meg på jobb og fungerer i hverdagen. Uten barnet vil jeg nok bare gi opp., hi

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

 

Det er ikke et barns ansvar å holde mor, eller far, oppe og i livet. Dette er noe du må ta ansvar for selv og du må bli frisk. Jeg sier ikke dette for å være slem, men du legger en stor byrde på barnet. Det er ikke barnets jobb å ta vare på deg.

 

 

Anonym poster: 9650b7af7bbc99363cfa82d33c6efcb3

[Anonym bruker]

Barnet mitt er det som holder meg oppe, kommer meg på jobb og fungerer i hverdagen. Uten barnet vil jeg nok bare gi opp., hi

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

Det er ikke barnets jobb å holde deg oppe. Det er barnets beste som skal stå i fokus og det er nok å bli hos far og sine søsken.

 

Det du trenger er tid og profesjonell hjelp.

 

Anonym poster: 9be279bf8ee6c2ee1b7b33f3524549d0

[Anonym bruker]

Det gjør heller ikke barnet. Jeg er en god mor for barnet. Følger opp på alle områder og h*n er hele verden for meg. Jeg tror bare at det beste for samboer og meg selv er å gå fra hverandre. Vi vil alle fungere bedre da. Det er situasjonen her jeg ikke takler og har ikke lenger følelser for samboer av forskjellige grunner. Men samtidig er det det siste jeg vil utsette barnet mitt for. Er bare desperat etter en grusom krangel med samboer igår. Vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv, bare gråter. Vi fungerer i hverdagen, jeg holder meg oppe, på jobb, henter i bhg, handler, lager mat, gjør husarbeid. Men stemningen i huset er ikke bra.,

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

[Anonym bruker]

Vi sliter, det ser ikke ut som vårt problem kan løses. Det meste ligger på meg, men det er så mye jeg sliter med at det ikke kan løses over natten. Jeg trenger hjelp. Og samboer og barna hans orker meg ikke lenger. Vi har et felles barn. Flytter jeg, blir det bare meg og barnet. H*n et vant til en familie på fem. Jeg vil jo aldri verden utsette barnet mitt for dette, men ser ut som eneste løsning. Hvordan vil barnet mitt takle dette?? Kan h*n få traumer av dette? 5 år er barnet.... Jeg blir kvalm og syk av tanken på å ta h*n vekk fra familien sin, men dette går bare ikke lenger. Jeg blir syk av situasjonen som stemor, en rolle jeg ikke takler, og det beste er om jeg flytter... Noen som har flyttet med ett barn på fem som kan fortelle meg hvordan barnet taklet det??

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

 

Da bør kanskje far ha ansvar for deres felles barn og du flytte og søke profesjonell hjelp? Er du deprimert må du snakke med fastlege og få henvisning videre.. Et barn skal ikke måtte leve alene med en psykisk syk forelder...

 

Anonym poster: 4b069c539f2434cf38c4904c964d13f9

[Anonym bruker]

Vi sliter, det ser ikke ut som vårt problem kan løses. Det meste ligger på meg, men det er så mye jeg sliter med at det ikke kan løses over natten. Jeg trenger hjelp. Og samboer og barna hans orker meg ikke lenger. Vi har et felles barn. Flytter jeg, blir det bare meg og barnet. H*n et vant til en familie på fem. Jeg vil jo aldri verden utsette barnet mitt for dette, men ser ut som eneste løsning. Hvordan vil barnet mitt takle dette?? Kan h*n få traumer av dette? 5 år er barnet.... Jeg blir kvalm og syk av tanken på å ta h*n vekk fra familien sin, men dette går bare ikke lenger. Jeg blir syk av situasjonen som stemor, en rolle jeg ikke takler, og det beste er om jeg flytter... Noen som har flyttet med ett barn på fem som kan fortelle meg hvordan barnet taklet det??

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

 

Da bør kanskje far ha ansvar for deres felles barn og du flytte og søke profesjonell hjelp? Er du deprimert må du snakke med fastlege og få henvisning videre.. Et barn skal ikke måtte leve alene med en psykisk syk forelder...

 

Anonym poster: 4b069c539f2434cf38c4904c964d13f9

 

Til mitt forsvar er jeg ikke så syk... Jeg fungerer bare ikke i huset, som stemor. Eg blir syk av å ha ene ansvar for hele huset! I tillegg til full jobb, og mann og barn som ikke løfter en finger i huset. Jeg føler meg som en hushjelp, og samboer skjønnerikke problemet. Han jobber mye og har ikke kapasitet til å hjelpe til. Hadde kanskje taklet dette bedre om det var mine barn og jeg hadde litt å si i forhold til oppdragelse. Nå er jeg bare den onde stemor som kjefter og smeller hele dagen fordi ingen gjør en dritt. Det er det som gjør meg deprimert, jeg har nok ingen diagnose, men hadde nok trengt hjelp til kanskje å lære meg å bli en god stemor.. Vet ikke. Jeg er bitter og sur og lei meg, fordi livet mitt har blitt så langt fra det jeg kunne ønske. Så tror nok at ting kunne blitt hedre alene. For alle parter. Jeg vet at jeg hadde fikset det, men steget er alt for tungt å ta. Vet bare ikke om det er løsbart med meg og samboer, vi har sklidd så langt fra hverandre og det er ingen gnist av kjærlighet mellom oss. Jeg har kommet i en ond sirkel som gjør at jeg støter fra meg samboer fordi han på en måte har tatt fra meg det livet jeg kunne hatt. Jeg vet at alt dette høres helt patetisk ut, men må bare få ut noe, og jeg har ingen å snakke med.

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

[Anonym bruker]

Vi sliter, det ser ikke ut som vårt problem kan løses. Det meste ligger på meg, men det er så mye jeg sliter med at det ikke kan løses over natten. Jeg trenger hjelp. Og samboer og barna hans orker meg ikke lenger. Vi har et felles barn. Flytter jeg, blir det bare meg og barnet. H*n et vant til en familie på fem. Jeg vil jo aldri verden utsette barnet mitt for dette, men ser ut som eneste løsning. Hvordan vil barnet mitt takle dette?? Kan h*n få traumer av dette? 5 år er barnet.... Jeg blir kvalm og syk av tanken på å ta h*n vekk fra familien sin, men dette går bare ikke lenger. Jeg blir syk av situasjonen som stemor, en rolle jeg ikke takler, og det beste er om jeg flytter... Noen som har flyttet med ett barn på fem som kan fortelle meg hvordan barnet taklet det??

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

 

Om du sliter så mye og har så store problemer som du antyder, så burde du ikke vente på å komme inn til offentlig psykolog, bruk 2000 i mnd og gå til privat life coach/psykolog en dag i uka. Det kommer til å gjøre deg så mye bedre. Snakker av erfaring etter å ha vært i det offentlige i noen år uten å komme noen vei og ikke ha en psykolog som man kommer overens med og etter å ha brukt litt penger på å komme meg til en som faktisk kan tilby det ejg er ute etter på mine premisser har jeg kommet en lang vei...

 

Anonym poster: fe6478757c96c8685473133a0a30722e

[Anonym bruker]

Vi sliter, det ser ikke ut som vårt problem kan løses. Det meste ligger på meg, men det er så mye jeg sliter med at det ikke kan løses over natten. Jeg trenger hjelp. Og samboer og barna hans orker meg ikke lenger. Vi har et felles barn. Flytter jeg, blir det bare meg og barnet. H*n et vant til en familie på fem. Jeg vil jo aldri verden utsette barnet mitt for dette, men ser ut som eneste løsning. Hvordan vil barnet mitt takle dette?? Kan h*n få traumer av dette? 5 år er barnet.... Jeg blir kvalm og syk av tanken på å ta h*n vekk fra familien sin, men dette går bare ikke lenger. Jeg blir syk av situasjonen som stemor, en rolle jeg ikke takler, og det beste er om jeg flytter... Noen som har flyttet med ett barn på fem som kan fortelle meg hvordan barnet taklet det??

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

 

Da bør kanskje far ha ansvar for deres felles barn og du flytte og søke profesjonell hjelp? Er du deprimert må du snakke med fastlege og få henvisning videre.. Et barn skal ikke måtte leve alene med en psykisk syk forelder...

 

Anonym poster: 4b069c539f2434cf38c4904c964d13f9

 

Til mitt forsvar er jeg ikke så syk... Jeg fungerer bare ikke i huset, som stemor. Eg blir syk av å ha ene ansvar for hele huset! I tillegg til full jobb, og mann og barn som ikke løfter en finger i huset. Jeg føler meg som en hushjelp, og samboer skjønnerikke problemet. Han jobber mye og har ikke kapasitet til å hjelpe til. Hadde kanskje taklet dette bedre om det var mine barn og jeg hadde litt å si i forhold til oppdragelse. Nå er jeg bare den onde stemor som kjefter og smeller hele dagen fordi ingen gjør en dritt. Det er det som gjør meg deprimert, jeg har nok ingen diagnose, men hadde nok trengt hjelp til kanskje å lære meg å bli en god stemor.. Vet ikke. Jeg er bitter og sur og lei meg, fordi livet mitt har blitt så langt fra det jeg kunne ønske. Så tror nok at ting kunne blitt hedre alene. For alle parter. Jeg vet at jeg hadde fikset det, men steget er alt for tungt å ta. Vet bare ikke om det er løsbart med meg og samboer, vi har sklidd så langt fra hverandre og det er ingen gnist av kjærlighet mellom oss. Jeg har kommet i en ond sirkel som gjør at jeg støter fra meg samboer fordi han på en måte har tatt fra meg det livet jeg kunne hatt. Jeg vet at alt dette høres helt patetisk ut, men må bare få ut noe, og jeg har ingen å snakke med.

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52

 

Ok, da misforsto jeg :-) Du høres jo mest sliten ut. Har dere barna hans på fulltid også? Var selv igjennom et samlivsbrudd for snart tre år siden, da med et barn på armen. Ingen stebarn inne i bildet. Fungerte på jobb, sosialt, ellers. Men når jeg kom hjem og la meg ved siden av han gråt jeg meg i søvn hver natt når han ikke så. Var igjennom en slags depresjon da. Jeg forlot han og har ALDRI angret. Datteren min var 2 år da. Uansett alder på barna går nok samlivsbrudd bra. Enten får dere gå i terapi eller bare ende forholdet.

 

Anonym poster: 4b069c539f2434cf38c4904c964d13f9

[Anonym bruker]

Ja sliten er nok det rette ordet. Vi er alle annenhver uke, så den uken vi er tre så er ting litt enklere. Jeg ser det du skriver og jeg må nok bare gå inn i meg selv å finne ut hva jeg skal gjøre. Takk for støttende ord der. Hi

 

Anonym poster: 92e142e24f8dbc777e1a8206c7bb2c52