Kjenner jeg blir irritert på ei vennine av meg..

[Anonym bruker]

Jeg møtte veggen og det med et skikkelig brak.. Har brukt lang tid på å komme meg såpass ovenpå at jeg klarer å ta meg av hus, hjem og følge opp barna. Det er faktisk en bragd for meg å klare det nå. Nå har jeg så smått begynt å jobbe litt igjen, men jeg klarer ikke å ordne hus, hjem og sliter med å følge opp barna. Før var jeg superkvinnen som klarte alt og enda litt til uten problemer, nå klarer jeg så lite at det er skamfullt.

I dag har vært en ekstremt tøff dag hvor jeg virkelig har slitt meg igjennom og i dag klarte jeg ikke å lage middag til barna. Jeg hadde rett å slett ikke overskudd til å stå på kjøkkenet i 20 min å lage en skikkelig middag, så full av nederlag ble det nok et ferdig usunt måltid, det har vært noen av dem for å si det sånn.

Traff på venninnen min og hun lurte på hvordan det sto til så svarte jeg ærlig at dette går rett vest, nå er det på ferdig middager igjen. Hun svarte med å bagatellisere alt, de skulle også ha ferdig middag i dag så det var nok ikke bare meg. Hun jobber 100%, styrer i huset hver dag, er mye eldre enn meg og har ALLTID hatt det verre enn meg.

Det ble bare dråpen for meg, fordi jeg føler at folk ikke tar meg på alvor. Jeg får inntrykk av at de (arbeidsplassen, familie og omgangskrets) tror jeg faker. Jeg er stort sett hjemme og klarer å klistre på meg "nei, så bra alt er" smilet de gangene jeg tasser ut døra.

Sannheten er at jeg klarer ikke å løfte hode høyt nok til å få med meg hva som skjer rundt meg, men er alt for stolt til å vise det, tilstandet jeg har satt meg selv i er så altoppslukende.

For meg betyr det å ikke klare å lage en ordentlig middag at det er på tur ned i kjelleren igjen. Jeg må sette bort barna flere ganger i uken fordi jeg orker/klarer rett å slett ikke å ha dem rundt meg. Mesteparten av dagene går med til å sove, fordi jeg klarer ikke å holde meg våken en hel dag, fysisk aktivitet kan jeg bare glemme fordi kroppen slutter å virke når som helst.

 

Jeg vil ikke tilbake til å bruke to dager på å henge opp en vaskemaskin, at barna går rundt på nåler fordi mamma er dårlig, ikke kunne gå på tur fordi kroppen svikter og være avhengig av andre for å klare de enkle tingene som er hus, hjem og barn. Jeg vil klare alt som jeg klarte før!!!

 

Utrolig at det ligger så mye bak en jævla grandis, men sånn er hverdagen min nå og selvfølgelig kan ingen se det når jeg later som alt er bra hver gang de ser meg.

Ufattlig at menesker som har kjent meg i årevis plutselig innbiller seg at jeg har blitt lat og at jeg bare er sykemeldt for å få fri...

 

 

 

Anonym poster: 313663337acaef3cd40e5eeb925bb847

[Anonym bruker]

Sikker på at hun ikke prøvde å få deg til å føle deg litt bedre ved å si at du er ikke alene, at ferdigmiddag er ikke så ille og at du er ikke en dårlig mamma som har ferdigmiddag til barna dine? Mulig at hun var litt klønete, men jeg ville tatt det som en oppbacking og som en oppmuntring

 

Anonym poster: 37e62a30fcc622d795aff9b5d59cc868

[Anonym bruker]

Jeg kan nesten garantere deg at hun ikke prøvde å bagatellisere noe, men at hun ville vise deg at hun ikke ser ned på deg og at hun sympatiserer med deg. Man vet ikke alltid hva man skal si når noen sliter, og jeg er 99,9 % sikker på at hun egentlig mente det støttende.

 

Forøvrig synes jeg ikke du burde jobbe, du er ikke klar.

 

Anonym poster: 88dae26c1cf969f1e93bc98077170e21

[Anonym bruker]

Høres mer ut som hun prøvde å si at " hei, vi er faktisk flere i samme båt" og prøvde å oppmuntre deg. Merkelig at du skal ta på vei for det!

 

Anonym poster: ff6fac47bc11a8b903c794231112124d

[Anonym bruker]

Høres mer ut som hun prøvde å si at " hei, vi er faktisk flere i samme båt" og prøvde å oppmuntre deg. Merkelig at du skal ta på vei for det!

 

Anonym poster: ff6fac47bc11a8b903c794231112124d

 

Ikke spark de som ligger nede... HI tar på vei for dette fordi hun er utbrent og har det tøft og ser ikke ting klart. Ikke merkelig at man blir litt paranoid, egentlig.

 

Anonym poster: 88dae26c1cf969f1e93bc98077170e21

[Anonym bruker]

Kan nok stemme at hun mente det støttende og at jeg egentlig bare er irritert/sur/oppgitt/forbanna på meg selv for at jeg ikke hoppet av togen i tide denne gangen. Jeg vil ikke igjennom de fem månedene det tok meg å komme meg såpass ovenpå at jeg klarte å lage en ordentlig middag 7 dager i uken og har tydligvis ikke lært å gi meg mens leken er god enda eller...

 

At så enkle banale ting skal være så innmari vanskelig for meg jeg kan da ikke huske at jeg var så tett i topplokket før denne opplevelsen...

Måtte faktisk skrive innlegget her og lese det tre ganger før jeg oppdaget at jeg egentlig var sur på meg selv...

 

Takk for svar, jenter...

 

Anonym poster: 98646064492b5559bf7cff148f933775

[2barns mor]

Jeg velger å tro at venninna di ikke mente noe negativt med det. Kanskje hun mente at du ikke skal føle deg som ei dårlig mor fordi du lager grandis en dag. At det er flere som er sliten å tyr til lettvinte løsninger, er jo noe alle vet. Så jeg velger å tro at hun sa det for å støtte deg, ikke for at du skal føle deg værre.

[Anonym bruker]

Du skjønner vel at du må dra deg til legen fort som faen og få ham til å innse at du trenger en sykemelding og hjelp til å bli frisk? Herregud dame, innse at du ikke klarer alt, ansett en vaskehjelp og søk hjelp!

 

Anonym poster: d01d0e553b08841e4c66c34cf6b665ba

[Anonym bruker]

Kom igjen, vennen, opp igjen! Dette er et mindre set-back, det betyr ikke at du ikke er bedre. To skritt fram og ett tilbake, sånn er det med det meste.

Chin up, i morgen er en ny dag. Kanskje det blir grandis i morgen også, men kanskje lørdag blir en bedre dag.

Klem til deg.

 

Anonym poster: a6b6e1d070428630d139357dedc06aa6

[Anonym bruker]

Hun mente sikkert ikke noe galt med det men det er og veldig mange som ikke liker å høre sannheten.

 

Etter å ha opplevd noe veldig tøft så hadde jeg behov for å prate om det og det over en lengre periode de aller fleste vennnene mine taklet ikke dette..jeg har vært der for de i alle år men var for mye å få noe igjen.

 

Det jg har lært er at mange føler de må ha alt så rosenrødt rundt seg. Nå etter to år og venner spør hvordan jeg har det så sier jeg bare bra. Nesten ingen vet hvordan jeg egentlig har det for de er faktisk ikke interessert i høre det. Jeg et alene med en sønn og snakker heller aldri om han til andre for merker at de bare tuner ut når jeg sier noe..

 

Altså hun mente dwt sikkert ikke vondt ment men skjønner hvorfor du reagerer slm du gjør. Jeg ville følt akkurat det samme men noen takler ikke å høre sannheten og synd men sant slik er det..

 

Anonym poster: 32edaafb1433563a3da37954bf5e5a74

[Anonym bruker]

De som ikke selv har møtt veggen har ingen anelse om hva det vil si. Vet akkurat hvordan du har det, og du bør ikke jobbe når du har det slik. Du må komme tilbake til deg selv igjen før du begynner i jobb igjen, hvis ikke kommer du opp igjen av dette svarte altoppslukende hullet. Hos meg tok det et halvt år.

Skrev et langt innlegg i en annen tråd her om dette for litt siden..

 

 

Anonym poster: 466c22c046600899aff065a00b00d592

[Anonym bruker]

Kan nok stemme at hun mente det støttende og at jeg egentlig bare er irritert/sur/oppgitt/forbanna på meg selv for at jeg ikke hoppet av togen i tide denne gangen. Jeg vil ikke igjennom de fem månedene det tok meg å komme meg såpass ovenpå at jeg klarte å lage en ordentlig middag 7 dager i uken og har tydligvis ikke lært å gi meg mens leken er god enda eller...

 

At så enkle banale ting skal være så innmari vanskelig for meg jeg kan da ikke huske at jeg var så tett i topplokket før denne opplevelsen...

Måtte faktisk skrive innlegget her og lese det tre ganger før jeg oppdaget at jeg egentlig var sur på meg selv...

 

Takk for svar, jenter...

 

Anonym poster: 98646064492b5559bf7cff148f933775

 

Man MÅ ikke være super-mamma, 24/7. Har vært der du er Hi, både utbrent og deprimert, og jeg har (etter mange nedturer!) innsett at man ikke MÅ lage middag fra grunnen av HVER DAG. Man må ikke rekke alt, man kan faktisk ikke gjøre ALT! Jeg har lært meg å si nei. Prøver å få til 3 ordentlige middager i uka men på tunge/travle dager lager jeg faktisk og grandis i ny og ne. Vasker ikke huset hver fredag men tar litt hver dag! Det jeg orker... Er fornøyd om jeg klarer å få ungene avgårde om morgenen, få gjort en eller to husting på dagen, lage NOE til middag og gjøre leksene med gutten min, og kveldsstellet. Har innsett at jeg i denne perioden ikke har overskudd til mer... Orker faktisk ikke være sosial mer enn høyst nødvendig heller.

 

Anonym poster: f36b459f46e943de6c2afbfcc373b0b3

[Poetika med K]

Jeg er helt sikker på at venninnen din ikke mente noe vondt med det, og at hun synes det er vanskelig å vite hva hun skal si til deg.

Jeg ser ikke hva som var så galt med det hun sa. Hadde du ikke følt deg ennå verre om hun hadde fortalt deg at hun skulle hjem og lage kjernesunn middag fra bunnen av?

Endret 2. mai 2013 av Poetica von Tryll

[Anonym bruker]

Kan nok stemme at hun mente det støttende og at jeg egentlig bare er irritert/sur/oppgitt/forbanna på meg selv for at jeg ikke hoppet av togen i tide denne gangen. Jeg vil ikke igjennom de fem månedene det tok meg å komme meg såpass ovenpå at jeg klarte å lage en ordentlig middag 7 dager i uken og har tydligvis ikke lært å gi meg mens leken er god enda eller...

 

At så enkle banale ting skal være så innmari vanskelig for meg jeg kan da ikke huske at jeg var så tett i topplokket før denne opplevelsen...

Måtte faktisk skrive innlegget her og lese det tre ganger før jeg oppdaget at jeg egentlig var sur på meg selv...

 

Takk for svar, jenter...

 

Anonym poster: 98646064492b5559bf7cff148f933775

 

Man MÅ ikke være super-mamma, 24/7. Har vært der du er Hi, både utbrent og deprimert, og jeg har (etter mange nedturer!) innsett at man ikke MÅ lage middag fra grunnen av HVER DAG. Man må ikke rekke alt, man kan faktisk ikke gjøre ALT! Jeg har lært meg å si nei. Prøver å få til 3 ordentlige middager i uka men på tunge/travle dager lager jeg faktisk og grandis i ny og ne. Vasker ikke huset hver fredag men tar litt hver dag! Det jeg orker... Er fornøyd om jeg klarer å få ungene avgårde om morgenen, få gjort en eller to husting på dagen, lage NOE til middag og gjøre leksene med gutten min, og kveldsstellet. Har innsett at jeg i denne perioden ikke har overskudd til mer... Orker faktisk ikke være sosial mer enn høyst nødvendig heller.

 

Anonym poster: f36b459f46e943de6c2afbfcc373b0b3

 

Takk for støttende ord fra dere alle. Jeg skal tilbake til legen igjen ganske kjapt for dette blir jeg ikke med på en gang til.

Jeg jobber veldig hardt med å sette grenser for meg selv og hva vi skal gjøre. Justerer ned mine egne krav til meg selv, men jeg kjenner at det er et veldig nederlag å ikke klare å lage ordentlig middag. Antagligvis fordi det det er ikke så lenge siden jeg har mestret det å lage middag igjen. Jeg kommer nok til det punktet der det er helt ok å ikke lage middag hver dag igjen, men nå er det en av de tingene jeg har jobbet så hardt for å klare og det å ikke klare det igjen er så et hardt slag. Det blir som å stirre rett ned i avgrunnen igjen.

Jeg har blitt veldig slapp på huset og føler at det ikke ser ut, men har klart å akseptere at nå er det sånn. Tror ikke jeg vil ha det permanent sånn, men men...

 

Jeg skjønner veldig godt hvorfor mange av omgangskretsen har trekt seg litt unna og forstår det godt. Jeg har vært sykemeldt i seks måneder og det er begrenset hvor lenge man klarer å støtte/høre på og forstå noen som ikke klarer å se noe annet enn sin egen navle. Det aller verste er at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, men jeg har kommet dit at jeg er klar over det...

 

Akkurat nå så var det veldig deilig å bruke DIB og ikke venner til å lashe ut, som sagt over her.. Lørdag er en ny dag så får dagen i morgen være hviledag.

 

Tusen takk igjen for varme ord og støtte.. Det var veldig sårt trengt akkurat nå, så dere reddet kvelden og morgendagen for meg!!!

 

Hi

 

Anonym poster: 98646064492b5559bf7cff148f933775

[Anonym bruker]

Høres mer ut som hun prøvde å si at " hei, vi er faktisk flere i samme båt" og prøvde å oppmuntre deg. Merkelig at du skal ta på vei for det!

 

Anonym poster: ff6fac47bc11a8b903c794231112124d

 

Ikke spark de som ligger nede... HI tar på vei for dette fordi hun er utbrent og har det tøft og ser ikke ting klart. Ikke merkelig at man blir litt paranoid, egentlig.

 

Anonym poster: 88dae26c1cf969f1e93bc98077170e21

 

Det gjør jeg heller ikke. Er selv deprimert for tiden. Men akkurat dette eksempelet HI kom med kunne vanskelig misforstås. Hadde vært noe annet om venninnen sa noe negativ, ikke sa noe, himla med øynene osv...taushet er verst... Når jeg prater med venninner når jeg nå er deprimert, så er det faktisk litt fint å høre at de kan kjenne seg igjen, føler meg ikke så alene. Enkelt og greit.

 

Anonym poster: ff6fac47bc11a8b903c794231112124d

[Virginia.]

Så lenge det var litt sant her også, så kunne jeg fint ha sagt noe slik til en venninne som trøst og for å vise at heller ikke vi er perfekte, og at det ikke er verdens undergang av den grunn. Hadde faktisk blitt litt lei meg om hun tok mitt forsøk på å gi støtte og vise at jeg forsto, som et forsøk på å bagatellisere hennes slit....