Hvordan overbevise seg selv at man er bra nok?

[Anonym bruker]

Har dessverre opplevd opp igjennom årene at folk synes ingenting av det jeg gjør er bra nok. Har hatt et par sjefer som var misfornøyd og pirket på meg mer enn på mine kolleger, mine foreldre har bestandig hatt skyhøye forventninger til meg og var skuffet hver gang jeg gjorde noe annet enn det som de har tenkt for meg, og eksmannen min rakket ned på meg hele tiden både når det gjelder utseende, personlighet osv.

 

Nå er det slik at jeg måtte kutte ut mine foreldre siden jeg ikke ønsket å omgås barnslige personer lengre, som forteller meg hvor udugelig jeg er som mor, individ osv, BARE fordi jeg gjør ting annerledes enn mine foreldre og fordi jeg stiller spørsmål ved enkelte ting som skjedde under min oppvekst. Det blir sånn at de ønsker ikke å ta imot kritikk, mens de kritiserer meg hele tiden. Heldigvis har jeg nå fått fantastiske arbeidskolleger og en oppegående og forståelsesfull sjef, et par venninner som liker å tilbringe tid med meg, svigerforeldre som synes jeg er grei. Men nå er det samboeren sin tur å rakke ned på meg ser det ut som. Han roser meg aldri lenger for noe som helst, merker aldri hvis jeg har gjort noe bra, men har jeg gjort noe han ikke liker, så får jeg høre det med en gang. Han går bare rundt og surer og irriterer seg og pirker på meg. Hvorfor er det et tallerken på oppvaskbenken, hvorfor er ungenes sko slengt i gangen, hvorfor ditt og datt. Han vasker ikke klær, skifter ikke på sengene, vasker ikke do og bad og handler ikke til middag. Han jobber mens jeg er i permisjon, men babyen er bare noen få uker gammel, og han forventer allerede at jeg har plenty med tid til å shine huset hele tiden, forlanger at gulvene vaskes hver dag, og siden jeg ikke har tid og ork (eller ser vitsen med) til å gjøre det, så gjør han det selv, sint som en furie. Han gremmes av utseendet mitt selv om jeg har gått ned alle kiloene etter fødselen, kler meg pent og dusjer hver dag. Han mener at jeg er lat som ikke vasker hele tiden, at alt jeg sier er dumt osv. Hvordan i all verden skal jeg klare å overbevise meg selv om at jeg er bra nok?? At jeg er bra nok mor, bra nok kjæreste, bra nok individ og tar tilstrekkelig vare på hus og hjem?

 

Anonym poster: 32984024131ed9748ca2c747a2135ed9

[Anonym bruker]

dytt

 

Anonym poster: 32984024131ed9748ca2c747a2135ed9

[121314]

For det første må du fortelle denne mannen at du ikke finner deg i måten han behandler deg på! Enten bør han snakke med noen for å takle sine egne tvangstanker, eller så bør du faktisk komme deg bort før barnet ditt ender opp som deg. Ikke ofte jeg heier på samlivsbrudd, men dette høres overhode ikke sunt ut!

[Iiiiik]

Dessverre er det jo slik at det er lett å havne i nye destruktive mønstre hvis selvtilliten først har fått seg en knekk. Det blir omtrent som damer som gjentatte ganger ender opp med menn som slår dem. I ditt tilfelle lurer jeg på om du kanskje bevisst eller ubevisst signaliserer at du ikke "fortjener" bedre. Kanskje har du heller ikke tillatt deg å velge på øverste hylle da du involverte deg med denne mannen?

 

Det er vanskelig å bryte ut av slike forhold, jeg skjønner det. Synes anonym # 3 peker på noe som kan være en sterk motivator - hva vil du lære barnet ditt om nære relasjoner? Ønsker du at en datter skal lære at det er OK å være dørmatte? Ønsker du at en sønn skal lære at det er OK å tråkke på dama si? Jeg anbefaler faktisk terapi jeg, det er det ikke så ofte jeg gjør. Du har et veletablert mønster fra du var liten. Du har heldigvis avstand nok til det som skjer til å skjønne at dette ikke er sunt og at det henger sammen med ting helt tilbake til barndommen. Kanskje er dette tilstrekkelig til å sette foten ordentlig ned for mannen som er far til barnet, i så tilfelle vil du ha tatt et grep som kan begynne å endre livet ditt. Faren er imidlertid stor for at han snakker deg ut av frustrasjonen og at det ikke skjer så mye. Eventuelt at du mister motet underveis og begynner å lure på om du er kravstor og om han er rimlig. Hvis du har venninner du stoler på, kan du dele det du har skrevet her med dem og be om oppbacking. Husk bare å ikke dele så mye at du risikerer nok et svik, det er det alltid en fare for når man har latt seg tråkke på såpass ofte som du har.

 

Veldig bra at du kjenner at det er nok! Det sinnet må du bygge på slik at du klarer å fortelle ham at nok er nok!