Hvordan klare å leve med en mann man ikke elsker?

[Anonym bruker]

Eneste grunnen til at jeg er sammen med han er på grunn av at vi har ett barn sammen. Har ingen følelser for han. Han har også gjort en del dumme ting som er vanskelig å glemme. Jeg blir ofte sittende å tenke på hvordan i all verden jeg skal klare å få dette til å fungere....

 

Noen andre som har det på samme måte? Hvordan får dere det til å fungere?

 

 

Anonym poster: f7d10534688d8fb5e65ff2917dc65846

[Anonym bruker]

Er du sikker på at du ikke elsker han? Kan det være at dere kun er inne i en vanskelig periode nå i småbarnstiden? Det er i så fall ikke unormalt.

 

Om det ikke bare er en fase, så har du jo flere valg. Dere kan leve sammen i et venneliknende forhold og du kan få alle dine barn med han så det ikke blir mine-dine-våre barn og det barnet dere allerede har får søsken. Barnet kan vokse opp med foreldre i samme hjem. Så kan dere vurdere når barna er voksne om dere vil gå ifra hverandre eller ikke. Eller du kan gå ifra han for å søke etter den store kjerligheten. Gå ut i enten alenemortilværelsen eller være den som kun har barnet i helgene og en dag i uka. Møte en mann du forelsker deg i, flytte sammen med han og få en ny familie med nye barn og mine-dine-våre-barn situasjoner, uten garanti for at dette er den store kjærligheten den heller, men kanskje det vil gi deg et lykkeligere liv. Ikke godt å si.

 

Jeg kan kjenne igjen det du sier til tider, men jeg tror det skyldes en vanskelig periode nå som vi har et lite barn, det kan være krevende. Men jeg kjenner innimellom at jeg virkelig elsker han. Føler en kjærlighet som er sterk. Men den er ikke der hver dag, og jeg har tvilt mange ganger. Kjenner du ikke kjærligheten av og til heller? Jeg har bestemt meg for å prøve. Blir det slutt, skal jeg ikke finne noen ny mann på lang lang tid, så jeg ser ikke det som noe alternativ fordi jeg har vokst opp med mange ulike stefedre selv (så jeg vet hvordan det kan føles fra barnets perspektiv), og heller ikke få flere barn (noe jeg synes er trist for jeg ønsker meg et søsken til den vi har).

 

Anonym poster: 908b0263b62ed09ec8f6f2b1fabd1d84

[Anonym bruker]

Hvorfor bryr du deg så lite om barnet ditt at du vil la det vokse opp i et kjærlighetsløst hjem og få det som "fasit" for hvordan det selv skal leve livet sitt i fremtiden? Utrolig egoistisk av deg. Hvorfor MÅ det fungere?

 

Anonym poster: baf44bad06c9ac41d3853d1ec3d931af

[Anonym bruker]

Enig med deg rett over her! Man lærer bort mye ved å "holde ut" også.....

At du i det hele tatt spør her inne tolker jeg som at du ikke er fornøyd med tilværelsen og egentlig lengter etter noe annet....?

Hvis du ikke er glad i mannen din vil det garantert være synlig. Hvordan tror du det vil kjennes for barnet deres å være "skyldig" i at foreldrene måtte "holde ut" i et kjærlighetsløst samliv? Selv om det ikke er krangling osv så er det vel ikke særlig sunt?

Jeg har foreldre som er veldig glade i hverandre, selv etter over 40 års ekteskap. Slik hadde jeg sett for meg at mitt liv skulle være også. Men slik ble det dessverre ikke.

Jeg traff mannen min som 17-åring og vi har tre barn sammen. Nå er jeg 40.

Vi er veldig ulike som personer, og etter at vi fikk barn ble det bare mer og mer tydelig... De siste årene har følelsene mine forsvunnet mer og mer, og i fjor valgte jeg å søke separasjon.

Vi kranglet lite, men når jeg ikke orket å hverken kysse, klemme eller dele seng med han lenger, og syntes det var deilig når han var borte på jobb o.l så går det ikke i lengden. Hvertfall ikke et helt liv!

Ja, det er fortsatt trist, men jeg er lykkeligere enn på lenge. Steinen jeg følte jeg hadde på skuldrene er vekk, og livet er bra. Også for barna. Om man ikke er uvenner ligger alt til rette for å ordne det på beste måte for dem, husk det! Og i mange tilfeller har de det bedre da enn om foreldrene bare holder sammen for deres skyld!

 

Anonym poster: e030b03f94ac9b69c2f60a1e66aecac6

[Rivjernet]

Hvorfor bryr du deg så lite om barnet ditt at du vil la det vokse opp i et kjærlighetsløst hjem og få det som "fasit" for hvordan det selv skal leve livet sitt i fremtiden? Utrolig egoistisk av deg. Hvorfor MÅ det fungere?

 

Anonym poster: baf44bad06c9ac41d3853d1ec3d931af

 

Så lenge det ikke er snakk om vold eller rus og de voksne har en god tone, så er nok det bedre for barna en skilsmisse . Barn trenger ikke flammende lidenskap mellom foreldrene for å ha en god oppvekst.

 

Så er det heller ikke sikkert at å modellere at det er greit å oppløse en familie uten veldige gode grunner er det beste heller?