Om det å synes om seg selv....

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke jeg er spesielt pen, men når jeg ikke har et speil foran ansiktet så klarer jeg å glemme det...helt til jeg går forbi et speil igjen.

 

Når jeg står på mitt eget bad så er lyset så innmari bra at jeg klarer å synes at jeg ser okay ut. Ikke av de verste, ikke av de beste, heller ikke midt på treet. Jeg klarer ikke å plassere meg, men jeg synes ofte at jeg ser en utgave av en jente som utstråler noe.

 

Når jeg er ute så hender det at jeg føler meg utrolig pen. Det er akkurat som om jeg glemmer litt utseendet mitt og TROR at jeg ser like pen ut som jeg føler at jeg er. Så blir jeg plutselig veldig opptatt av om folk (les: hankjønn) ser på meg eller ikke. Ser de, så er det kanskje fordi jeg ser bra ut. Ser de ikke, så er det sannsynligvis fordi de tenker på noe annet.

 

Men de dagene jeg føler meg som skitt, da ser ABSOLUTT ALLE i min retning og alle tenker de "uffda, ikke alle som har vært like heldig".

 

Tenke seg til at det er min egen hjerne som vrir og vender på tankene mine på denne måten, og det har de jammen lært seg til gjennom et langt liv. Jeg har fått høre av mange på min vei at jeg er søt og sjarmerende og venter jo ikke akkurat at folk skal synes jeg er en top-model. Jeg vet at noe må det være, ellers så ville ikke folk sagt noe. Jeg ser på mine venninner rundt meg...ingen modeller der i gården, men jeg synes jo de har sjarm og kan lett karakterisere de som pene jenter. Selv om de ikke er billedskjønne.

 

Så hvorfor går jeg på den samme "feilen" gang på gang, og nedvurderer meg selv noe så inni....? Okay, selvtilliten er ikke på topp. Og ja, gjennom barndommen så hørte jeg faktisk sjelden at jeg var søt eller pen. Ble litt mobbet i perioder og jeg husker jeg tok meg nær av det. Hadde alltid mine gode venninner, men var aldri noe naturlig midtpunkt i klassen. Der følte jeg det bedre å gjøre meg så usynlig som mulig...og i livet generelt også.

 

Men hvordan komme seg ut av det? Som sagt, det går opp og ned. Jeg kan føle meg dritfin en dag og gå ut full av selvtillit som bare det. Så holder det med et litt ikke-flatterende speil som viser små skavanker som jeg ikke så hjemme på badet. Og dermed er småjæveln i gang inni hodet og rakker ned på meg som bare det. Setninger som "fy f... så stygg du egentlig er" og " tror du virkelig folk synes du er noe som helst pen...de sier det bare fordi de ser hvor uheldig du har vært og så ønsker de å si noe pent...men sant det er det ikke likevel". Osv osv....kan holde på en stund.

 

Noen som har noen tips?

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

[Anonym bruker]

I eksakt samme båt som deg hi! Får ikke snudd om på tankene, noen dager føler jeg meg super, mens andre dager vil jeg bare ikke sees på..

 

Anonym poster: f6bc3522c0615e042d68ff28a35d89d6

[Anonym bruker]

I eksakt samme båt som deg hi! Får ikke snudd om på tankene, noen dager føler jeg meg super, mens andre dager vil jeg bare ikke sees på..

 

Anonym poster: f6bc3522c0615e042d68ff28a35d89d6

 

Hi

Ja, og når jeg ser alle andre så er det sjelden jeg synes de er stygge. Men når jeg tenker hva de må synes om meg...ja da tenker jeg omvendt

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

[Anonym bruker]

I eksakt samme båt som deg hi! Får ikke snudd om på tankene, noen dager føler jeg meg super, mens andre dager vil jeg bare ikke sees på..

 

Anonym poster: f6bc3522c0615e042d68ff28a35d89d6

 

Hi

Ja, og når jeg ser alle andre så er det sjelden jeg synes de er stygge. Men når jeg tenker hva de må synes om meg...ja da tenker jeg omvendt

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

Jeg synes ikke jeg er spesielt pen, men når jeg ikke har et speil foran ansiktet så klarer jeg å glemme det...helt til jeg går forbi et speil igjen.

 

Når jeg står på mitt eget bad så er lyset så innmari bra at jeg klarer å synes at jeg ser okay ut. Ikke av de verste, ikke av de beste, heller ikke midt på treet. Jeg klarer ikke å plassere meg, men jeg synes ofte at jeg ser en utgave av en jente som utstråler noe.

 

Når jeg er ute så hender det at jeg føler meg utrolig pen. Det er akkurat som om jeg glemmer litt utseendet mitt og TROR at jeg ser like pen ut som jeg føler at jeg er. Så blir jeg plutselig veldig opptatt av om folk (les: hankjønn) ser på meg eller ikke. Ser de, så er det kanskje fordi jeg ser bra ut. Ser de ikke, så er det sannsynligvis fordi de tenker på noe annet.

 

Men de dagene jeg føler meg som skitt, da ser ABSOLUTT ALLE i min retning og alle tenker de "uffda, ikke alle som har vært like heldig".

 

Tenke seg til at det er min egen hjerne som vrir og vender på tankene mine på denne måten, og det har de jammen lært seg til gjennom et langt liv. Jeg har fått høre av mange på min vei at jeg er søt og sjarmerende og venter jo ikke akkurat at folk skal synes jeg er en top-model. Jeg vet at noe må det være, ellers så ville ikke folk sagt noe. Jeg ser på mine venninner rundt meg...ingen modeller der i gården, men jeg synes jo de har sjarm og kan lett karakterisere de som pene jenter. Selv om de ikke er billedskjønne.

 

Så hvorfor går jeg på den samme "feilen" gang på gang, og nedvurderer meg selv noe så inni....? Okay, selvtilliten er ikke på topp. Og ja, gjennom barndommen så hørte jeg faktisk sjelden at jeg var søt eller pen. Ble litt mobbet i perioder og jeg husker jeg tok meg nær av det. Hadde alltid mine gode venninner, men var aldri noe naturlig midtpunkt i klassen. Der følte jeg det bedre å gjøre meg så usynlig som mulig...og i livet generelt også.

 

Men hvordan komme seg ut av det? Som sagt, det går opp og ned. Jeg kan føle meg dritfin en dag og gå ut full av selvtillit som bare det. Så holder det med et litt ikke-flatterende speil som viser små skavanker som jeg ikke så hjemme på badet. Og dermed er småjæveln i gang inni hodet og rakker ned på meg som bare det. Setninger som "fy f... så stygg du egentlig er" og " tror du virkelig folk synes du er noe som helst pen...de sier det bare fordi de ser hvor uheldig du har vært og så ønsker de å si noe pent...men sant det er det ikke likevel". Osv osv....kan holde på en stund.

 

Noen som har noen tips?

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

 

Du har en damehjerne. Helt normalt

 

Anonym poster: f2cc8179c703e80c53ee88fc48a6f06b

[Anonym bruker]

Kanskje du skulle søke profesjonell hjelp? Jeg tror ikke det er normalt å være så opphengt i ens utseende. Jeg er snart 40 år, og jeg ser jo at utseendet har falmet og min ungpikesjarm er et avsluttet kapittel. Menn ser ikke på meg på den måten lenger, og det er sikkert to år siden noen prøvde å sjekke meg opp. Men sånn er det, livets gang og alt det der. Har mann og barn og er lykkelig, og utseendet er ikke så viktig som før.

 

Anonym poster: e3de71138334bcf3ea4df29f620107f6

[Anonym bruker]

Se deg selv i speilet og si at du er pen nok, du er god nok. Si det høyt til deg selv, hver gang du er alene og ser et speil. skriv gule lapper som du fester der du ser ofte, inni lommeboken, på siden av nattbordet og andre litt skjulte steder. Det hjernen hører mange nok ganger, begynner du å tro på.

 

Si til deg selv at du ikke trenger å være den peneste, og at du er god nok!

 

Jeg lover deg at det virker:) Har prøvd det selv!

 

Anonym poster: d17d770c660742eac70c200e425c5914

[Anonym bruker]

I eksakt samme båt som deg hi! Får ikke snudd om på tankene, noen dager føler jeg meg super, mens andre dager vil jeg bare ikke sees på..

 

Anonym poster: f6bc3522c0615e042d68ff28a35d89d6

 

Hi

Ja, og når jeg ser alle andre så er det sjelden jeg synes de er stygge. Men når jeg tenker hva de må synes om meg...ja da tenker jeg omvendt

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

Jeg synes ikke jeg er spesielt pen, men når jeg ikke har et speil foran ansiktet så klarer jeg å glemme det...helt til jeg går forbi et speil igjen.

 

Når jeg står på mitt eget bad så er lyset så innmari bra at jeg klarer å synes at jeg ser okay ut. Ikke av de verste, ikke av de beste, heller ikke midt på treet. Jeg klarer ikke å plassere meg, men jeg synes ofte at jeg ser en utgave av en jente som utstråler noe.

 

Når jeg er ute så hender det at jeg føler meg utrolig pen. Det er akkurat som om jeg glemmer litt utseendet mitt og TROR at jeg ser like pen ut som jeg føler at jeg er. Så blir jeg plutselig veldig opptatt av om folk (les: hankjønn) ser på meg eller ikke. Ser de, så er det kanskje fordi jeg ser bra ut. Ser de ikke, så er det sannsynligvis fordi de tenker på noe annet.

 

Men de dagene jeg føler meg som skitt, da ser ABSOLUTT ALLE i min retning og alle tenker de "uffda, ikke alle som har vært like heldig".

 

Tenke seg til at det er min egen hjerne som vrir og vender på tankene mine på denne måten, og det har de jammen lært seg til gjennom et langt liv. Jeg har fått høre av mange på min vei at jeg er søt og sjarmerende og venter jo ikke akkurat at folk skal synes jeg er en top-model. Jeg vet at noe må det være, ellers så ville ikke folk sagt noe. Jeg ser på mine venninner rundt meg...ingen modeller der i gården, men jeg synes jo de har sjarm og kan lett karakterisere de som pene jenter. Selv om de ikke er billedskjønne.

 

Så hvorfor går jeg på den samme "feilen" gang på gang, og nedvurderer meg selv noe så inni....? Okay, selvtilliten er ikke på topp. Og ja, gjennom barndommen så hørte jeg faktisk sjelden at jeg var søt eller pen. Ble litt mobbet i perioder og jeg husker jeg tok meg nær av det. Hadde alltid mine gode venninner, men var aldri noe naturlig midtpunkt i klassen. Der følte jeg det bedre å gjøre meg så usynlig som mulig...og i livet generelt også.

 

Men hvordan komme seg ut av det? Som sagt, det går opp og ned. Jeg kan føle meg dritfin en dag og gå ut full av selvtillit som bare det. Så holder det med et litt ikke-flatterende speil som viser små skavanker som jeg ikke så hjemme på badet. Og dermed er småjæveln i gang inni hodet og rakker ned på meg som bare det. Setninger som "fy f... så stygg du egentlig er" og " tror du virkelig folk synes du er noe som helst pen...de sier det bare fordi de ser hvor uheldig du har vært og så ønsker de å si noe pent...men sant det er det ikke likevel". Osv osv....kan holde på en stund.

 

Noen som har noen tips?

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

 

Du har en damehjerne. Helt normalt

 

Anonym poster: f2cc8179c703e80c53ee88fc48a6f06b

Der er jeg uenig - IKKE normalt.

 

Anonym poster: e3de71138334bcf3ea4df29f620107f6

[Anonym bruker]

Kanskje du skulle søke profesjonell hjelp? Jeg tror ikke det er normalt å være så opphengt i ens utseende. Jeg er snart 40 år, og jeg ser jo at utseendet har falmet og min ungpikesjarm er et avsluttet kapittel. Menn ser ikke på meg på den måten lenger, og det er sikkert to år siden noen prøvde å sjekke meg opp. Men sånn er det, livets gang og alt det der. Har mann og barn og er lykkelig, og utseendet er ikke så viktig som før.

 

Anonym poster: e3de71138334bcf3ea4df29f620107f6

 

HI

Hehe...jeg nærmer meg 40 selv men jeg ser ut som om jeg er 30. Jeg er sjelden ute på byen men jeg har det siste året datet en 4-5 fyrer. De har alle fortalt meg at de synes jeg er sexy og pen...men etter hvert så har jeg jo endt opp med de fleste i senga...og da tenker jeg bare at de sikkert sa alle de tingene kun for å få meg dit. Men at de syntes det motsatte. Det er virkelig sånn hjernen min fungerer. Alt positivt snus til løgn og alt negativt forsterkes til de grader.

 

Det er bare så slitsomt å være så utrolig fokusert på sitt eget utseende og ikke være fornøyd. Konstant.

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

[Anonym bruker]

Se deg selv i speilet og si at du er pen nok, du er god nok. Si det høyt til deg selv, hver gang du er alene og ser et speil. skriv gule lapper som du fester der du ser ofte, inni lommeboken, på siden av nattbordet og andre litt skjulte steder. Det hjernen hører mange nok ganger, begynner du å tro på.

 

Si til deg selv at du ikke trenger å være den peneste, og at du er god nok!

 

Jeg lover deg at det virker:) Har prøvd det selv!

 

Anonym poster: d17d770c660742eac70c200e425c5914

 

Hi

Ja, jeg prøver det. Og det funker i hverdagen. Helt til jeg overraskende ser meg selv ute i et speil eller noe (særlig i butikker hvor belysningen er litt skarpere enn vanlig eller ute i sterkt dagslys)...da faller hele korthuset sammen og jeg skjønner at jeg bare har lurt meg selv ved å tro at jeg så noenlunde fin ut.

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f

[Anonym bruker]

Hva med å istede tenke på dine andre kvaliteter? Klarer du å tenke at utseende ikke er så viktig? Du vet at du er god på det ene og det andre, og har ulike gode kvaliteter. Er ikke det viktigere enn hvordan du ser ut? Så lenge du ikke har noe karakteristisk unormalt ved utseende ditt (og det virker det ikke som du har) og er ca gjennomsnlittlig pen pluss/minus, så er det faktisk et fåtall som tenker over hvordan du ser ut De som blir tenkt over, som folk mener noe om, er de som har ekstreme utseender enten på en positiv eller negativ måte.

 

Anonym poster: e944cb367cead09623a6150edf9d95f7

[Søskendrøm<3]

Det indre er absolutt det viktigste :-) Mye jeg sikkert kunne forandre også, men det er andre ting jeg synes er viktigere:-)

[Anonym bruker]

What? Er det jeg som har skrevet dette innlegget? Som tatt ut av min egen munn.

Utenom at jeg aldri har blitt mobbet for det da. (Som jeg vet om. Var ganske populær fordi jeg var søt og snill mot alle).

Leser gjerne mer på denne tråden for tips og råd...

 

Anonym poster: 612eb45656a7e99d47ffe25eb2f8932e

[Bustehue]

Tøff i pysjamas. Den sangen sier alt.

[Anonym bruker]

HI

Takk for alle fine svar. Jeg vet i alle fall hva jeg skulle svart til andre i samme situasjon, og det er at jeg ofte reagerer mer på oppførselen til andre enn utseendet. Dvs. en dame eller mann som er hyggelig og smilende går rett i hjertet på meg og jeg tenker aldri noe særlig på utseendet.

 

Derimot vet jeg, i min datingperiode (som ennå ikke er over, jeg er bare litt over gjennomsnittet lei..hehe) så traff jeg menn som så helt greie ut, men jeg klarte alltid å finne småting i utseendet som jeg ikke taklet, det være seg profil, ører, nese, bein, rumpe...you name it (aldri alt hos samme mann da). Helt til jeg traff en fyr i fjor som så helt grei ut, men det var småting der også med utseendet; poser under øynene (når han tok av seg brillene så kom de godt frem), litt overvektig, ganske bleik, rumpa var begynt å dette ned som på en eldre mann (han her var bare 46...) osv. Jeg la merke til alt dette og prøvde å ikke bry meg. Så ble jeg mer og mer kjent med han og personligheten hans overvant skavankene som jeg overfladisk hadde lagt merke til. Det ble aldri noe mer mellom oss av diverse grunner, men jeg lærte såpass at utseende ikke teller når alt kommer til alt. I begynnelsen vil man jo tiltrekkes av utseendet, men siden smaken er som baken så vil det jo si at vi tiltrekkes av forskjellige typer utseender.

 

Så i bunn og grunn så VET jeg at utseendet ikke har så mye å si, at folk blir kjent med hverandre fordi personlighetene matcher, fordi man er smilende eller andre ting som spiller inn. Og jeg jobber med denne tankegangen selv, det er bare at hjernen tar over og styrer helt på egen hånd innimellom. For det har jeg jo lært han til.

 

 

 

Anonym poster: c946e479b2d5807419246de93703d29f