Jenta mi vil ikke til samvær hos far lenger...

[Anonym bruker]

Jenta er 5 år og er hos faren annenhver helg og en dag i uken. Sånn har det vært lenge, og det har fungert helt fint. Men nå nekter hun å reise. Hun griner, skriker, klamholder fast i meg og sier "jeg vil ikke til pappa", "jeg er mer glad i deg mamma" ol. Disse tingene sier hun foran faren (som selvfølgelig blir lei seg).

 

Faren ender opp med å bli handlingslammet i situasjonen. Og det ender opp med at jeg må bære henne til pappas bil og stroppe henne fast og be han kjøre.

 

Det er grusomt. Føler meg som tidenes verste mor! Ser at verken barnet, pappaen eller jeg har det noe godt i denne situasjonen.

 

Når hun kommer hjem kan hun være sint på meg. "Hvorfor tvingte du meg til å reise til pappa?", "jeg ville ikke reise!".

 

Hun sier lite om hvorfor hun ikke vil reise. Men hun snakker mye om at hun savnet meg når hun var vekke. Hun kan si at hun stod å såg ut vinduet og ville gråte, men turde ikke, for hun ville ikke at pappa skulle le av henne. Hun ville gråte for hun savnet meg.

 

Kjenner jeg blir litt rådvill.

Pappaen mener det forresten er min feil fordi jeg er for mye med henne. Men kan ikke forstå det heller, da våre rutiner har vært stabile lenge og dette er noe som hun har holdt på med i en mnd tid.

 

Vil bare at jenta mi skal ha det godt jeg.

 

Anonym poster: 6a66c3154f32f18b861f6f7328a2ec33

[Gjest Julia1984]

Jeg ville nok gått i nærmere dialog med far. For det er kjempe viktig at de to har et nært forhold såfremt han er snill og omsorgsfull selvsagt.

 

Hvorfor ser de to hverandre bare annenhver helg?

[Anonym bruker]

Hvorfor bare samvær annenhver helg?

 

Anonym poster: 4d794a8e0dfcb8ee53e61fbaaa2ccb3b

[Anonym bruker]

Jenta er 5 år og er hos faren annenhver helg og en dag i uken. Sånn har det vært lenge, og det har fungert helt fint. Men nå nekter hun å reise. Hun griner, skriker, klamholder fast i meg og sier "jeg vil ikke til pappa", "jeg er mer glad i deg mamma" ol. Disse tingene sier hun foran faren (som selvfølgelig blir lei seg).

 

Faren ender opp med å bli handlingslammet i situasjonen. Og det ender opp med at jeg må bære henne til pappas bil og stroppe henne fast og be han kjøre.

 

Det er grusomt. Føler meg som tidenes verste mor! Ser at verken barnet, pappaen eller jeg har det noe godt i denne situasjonen.

 

Når hun kommer hjem kan hun være sint på meg. "Hvorfor tvingte du meg til å reise til pappa?", "jeg ville ikke reise!".

 

Hun sier lite om hvorfor hun ikke vil reise. Men hun snakker mye om at hun savnet meg når hun var vekke. Hun kan si at hun stod å såg ut vinduet og ville gråte, men turde ikke, for hun ville ikke at pappa skulle le av henne. Hun ville gråte for hun savnet meg.

 

Kjenner jeg blir litt rådvill.

Pappaen mener det forresten er min feil fordi jeg er for mye med henne. Men kan ikke forstå det heller, da våre rutiner har vært stabile lenge og dette er noe som hun har holdt på med i en mnd tid.

 

Vil bare at jenta mi skal ha det godt jeg.

 

Anonym poster: 6a66c3154f32f18b861f6f7328a2ec33

 

Redd faren skal le av henne om hun gråter?

Ville prøvd finne ut hvorfor hun tror det, kan ligge et svar i det.

Virker som hun er utrygg på han. Hva med å ha mer samvær? Ikke mer overnatting men at han er der mer i hverdagen i en periode?

 

Anonym poster: 68f9eeabab3c084bab525f2577010a58

[Anonym bruker]

Jenta er 5 år og er hos faren annenhver helg og en dag i uken. Sånn har det vært lenge, og det har fungert helt fint. Men nå nekter hun å reise. Hun griner, skriker, klamholder fast i meg og sier "jeg vil ikke til pappa", "jeg er mer glad i deg mamma" ol. Disse tingene sier hun foran faren (som selvfølgelig blir lei seg).

 

Faren ender opp med å bli handlingslammet i situasjonen. Og det ender opp med at jeg må bære henne til pappas bil og stroppe henne fast og be han kjøre.

 

Det er grusomt. Føler meg som tidenes verste mor! Ser at verken barnet, pappaen eller jeg har det noe godt i denne situasjonen.

 

Når hun kommer hjem kan hun være sint på meg. "Hvorfor tvingte du meg til å reise til pappa?", "jeg ville ikke reise!".

 

Hun sier lite om hvorfor hun ikke vil reise. Men hun snakker mye om at hun savnet meg når hun var vekke. Hun kan si at hun stod å såg ut vinduet og ville gråte, men turde ikke, for hun ville ikke at pappa skulle le av henne. Hun ville gråte for hun savnet meg.

 

Kjenner jeg blir litt rådvill.

Pappaen mener det forresten er min feil fordi jeg er for mye med henne. Men kan ikke forstå det heller, da våre rutiner har vært stabile lenge og dette er noe som hun har holdt på med i en mnd tid.

 

Vil bare at jenta mi skal ha det godt jeg.

 

Anonym poster: 6a66c3154f32f18b861f6f7328a2ec33

 

Redd faren skal le av henne om hun gråter?

Ville prøvd finne ut hvorfor hun tror det, kan ligge et svar i det.

Virker som hun er utrygg på han. Hva med å ha mer samvær? Ikke mer overnatting men at han er der mer i hverdagen i en periode?

 

Anonym poster: 68f9eeabab3c084bab525f2577010a58

 

Og jeg hadde nektet sende henne dit på den måten. Ingen vil anbefale det heller. Gå til mekling, og kanskje la noen andre prate med jenta. Hun føler seg nok veldig sviktet av deg.

 

Anonym poster: 68f9eeabab3c084bab525f2577010a58

[Gjest FinogFjong]

OG en dag i uken står det... det er IKKE annenhver helg det.

 

Når det er sagt, du og far ma snakke sammen om hva ungen deres formidler. Det er alvorlig at ungen sier hun ikke tør vise følelser hjemme hos far, for hun er redd far skal le av henne. Hva er det?? Det er helt naturlig at barn savner foreldrene sine (samme hvem) når de ikke er sammen med dem, særlig den av foreldrene det er mest knyttet til. Dette må de få lov til å formidle, og mor eller far, må da legge til rette for at barnet får bearbeidet dette.

 

Husk at samvær er en "bo-form" barnet ikke har valgt selv, mange barn opplever utrygghet ved å til stadighet skulle forholde seg til et annet hus, andre regler, andre forventninger, andre omsorgspersoner, andre familiemedlemmer, andre tradisjoner osv.

 

Det er kjempeslitsomt å pakke sammen sakene sine for å bo et annet sted så ofte, og dette må vi voksne forsøke å forstå. Sånn er det bare.

 

Det med trivsel hos samværsforldre kan handle om mange ting. Det kan være at barnet ikke føler seg nok inkludert på samvær, ikke blir nok sett, taatt imot, eller det kan handle om frykt for at den forelderen som er igjen "alene" skal være ensom.

 

Det er viktig at dere er åpne med hverandre, det trenger ikke handle om "skyld" overhodet når det kommer til samvær.

[Løvetannbarn]

Vi gikk fra hverandre når hun var 3mnd. Begynte med korte samvær, men ofte (annenhver dag). Vi økte samværet med tiden. Men så skjedde livet... eller noe sånt. Far fikk ny dame med to små barn. Han hadde ikke interesse/tid til å øke mer, og jeg likte å ha det sånn (ha jenta så mye). Vi bor nærmt hverandre, så han henter henne av og til ellers og (familiebesøker, når jeg har møter med jobben ol). Vi falt inn i denne rytmen, og alle hadde det greit (jenta, han og meg). Jeg er forresten imot 50/50 ordning for små barn. Jeg var selv skilsmissebarn, og hatet den flyttingen mellom mamma og pappa.

 

Er redd for at han ikke er så flink å snakke om følelser med henne, og derfor velger å heller begynne å tøyse med henne/kitle henne. Han var aldri flink å snakke om følelser med meg iallefall.

 

Men han er glad i henne, og hun i han

 

Og vi vil begge at hun skal ha det bra. Men jeg er redd dette kan skape en større konflikt mellom oss igjen ( var stor konflikt ved bruddet). Jeg er villig til å øke samvær, men han har ikke vist interesse for dette. Og da vil jeg heller ha henne her. Hun er verdens beste

 

Jeg prøver å nøste opp i hva hun tenker, men hun slipper meg ikke inn/vil ikke snakke så mye om det. Ikke når jeg tar initiativ. Så snakker om det når hun bringer det på bane, og da får jeg bare bruddstykker.

 

Skal ikke være lett.

[Caprica]

Jeg syns absolutt du skal ta det på alvor, og eksen din må gjøre noe annet enn bare å skylde på deg. .

Dere må prøve å få ut av henne hvorfor hun føler drt slik... Føler hun seg ikke velkommen? Er det mer alvorlige ting bak?

Er det noen andre hun stoler på som kan snakke med henne og prøve å finne ut hvor problemet ligger?

[Løvetannbarn]

Skal snakke med helsestasjonen i morgen, kanskje vi kan få en time der (lavterskel) og snakke om ting med en objektiv tredjepart til stede. Da får vi reflektert rund dette begge, og ser kanskje nye løsninger.

Har gitt beskjed til de i bhg om hva som foregår, og sagt at om jenta ta dette opp selv så må de la henne få snakke om det. Kanskje hun snakker litt med de.

[Anonym bruker]

Skal snakke med helsestasjonen i morgen, kanskje vi kan få en time der (lavterskel) og snakke om ting med en objektiv tredjepart til stede. Da får vi reflektert rund dette begge, og ser kanskje nye løsninger.

Har gitt beskjed til de i bhg om hva som foregår, og sagt at om jenta ta dette opp selv så må de la henne få snakke om det. Kanskje hun snakker litt med de.

 

Så modent og bra gjort av deg. Det er tydelig at du vil jenta sitt beste. Masse lykke til :-) Dette ordner seg nok.

 

Anonym poster: a2079134cb33d4669a50a70f9bcc6e77

[Anonym bruker]

Er ikke det at hun føler seg uten for i far sin nye familie a ? Første som slo meg. Jar selv følt det sånn i alle år. Har en stemor som er grusom. Kommenterer alt jeg gjør, ingen ting er bra nok, forskjellsbehandler og styrer alt. Ja masse ting egentlig. Til og med hennes side av familien har reagert på hvordan hun har behandlet meg i alle år. Er jo ikke sikkert jenta di har en sånn stemor men kansje. Eller at hun rett å slett bare føler seg uten for hos dem ?

 

Anonym poster: 26989ec21d0c14fa8b2401fedd706680