Hvorfor trur dere noen nybakte mødre lyver om barseltiden?

[Anonym bruker]

Har ei venninne som bare skryter av babyen sin som aldri gråter, er våken på natten og sovner tidlig. Det er visst ikke slitsomt i det hele tatt og alt er helt perfekt. Babyen er bare sååå snill og bla bla bla.

Mannen min er en del sammen med kjæresten hennes og det er visst ikke slik det er i det hele tatt. De syns det et slitsomt og pleier å kjøre rundt med barnet på kvelden for å få han til å sove og ikke gråte. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg syns barseltiden var grusom ( hadde fødelsdepresjon). Så skjønner ikke hvorfor hun bare ikke kan være ærlig.

 

Anonym poster: c9526ba52964b7b141f184d960cb8733

[Gjest]

Det er ikke lov å være ærlig skjønner du. Vi jenter skal være perfekte og ingen er bedre enn oss. Og hva skulle de andre rundt oss tro, hvis vi klager over livets vindunder???

 

Hadde selv en facebookstatus utenom normalen og faen som jeg fikk pepper av flere. Gjerne av de som har hatt flere aborter (provoserte)og som har slitt med å få selv i etterkant. Er da ikke min skyld?

 

ER lov å klage, men skal ikke gjøre det

[Anonym bruker]

Hvis folk spørr så er jeg ærlig. Barseltiden er slitsom. Kanskje hun tror hun feiler som mor om babyen ikke er perfekt, så derfor vil hun ikke innrømme det. Første babyen?

 

Anonym poster: 5fb57b375391baa1057bda849b5a1e0e

[Vogndilla]

Merkelig at hun lyver, er vel en lystløgner da kanskje. Unaturlig å lyve uansett hva man lyver om...

 

Selv har jeg ikke hatt slitsomme barselperioder i det hele tatt, har tre barn og aldri hatt en våken natt. De har alle sovet hele natten fra de var 4-5uker gamle og ammingen har gått knirkefritt. Men jeg vet at jeg har vært heldig og at de fleste synes denne perioden er veldig slitsom.

[Anonym bruker]

Ja, første babyen. Det er utrolig kjedelig å sitte å høre på. Med en gang babyen begynner å gråte sier hun : " Men du lille gutten min, hvorfor gråter du nå da? Det pleier du jo aldri å gjøre."

Også må hun jo fortelle alle rundt at det er så rart han gråter nå, det gjør han jo aldri. Han er jo såå snill.

 

Anonym poster: c9526ba52964b7b141f184d960cb8733

[Anonym bruker]

Er slett ikke sikkert at hun lyver. Hun og kjæresten kan ha helt ulike oppfatninger av situasjonen. Slett ikke uvanlig det. Hun har kanskje en langt høyere terskel for hva som er slitsomt. Han blir kanskje sliten av den minste sak.

 

Anonym poster: db485aebbd82b9798c83b41e1da762a9

[Anonym bruker]

Men kjæresten har sagt til mannen min at de begge syns det er slitsomt. Vi er gode venner og skjønner ikke at hun ikke kan bare si det. I hvert fall når jeg selv sier at jeg syns de første ukene var helt grusomme

 

Anonym poster: c9526ba52964b7b141f184d960cb8733

[Anonym bruker]

Er slett ikke sikkert at hun lyver. Hun og kjæresten kan ha helt ulike oppfatninger av situasjonen. Slett ikke uvanlig det. Hun har kanskje en langt høyere terskel for hva som er slitsomt. Han blir kanskje sliten av den minste sak.

 

Anonym poster: db485aebbd82b9798c83b41e1da762a9

 

Er enig i denne. Vi hadde en ganske lang togtur med jenta vår, og den foregikk på kveld/natt. Jeg syntes det var litt slitsomt til tider, mest fordi det forstyrret søvnen hennes slik at det var litt vanskelig å få henne til å roe seg. Her er det snakk om LITT slitsomt altså. Det viser seg at for faren hennes var dette "togturen fra helvete". Jeg mente faktisk at den ikke var så dum, han mener at den var helt grusom og har ikke lyst til å ta tog igjen med det første. Ting oppleves forskjellig!

 

Samtidig er det gjerne litt rart at du får høre at alt er fryd og gammen dersom de faktisk kjører rundt med barnet sitt flere kvelder for at det skal sovne. Kanskje mor trekker litt ifra, mens far legger til ganske mye?

 

Anonym poster: fac91a0bb097a89e2beda9ee4d50e8a7

[Anonym bruker]

Du har ikke tenkt på at hun kanskje ikke er komfortabel med å snakke med akkurat deg da?

 

Hun er ikke pliktig til å fortelle andre hvordan hun har det, hvorfan hun takler ting osv det er ikke ditt problem i det heletatt!

 

Jeg hadd een skikkelig tøff barseltid med første av div grunner. Jeg sa ingenting annet enn til mine aller nærmeste om at jeg var sliten. Jeg var utrolig lykkelig, han var det beste som hadde skjedd i mitt liv selv om ting var tøfft. Jeg visste ikke om noe annet enn slik vi hadde det, for slik var det å bli mor for meg. Og det var fantastisk selv om andre hadde det 1000 ganger lettere enn meg.

Og.hvis.noen.spurte meg.om han var snill svarte jeg ja. Klart han var snill, det var jo en liten baby. Han hadde kolikk men var jo snill selv om! Snill er jævlig.dårlig.ord til å beskrive babyer! Han var urolig og hadde mye vondt men han var da ikke slem!! Knøt seg fullstendig hos meg når folk spurte om han var snill...

Ikke utdypet jeg noe ovenfor andre heller de spurte om det gikk bra, ja sa jeg, for det gjorde det. Ferdig med den.

 

Kanskje det ikke ble så rosenrødt som hun hadde forestilt seg, og husk på at barseltiden er en veldig sårbar tid for mor. Derfor syns jeg du bør passe dine.egne saker

 

 

 

 

Anonym poster: 1cb023cdf6a4995176ce712934dcdbf0

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig er det en privatsak. Men jeg er også litt overrasket (eller misunnelig) over at alle andre har en strålende barseltid uten våkenetter, skriking og frustrasjon. Alle jeg prater med har det helt perfekt, så jeg må si at jeg føler meg nokså mislykket når jeg sier at jeg er sliten, trøtt og frustrert. Men orker ikke rosemale noe.. Mulig det bare er meg, men det tviler jeg egentlig på.

 

Anonym poster: 0d2f4be7cd01e36777805cd7f04a534d

[OmpaLompaSukkerklumpa]

Fordi det ikkje er lov til å klage. Ein skal jo nyyyyyte denne tida, og gud hjelpe deg om du klagar. For det er jo tross alt dei som ikkje kan få unger i det heile, og det er sjølsagt DIN feil.

[Anonym bruker]

Jeg tror også det kan være de to som par som opplever ting veldig forskjellig.

 

Har selv opplevd at min samboer har sagt ting om barna våre til venner som jeg har reagert veldig på: "Hva ER det du sier??? Slik er det da ikke, dette er da vel ikke noe stort problem, vel?" Og så viser det seg at han synes det er et kjempeproblem, mens jeg syntes det var en liten filleting og helt naturlig. For eksempel var jeg så "forelska" i babyen at jeg knapt hørte gråt, jeg hørte bare verdens nusseligste lille stemme som sa "mamma, jeg er suuulten! Vil ha mat- NÅ!" hi hi.... Snakk om å sveve på en rosa mammasky... Og det kunne jeg jo fikse lett som en plett, var bare å dra fram puppen, det! Pappan derimot hørte et visst et rasende BRØØL som han ikke ante hvordan kan skulle stilne, for HAN hadde jo ingen pupp!

 

Kan skyldes litt ulike forventninger og kunnskaper om hva det innebærer å få en liten baby.

 

Anonym poster: b6cdb7f94bedf55e4f7eb3245dd6bed6

[November-spire-79]

Du har ikke tenkt på at hun kanskje ikke er komfortabel med å snakke med akkurat deg da?

 

Hun er ikke pliktig til å fortelle andre hvordan hun har det, hvorfan hun takler ting osv det er ikke ditt problem i det heletatt!

 

Jeg hadd een skikkelig tøff barseltid med første av div grunner. Jeg sa ingenting annet enn til mine aller nærmeste om at jeg var sliten. Jeg var utrolig lykkelig, han var det beste som hadde skjedd i mitt liv selv om ting var tøfft. Jeg visste ikke om noe annet enn slik vi hadde det, for slik var det å bli mor for meg. Og det var fantastisk selv om andre hadde det 1000 ganger lettere enn meg.

Og.hvis.noen.spurte meg.om han var snill svarte jeg ja. Klart han var snill, det var jo en liten baby. Han hadde kolikk men var jo snill selv om! Snill er jævlig.dårlig.ord til å beskrive babyer! Han var urolig og hadde mye vondt men han var da ikke slem!! Knøt seg fullstendig hos meg når folk spurte om han var snill...

Ikke utdypet jeg noe ovenfor andre heller de spurte om det gikk bra, ja sa jeg, for det gjorde det. Ferdig med den.

 

Kanskje det ikke ble så rosenrødt som hun hadde forestilt seg, og husk på at barseltiden er en veldig sårbar tid for mor. Derfor syns jeg du bør passe dine.egne saker

 

 

 

 

Anonym poster: 1cb023cdf6a4995176ce712934dcdbf0

ja er det ikke utrolig kjipt når noen spør om babyen er snill? Jeg blir så lei meg når noen bruker det ordet om babyer. Har til og med laget en tråd om det her inne på DIB en gang

[HeltAnonym]

Fordi for noen er fasade noe veldig viktig å opprettholde..

[Anonym bruker]

Jeg tror også det kan være de to som par som opplever ting veldig forskjellig.

 

Har selv opplevd at min samboer har sagt ting om barna våre til venner som jeg har reagert veldig på: "Hva ER det du sier??? Slik er det da ikke, dette er da vel ikke noe stort problem, vel?" Og så viser det seg at han synes det er et kjempeproblem, mens jeg syntes det var en liten filleting og helt naturlig. For eksempel var jeg så "forelska" i babyen at jeg knapt hørte gråt, jeg hørte bare verdens nusseligste lille stemme som sa "mamma, jeg er suuulten! Vil ha mat- NÅ!" hi hi.... Snakk om å sveve på en rosa mammasky... Og det kunne jeg jo fikse lett som en plett, var bare å dra fram puppen, det! Pappan derimot hørte et visst et rasende BRØØL som han ikke ante hvordan kan skulle stilne, for HAN hadde jo ingen pupp!

 

Kan skyldes litt ulike forventninger og kunnskaper om hva det innebærer å få en liten baby.

 

Anonym poster: b6cdb7f94bedf55e4f7eb3245dd6bed6

Hei igjen, jeg som skrev dette over her. Nå har jeg tenkt litt og oppdaget at JEG kunne faktisk vært denne "løgnaktige" dama selv, jeg... ( er det ikke, noen år siden første baby her).

 

Jeg har selv tatt meg i å svare "Jaa, da, heeele natta, ikke noe problem" med et bredt smil når folk spurte meg om babyen sov hele natta. For det var jo det jeg husket akkurat da. Hva gjorde vi i natt, liksom? Neei, det var mørkt og stille, vi sov, det var vel rolig og fredelig det? Men hvis jeg rakk å tenke meg om, så måtte jeg gjerne legge til "bortsett fra at jeg selvfølgelig må amme han et par-tre ganger da. Og så hender det at jeg må bysse han litt for å få han til å rape så han blir rolig etterpå. Og noen ganger må jeg opp og skifte bleie hvis han bæsjer ut seg, og det liker han dårlig midt på natta og da kan han skrike litt.... Men bortsett fra alt DET så sover vi hele natta, altså!"

 

Skjønner du? Jeg var så til de grader borte i en liten lykkelig babyboble at jeg verken så eller husket problemer eller slitsomme ting mer enn et par timer maks. Jeg mente ikke å lyve, men kanskje gjorde jeg det likevel. Hadde de spurt samboeren ville de fått et annet svar, og det gjorde de også!

 

Anonym poster: b6cdb7f94bedf55e4f7eb3245dd6bed6

[Anonym bruker]

Jeg tror også det kan være de to som par som opplever ting veldig forskjellig.

 

Har selv opplevd at min samboer har sagt ting om barna våre til venner som jeg har reagert veldig på: "Hva ER det du sier??? Slik er det da ikke, dette er da vel ikke noe stort problem, vel?" Og så viser det seg at han synes det er et kjempeproblem, mens jeg syntes det var en liten filleting og helt naturlig. For eksempel var jeg så "forelska" i babyen at jeg knapt hørte gråt, jeg hørte bare verdens nusseligste lille stemme som sa "mamma, jeg er suuulten! Vil ha mat- NÅ!" hi hi.... Snakk om å sveve på en rosa mammasky... Og det kunne jeg jo fikse lett som en plett, var bare å dra fram puppen, det! Pappan derimot hørte et visst et rasende BRØØL som han ikke ante hvordan kan skulle stilne, for HAN hadde jo ingen pupp!

 

Kan skyldes litt ulike forventninger og kunnskaper om hva det innebærer å få en liten baby.

 

Anonym poster: b6cdb7f94bedf55e4f7eb3245dd6bed6

Hei igjen, jeg som skrev dette over her. Nå har jeg tenkt litt og oppdaget at JEG kunne faktisk vært denne "løgnaktige" dama selv, jeg... ( er det ikke, noen år siden første baby her).

 

Jeg har selv tatt meg i å svare "Jaa, da, heeele natta, ikke noe problem" med et bredt smil når folk spurte meg om babyen sov hele natta. For det var jo det jeg husket akkurat da. Hva gjorde vi i natt, liksom? Neei, det var mørkt og stille, vi sov, det var vel rolig og fredelig det? Men hvis jeg rakk å tenke meg om, så måtte jeg gjerne legge til "bortsett fra at jeg selvfølgelig må amme han et par-tre ganger da. Og så hender det at jeg må bysse han litt for å få han til å rape så han blir rolig etterpå. Og noen ganger må jeg opp og skifte bleie hvis han bæsjer ut seg, og det liker han dårlig midt på natta og da kan han skrike litt.... Men bortsett fra alt DET så sover vi hele natta, altså!"

 

Skjønner du? Jeg var så til de grader borte i en liten lykkelig babyboble at jeg verken så eller husket problemer eller slitsomme ting mer enn et par timer maks. Jeg mente ikke å lyve, men kanskje gjorde jeg det likevel. Hadde de spurt samboeren ville de fått et annet svar, og det gjorde de også!

 

Anonym poster: b6cdb7f94bedf55e4f7eb3245dd6bed6

Herregud, nå husker jeg at vi faktisk kjørte rundt med han om kveldene fordi det var så greit å få han til å sove på den måten også! sjelden vi tok babyen ut i bilen bare for å få han til å sove, men ofte la vi handleturen til kvelden og tok en liten omvei på vei hjem så babyen sov godt til vi kom oss hjem. Samboers idè... Nok en gang: Jeg ville ikke tenkt på å nevne dette som et problem, men kanskje han ville gjort det.

 

Anonym poster: b6cdb7f94bedf55e4f7eb3245dd6bed6

[Anonym bruker]

hæhæ jeg har tvillinger + at storebroren bare var 2 år da de ble født. Meeeeeen NEIDA det gååååår sååååå braaaa Ikke noe problem vettu! Ungene er såååå snille att!!!

 

Yeah yeah....

 

Jeg gjør det fordi jeg vil ikke klage på ungene, elsker dem og vil ikke utgi dem på noen måte :)

 

HJELP??? Neida er du gal. vi trenger da ikke hjelp. Sier jeg og hyler innvendig

 

Anonym poster: 3d1188fa6a58c670b592846ffa42c7af