Jeg blir så provosert av en gravid facebookvenn

[Anonym bruker]

Gammel klassevenninne som har flytta til andre kanten av landet pga en mann. Her hvor ho er fra har ho 3 unga fra før av med to ulike menn og dem har ho bare reist fra.

Stadig legges det ut mavebilder og ho gleder seg så til å få baby med den perfekte mannen sin. Hva med de ho dro fra da? Eier ikke folk skam i livet?

Lurer på hvor lenge hu synes det er stas med den nye ungen før hu drar fra den og.

 

Synes så synd på de stakkars unga som er igjen her hos fedra sine, som ser mor kanskje 2 ganger i året.

Hva får en mor til å gjøre slikt? Hu må jo være tjukk i huet eller noe??

 

Anonym poster: f37b24247990f8be61490ccddc20c4c0

[hysterika]

Hun er sikkert bare litt (veldig) enkel, eller?

[Anonym bruker]

Eller kanskje var det for det beste?det beste for barna hennes?Håper virkelig de har oppegående fedre som elsker de over alt på jord, slik at savnet etter en ubrukelig mor ikke blir for stort...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

[Heihånåerdetjuligjen]

Hun er muligens det ja, og i tillegg fri for selvinnsikt

[Anonym bruker]

Ja det får'n si! Rimelig spesielt.

 

Anonym poster: 09a3f90d86fec8a825635c1733d3bef1

[Singelmamma og banden]

DET hadde jeg aldri greid... Håper de ikke er gamle nok til å se hva ho skriver på facebook... Stakkars barn... Hvorfor kunne ikke denne "perfekte" mannen flytte dit hun og ungene bodde?

[Gjest Antarctica]

...og veldig egoistisk? Det er jo slemt å ikke ta ansvar for det man selv har skapt. Men sånn oppfører jo menn seg over store deler av fjøla.

[Anonym bruker]

...og veldig egoistisk? Det er jo slemt å ikke ta ansvar for det man selv har skapt. Men sånn oppfører jo menn seg over store deler av fjøla.

 

ja, de gjør jo det.mens vi avfeier det litt om far forsvinner, så er jo mor verdens verste mor/enkel/dum/jævelen sjøl om hun gjør det samme som fedre gjør hver dag...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

[Gjest Antarctica]

...og veldig egoistisk? Det er jo slemt å ikke ta ansvar for det man selv har skapt. Men sånn oppfører jo menn seg over store deler av fjøla.

 

ja, de gjør jo det.mens vi avfeier det litt om far forsvinner, så er jo mor verdens verste mor/enkel/dum/jævelen sjøl om hun gjør det samme som fedre gjør hver dag...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

 

Men de er begge slemme når de svikter sitt avkom.

[Anonym bruker]

...og veldig egoistisk? Det er jo slemt å ikke ta ansvar for det man selv har skapt. Men sånn oppfører jo menn seg over store deler av fjøla.

 

ja, de gjør jo det.mens vi avfeier det litt om far forsvinner, så er jo mor verdens verste mor/enkel/dum/jævelen sjøl om hun gjør det samme som fedre gjør hver dag...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

 

Ja men nå er det vel ingen som overser og uskyldiggjør en far som gjør det heller da? Har aldri hørt noen som har snakket godt om fedre som gjør det samme ihvertfall. Ille er det uansett!

 

Anonym poster: 09a3f90d86fec8a825635c1733d3bef1

[Anonym bruker]

Eller det var for det beste for alle parter?

 

Slik utbrodering på nett forstå jeg meg ikke på, men jeg kan faktisk forstå det å flytte fra egen(e) unge®.. Jeg fikk første barnet når jeg var 20 år, null samhørighets følelse med ungen, jeg tok minimalt ansvar for ungen osv. Jeg følte meg regelrett som verdens verste menneske, fordi jeg ikke elsket barnet mitt, og ønsket å gjøre alt for det... Etter 2 år ga jeg opp, da hadde jeg gått i terapi, fått hjelp av BV osv. Jeg kontaktet barnefaren og tilbydde han full foreldre omsorg for ungen vår, han tok den uten å mukke, han elsket det lille barnet, og hans samboer ble fort glad i ungen, og trådde til som en mamma for ungen.

Jeg har nå fått meg ny familie, er 28 år og to barn, jeg ser nå så alt for godt hva som manglet i forhold til eldste barnet mitt.. Jeg ser han noen ganger i året, han vet jeg er den biologiske moren hans, men han elsker sin stemor som sin ekte mamma, han har takket meg for at jeg ga han en fantastisk mamma, når jeg selv ikke klarte rollen..

 

Nå sier jeg ikke at jeg og hun du nevner er like, men kanskje det var for det beste, at hun flyttet uten ungene, at ungene er sammen med fedrene sine.. Kanskje hun er noe enkel som utbroderer svangerskapet slik, men kanskje hun samtidig opplever noe hun manglet med de andre svangerskapene?

 

Anonym poster: 037abf3cc9f9caffe753443b1d647e5a

[Singelmamma og banden]

Spiller ingen rolle om det er mor eller far som svikter, det er like synd for ungenes del uansett.

[Anonym bruker]

...og veldig egoistisk? Det er jo slemt å ikke ta ansvar for det man selv har skapt. Men sånn oppfører jo menn seg over store deler av fjøla.

 

ja, de gjør jo det.mens vi avfeier det litt om far forsvinner, så er jo mor verdens verste mor/enkel/dum/jævelen sjøl om hun gjør det samme som fedre gjør hver dag...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

 

Ja men nå er det vel ingen som overser og uskyldiggjør en far som gjør det heller da? Har aldri hørt noen som har snakket godt om fedre som gjør det samme ihvertfall. Ille er det uansett!

 

Anonym poster: 09a3f90d86fec8a825635c1733d3bef1

 

Klart det er ille!jeg forsvarer ikke noen av partene,men det er jo en kjennsgjerning at om en mor stikker av fra barna sine så er jo det værre enn om en far gjør det, iallefall i flertallest øyne...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

[Anonym bruker]

Eller det var for det beste for alle parter?

 

Slik utbrodering på nett forstå jeg meg ikke på, men jeg kan faktisk forstå det å flytte fra egen(e) unge®.. Jeg fikk første barnet når jeg var 20 år, null samhørighets følelse med ungen, jeg tok minimalt ansvar for ungen osv. Jeg følte meg regelrett som verdens verste menneske, fordi jeg ikke elsket barnet mitt, og ønsket å gjøre alt for det... Etter 2 år ga jeg opp, da hadde jeg gått i terapi, fått hjelp av BV osv. Jeg kontaktet barnefaren og tilbydde han full foreldre omsorg for ungen vår, han tok den uten å mukke, han elsket det lille barnet, og hans samboer ble fort glad i ungen, og trådde til som en mamma for ungen.

Jeg har nå fått meg ny familie, er 28 år og to barn, jeg ser nå så alt for godt hva som manglet i forhold til eldste barnet mitt.. Jeg ser han noen ganger i året, han vet jeg er den biologiske moren hans, men han elsker sin stemor som sin ekte mamma, han har takket meg for at jeg ga han en fantastisk mamma, når jeg selv ikke klarte rollen..

 

Nå sier jeg ikke at jeg og hun du nevner er like, men kanskje det var for det beste, at hun flyttet uten ungene, at ungene er sammen med fedrene sine.. Kanskje hun er noe enkel som utbroderer svangerskapet slik, men kanskje hun samtidig opplever noe hun manglet med de andre svangerskapene?

 

Anonym poster: 037abf3cc9f9caffe753443b1d647e5a

 

Dæven så tøff du var som gjorde det du gjorde!!All respekt til deg, som så din sønns behov og forsto hva som var best for han!

 

 

Thumbs up sier jeg bare, det er flere som skulle gjort som deg, det er bra sikkert!

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

[Anonym bruker]

 

Dæven så tøff du var som gjorde det du gjorde!!All respekt til deg, som så din sønns behov og forsto hva som var best for han!

 

 

Thumbs up sier jeg bare, det er flere som skulle gjort som deg, det er bra sikkert!

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

I starten tenkte vi alle at jeg bare hadde depresjoner, men etter en god stund ble det av bekreftet, jeg hadde rett og slett ikke det normale båndet til ungen der.. Det var vanskelig for både meg og alle de som prøvde å hjelpe meg å forstå dette, men uansett hva, så uteble det. Jeg orket bare ikke å såre ungen på sikt, det var bedre for han å komme inn i en familie hvor de elsket han, og gjorde det de gjorde, fordi de elsket han, ikke fordi det var en plikt når man har barn. Enda det var vanskelig, og enda jeg vet jeg blir sett på som et forferdelig menneske av den bygda vi bodde i, så vet jeg at det var rett for ungen, han fortjente noen som elsket han som deres barn, ikke bare en "mor" som prøvde å godta at hun hadde ansvar for han.

Om det var at jeg fikk barn før jeg var klar for det, eller fordi faren hans gikk ifra meg kort tid etter jeg var blitt gravid, som påvirket, vet jeg ikke, viktigst var at gutten fikk den familien han fortjente, og den inkluderte ikke meg.

 

Anonym poster: 037abf3cc9f9caffe753443b1d647e5a

[Anonym bruker]

Dæven så tøff du var som gjorde det du gjorde!!All respekt til deg, som så din sønns behov og forsto hva som var best for han!

 

 

Thumbs up sier jeg bare, det er flere som skulle gjort som deg, det er bra sikkert!

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

I starten tenkte vi alle at jeg bare hadde depresjoner, men etter en god stund ble det av bekreftet, jeg hadde rett og slett ikke det normale båndet til ungen der.. Det var vanskelig for både meg og alle de som prøvde å hjelpe meg å forstå dette, men uansett hva, så uteble det. Jeg orket bare ikke å såre ungen på sikt, det var bedre for han å komme inn i en familie hvor de elsket han, og gjorde det de gjorde, fordi de elsket han, ikke fordi det var en plikt når man har barn. Enda det var vanskelig, og enda jeg vet jeg blir sett på som et forferdelig menneske av den bygda vi bodde i, så vet jeg at det var rett for ungen, han fortjente noen som elsket han som deres barn, ikke bare en "mor" som prøvde å godta at hun hadde ansvar for han.

Om det var at jeg fikk barn før jeg var klar for det, eller fordi faren hans gikk ifra meg kort tid etter jeg var blitt gravid, som påvirket, vet jeg ikke, viktigst var at gutten fikk den familien han fortjente, og den inkluderte ikke meg.

 

Anonym poster: 037abf3cc9f9caffe753443b1d647e5a

 

Da sier jeg igjen: Helt utrolig at du klarte å tenke slik når slike tanker er en "skam", for det er jo forventa at en mor skal elske sitt barn samme hva.

Så fint for gutten din at han ser det samme som deg, at dette var det beste for han.

Blir nesten litt rørt her jeg sitter...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

[Anonym bruker]

 

Da sier jeg igjen: Helt utrolig at du klarte å tenke slik når slike tanker er en "skam", for det er jo forventa at en mor skal elske sitt barn samme hva.

Så fint for gutten din at han ser det samme som deg, at dette var det beste for han.

Blir nesten litt rørt her jeg sitter...

 

Anonym poster: 2a08726cbb920d03fa804fd4f8cdb4f4

Det blir nok hans far å takke for at gutten ikke hater meg.. Hans far har vært flink til å forklare dette med at jeg er biologisk mor, men at jeg ikke klarte å gi gutten det beste om han ble boende hos meg, så enda det ikke virker slik (hverken for gutten eller meg) så var jeg så glad i han, at jeg valgte å gi han den beste familien jeg kunne klare.. Og det stemmer jo... Jeg er glad i gutten, men dessverre ikke som en sønn..

Men han kaller meg for "tante ****" så han har futten en måte å innlemme meg, uten at noen av oss skal føle det er som en mamma, jeg er ikke hans mor, han har ei herlig mamma boende sammen med seg, som har gitt han 2 nydelige søsken, som har elsket han ubetinget, og med full mors følelse fra den dagen han flyttet til de. Jeg bor 1,5 time unna dem, vi sees noen ganger i året, men hverken jeg eller de har nok tenkt på meg som hans mor, for meg er det umulig, og med tanke på hans mamma, så ser man hva ekte mors følelse er, enda hun ikke er hans biologiske mor.

Jeg var livredd for å ikke ha rett følelse når jeg ventet min og mannens første, gikk i terapi i svangerskapet, og jeg gjorde det helt klart for legen og mannen, om det ble nok et barn jeg ikke hadde de rette følelsene for, så skulle jeg steriliseres. Men så fort jeg hørte første hylet, så falt jeg helt og holdent for barnet, jeg klarte ikke vente et sekund på å få ungen i armene.. Det er jo sårt at jeg ikke hadde det slik med førstefødte, men han har det såpass godt i familien sin, at jeg ikke kan gå å tenke slik hele tiden, jeg gjorde det beste ut av en umulig situasjon.

 

Anonym poster: 037abf3cc9f9caffe753443b1d647e5a

[Anonym bruker]

All respekt til deg som forteller historia di her, og jeg må si meg enig i at det var stort av deg å tenke ungens beste her.

Jeg vil ikke sammenligne din historie med historia til ho jeg snakker om, hp har tross alt gjort detta med ikke en men tre unger! Og først og fremst på grunn av en mann.

Det er sykt!

 

HI

 

Anonym poster: f37b24247990f8be61490ccddc20c4c0

[Anonym bruker]

All respekt til deg som forteller historia di her, og jeg må si meg enig i at det var stort av deg å tenke ungens beste her.

Jeg vil ikke sammenligne din historie med historia til ho jeg snakker om, hp har tross alt gjort detta med ikke en men tre unger! Og først og fremst på grunn av en mann.

Det er sykt!

 

HI

 

Anonym poster: f37b24247990f8be61490ccddc20c4c0

 

Men vet du om hun hadde morsfølelsen for ungene? Om det er en eller 5 unger, det endrer ikke på det, for noen ligger det ikke å ha morsinstinkt i det heletatt, de får utallige barn, i håp om at de endelig skal få det, for de ønsker seg barn, men likevel, så faller det i grus.. Man trives som gravid, elsker det til og med, så kommer barnet, og all den gledes følelsen, forsvant "med fostervannet", om man kan si det slik.

At hun flytter fra ungene pga en mann derimot, det stiller jo saken annerledes så klart, men det er en del faktorer med i det, når man først ser helheten, forsvarer henne ikke, men om det skal vise seg at hun har det som meg, men med flere runder, så føler jeg faktisk litt sympati for henne, for det er forferdelig å glede seg over en voksene mage, spark osv, for så å ikke kjenne en eneste følelse for den ungen som kommer ut.

 

Anonym poster: 037abf3cc9f9caffe753443b1d647e5a

[Anonym bruker]

Huff, for noen historier i denne tråden

 

Anonym poster: 80e16f49010b7d2a518a28fb8ac89f26