Kjenner foreldrene dine den egentlige deg?

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at mine ikke gjør det. Helt siden jeg var i barnehage har jeg skjult sider av meg fordi mamma er så fryktelig sårbar og stressa av seg. Jeg har opplevd forferdelige ting som gjennom årene har formet meg til den jeg er i dag. Alle som står meg nær vet om dette. Men ikke fireldrene mine. Jeg går gjennom livet med en livsoppgave som heter beskytt stakkars mamma. Rundt meg virker det som at alke andre har gode støttespillere i foreldrene sine. Det har jeg også, så lenge det ikke er noe. Er det noe får mamma angst og sier at dette vil hun ikke vite, nå får hun ikke sove om natten osv. Dermed vet hun ikke om misbruk, voldtekt, juling, mobbing, og andre ting som har gjort meg til den jeg er. Og hun kjenner meg ikke i det hele tatt.

 

Anonym poster: a3975ca9f4187cd15e27ee84771ccc72

[Gjest Sekretøsa]

Mamma vet det meste. Pappa vet ingenting. Svigers tror nok de kjenner mannen, men det gjør de absolutt ikke.

[Anonym bruker]

Mamma er en meget lett stresset person, som også blir fort sinna. Så jeg forteller de overhodet ikke alt om meg, lyver faktisk en god del. De fikk en telefon hjem da jeg var 17 fra politiet fordi jeg ble voldtatt. Etter det har jeg aldri turt å bekymre de "unødvendig".

 

Anonym poster: 235620bddf8b9078452af0a82a1d098a

[Gjest meg&mini]

Jeg må innrømme at mine ikke gjør det. Helt siden jeg var i barnehage har jeg skjult sider av meg fordi mamma er så fryktelig sårbar og stressa av seg. Jeg har opplevd forferdelige ting som gjennom årene har formet meg til den jeg er i dag. Alle som står meg nær vet om dette. Men ikke fireldrene mine. Jeg går gjennom livet med en livsoppgave som heter beskytt stakkars mamma. Rundt meg virker det som at alke andre har gode støttespillere i foreldrene sine. Det har jeg også, så lenge det ikke er noe. Er det noe får mamma angst og sier at dette vil hun ikke vite, nå får hun ikke sove om natten osv. Dermed vet hun ikke om misbruk, voldtekt, juling, mobbing, og andre ting som har gjort meg til den jeg er. Og hun kjenner meg ikke i det hele tatt.

 

Anonym poster: a3975ca9f4187cd15e27ee84771ccc72

 

Utrolig trist at du har gått gjennom så mye og føle at du ikke kan si noe til moren din.. Hun skal jo på en måte alltid passe på barna sine,

 

Mamma kjenner meg, men pappa er jeg litt usikker på faktisk:) han kjenner vel til mange sider, men tror ikke han er så interessert i å kjenne meg sånn som mamma gjør:)

[Anonym bruker]

Mine foreldre kjenner meg vel ikke i det hele tatt, tror jeg. Det er mulig de vet hva jeg er utdannet som, om de tenker seg godt om, og de har fått med seg at jeg er gift og har barn.

 

Anonym poster: 2beda714b197202c8577ad6875604295

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen det med stressa mor, stakkars mamma osv. Pluss SKYhøye forventninger fra foreldrene. Kom jeg hjem med en femmer fra skolen så fikk jeg kjeft, for jeg skulle bare ha seksere. Med en firer trengte jeg ikke komme hjem i det hele tatt egentlig. De ble kjempelykkelig at jeg giftet meg med min aller første kjæreste og sexpartner, og veldig sint fordi jeg hadde sex utenfor ekteskap/samboerskap da jeg dumpet eksmannen og ble alene. Da jeg ble uplanlagt gravid så fikk jeg bare beskjed om å ta abort, for det passet seg ikke, selv om jeg hadde lønn man måtte betale toppskatt av, god romslig bolig, bil, utdanning og trygg fast jobb. Min mor har enda ikke fortalt sin beste venninne om at hun ble bestemor for tredje gang, nå som jeg har fått barn med min forlovede. Hun vet heller ikke om ting jeg sliter med, ting som har skjedd på skolen osv som mobbing (fikk beskjed at jeg sikkert ble mobbet fordi jeg var skyld i det selv). De ønsker å ha sider av meg som passer deres liv, og tie ihjel sidene ved meg som ikke passer. Derfor kuttet jeg kontakt med dem for 2 uker siden.

 

Anonym poster: f4c567cef03a244dca68f1c930ee6542

[bobbelfru]

Nei det gjør ingen i familien min.

 

Den som kjenner meg helt er mannen min og noen gode venner.

[Gjest Skofantomet]

Nei, langt i fra, mamma har jeg lite kontakt med og pappa er rett og slett ikke interessert i livet mitt. Men bestemor kjenner meg som den jeg er

[Anonym bruker]

De kjente meg noenlunde frem til jeg var 19 år og flyttet hjemmefra. Nå har vi en høflig tone, men aldri personlig.

 

Anonym poster: 8164588d33d587b54df1808800060cbd

[Anonym bruker]

Så trist en tråd! Håper virkelig ikke mitt barn gir sånne svar på et sånt spørsmål, om de får det som voksen.

 

Anonym poster: 5a97e68df997d062620eccb580ba6e1a

[det er berre mordi]

Ja, dei veit nok det meste:)

[♥Madam Mim♥]

Ja, både mamma og pappa kjenner meg som den jeg er både på godt og vondt :-)

[ღTyrkiskPepperღ]

Ja, mine foreldre kjenner den egentlige meg på godt og vondt.

[Anonym bruker]

Nja, mamma kjenner mye av meg men absolutt ikke alt, ho har så forventninger til at jeg skal være på den og den måten, ha gjort ditt og datt osv..

Pappa kjenner bare overflaten, vi snakker aldri om personlige ting og ser hverandre kanskje et par ganger i året..

 

Anonym poster: bccfe1be651ad80063736c7f0cf0b159

[BellaSuz]

Ja, absolutt! De ser jevnlig alle mine sider på godt og vondt, og det har vel sammenheng med at vi sees så ofte. Tilbringer mye tid sammen, reiser på hytta sammen, ferier osv. Og vi trives med det alle sammen, de er begge rundt 50-55, så aldersforskjellen er ikke så stor:-)

[Anonym bruker]

Uff da, det høres ikke bra ut HI. Du er sikker på at du ikke har undervurdert moren din? Sa hun selv at hun ikke ville vite noe vondt? De fleste er sterkere enn de tror, og den indre sterke "løvemammaen" kan uventet komme frem hos de fleste hvis noe truer ens barn, selv om en ikke alltid finner den samme styrken når noe gjelder en selv.

 

Anonym poster: 044e820959cf79472642ddfffeb634eb

[Iiiiik]

Mnja, nesten. Jeg har en bror som har slitt mye oppigjennom, så det har vært lite plass til mine utfordringer. Nå har de riktignok vært nokså bagatellmessige, så det har ikke vært noe stort problem å skulle klare meg selv. Mamma kjenner meg godt mener jeg, så godt som en mor trenger å kjenne en datter. Hun vet ikke hvor mange jeg har hatt sex med eller hvor mye jeg drakk på fest som ungdom, men utover det vet hun det meste. Pappa'n min virker dessverre ikke, så han vet ingenting nå. Han og jeg er imidlertid nokså like, så han kjente sider av meg som mamma ikke skjønte seg på.

[B-gjengen]

Ja de kjenner meg nok både på godt og vondt. Men det er nok flere ting og sider de overser ettersom det ikke passer inn i deres normal og standarer

[Anonym bruker]

Dette var trist å høre, HI Føler med deg.

 

Jeg og pappa har ikke kontakt, så han kjenner meg ikke. Og jeg kjenner ikke han. Mamma kjenner meg ut og inn, og forholdet vårt er veldig godt. Jeg føler at jeg kjenner mamma også, men jeg tror hun vet mer om meg enn jeg vet om henne. Jeg klarer ikke holde noe skjult for mamma, alt kommer for en dag

 

Anonym poster: e0838a70f0770a8bcf2a58dda6de5a01

[Anonym bruker]

Pappa vet lite om meg, han har aldri engasjert seg mye i livet mitt.

(Bodd langt unna og vært mer opptatt av jobb) Tror han innbiller seg at jeg er en person som ikke får til noe, kanskje mye fordi jeg fortalte ham at jeg frivillig hadde lagt meg inn på psykiatrisk som tenåring pga dårlig oppvekst som første til angst og depresjoner.

 

Når jeg fortalte ham at jeg skulle utdanne meg innen helsevesenet ba han meg om å la det være, for jeg kom aldri til å fullføre det. (Gjett om jeg var stolt når jeg ringte og fortalte at jeg hadde tatt fagbrevet)

 

Når jeg ble gravid med førstemann ville han nærmest at jeg skulle ta abort.

 

Og han har vel hatt null tro på at jeg håndterer penger, selv om jeg faktisk er ganske sparsom av meg og aldri har hatt gjeld.

 

Tror han ble overraska for et par år siden når han fant ut at jeg er kjempesterk psykisk (gikk gjennom en tung periode for litt siden og da var han der å så hvordan jeg klarte meg). Jeg er også gift, har to barn og klarer meg økonomisk, så håper han angrer litt på at han har "dømt" meg uten å kjenne meg.

 

Mamma vet veeeldig mye, kanskje nesten alt, men samtidig har hun problemer med alkohol og div, så jeg har de siste årene lært at jeg ikke kan stole på henne 100 % og har tatt mye avstand fra henne.

 

Anonym poster: ec1dc42122f43bc6ef3ad76aab47bda8

[Anonym bruker]

Dette var trist å høre, HI Føler med deg.

 

Jeg og pappa har ikke kontakt, så han kjenner meg ikke. Og jeg kjenner ikke han. Mamma kjenner meg ut og inn, og forholdet vårt er veldig godt. Jeg føler at jeg kjenner mamma også, men jeg tror hun vet mer om meg enn jeg vet om henne. Jeg klarer ikke holde noe skjult for mamma, alt kommer for en dag

 

Anonym poster: e0838a70f0770a8bcf2a58dda6de5a01

 

Det er forresten bare 19 år mellom mamma og meg. Og hun har vært verdens beste mor fra starten av. Jeg er stolt av mamman min.

 

Anonym poster: e0838a70f0770a8bcf2a58dda6de5a01

[Gjest Trulte med to små]

Ja de kjenner meg nok både på godt og vondt. Men det er nok flere ting og sider de overser ettersom det ikke passer inn i deres normal og standarer

 

Vet de at du er medlem av B-gjengen?

[Mikkemafian]

Mamma har vært med meg gjennom kjærlighetssorg, assistert befruktning, jobbtrøbbel, barnespetakkel, og mange gleder opp igjennom. Pappa er litt mer praktisk, så vi går på tur, hogger ved, går på ski, og det er også en del av meg. Regner forresten med at han vet det meste, for det er ikke hemmelig, vi snakker bare ikke vanligvis om alt...

[Anonym bruker]

Synes det er trist at du har måtte slite med alt dette uten å ha foreldrene på lag i oppveksten din Hi, det er ikke slik det skal være.

 

Jeg føler mamma kjente meg i oppveksten. Men nå etter jeg ble voksen så vet hun ikke hvem jeg er, selv om hun tror det. Pappa har aldri vært interessert.

 

Anonym poster: 5b2efaee236ebd8336df9284e23649b7

[Anonym bruker]

Nei.

 

Har ressurssterke foreldre. Har gode minner fra barndommen. Er minstemann av 4 barn. Noe har gått galt for meg et sted uten at noen merket det. Kanskje foreldrene min var opptatt av å bruke alle energien på min narkomane søster, min bror som ble far som 17-åring eller de krevende jobbene sine. De har bare sett meg som en som alltid har gjort som hun skal. Gått på skole, vært ansvarlig osv. Og så har jeg alltid gått for å være så sur og sint. Det de ikke vet er at jeg har hatt depressive tanker og tvangstanker/handlinger siden grunnskolen. Og da jeg var student vurderte jeg faktisk selvmord. Verken min mor eller far så meg eller hjalp meg. Da jeg fikk første av 3 barn hadde jeg det helt forferdelig og måtte oppsøke psykolog. Ikke noe av dette vet mine foreldre. De har imidlertid alltid visst at jeg har et vanskelig og sårbart sinn, og jeg mener de har feilet siden de ikke har tatt ordentlig tak i dette mens jeg var barn. Men de skal ha for at de alltid stiller opp og hjelper hvis jeg spør om noe, og de er gode besteforeldre på det overflatiske plan.

 

Har ihvertfall bestemt meg for at jeg skal bli kjent med mine barn. Jeg ønsker ikke at mine barn skal føle at de ikke kan snakke med sine egne foreldre en gang.

 

Anonym poster: 30c27deac02537f4bac4f3bc0078cd6f