Er så trist :( Å hate babyen...

[Anonym bruker]

Kan noen si at dette er normalt? Har en krevende baby, og blir noen ganher så frustrert og trøtt/sliten at jeg angrer på at jeg fikk han. Er på grensen til å hate babyen enkelte ganger og det gjør meg så ufattelig trist. Han sover lite pga kolikk.

 

Jeg elsker babyen, men enkelte ganger får jeg bare nok. Sitter fortsatt og koser med han og gir han den nærheten og tryggheten han trenger, men føler ingen kjærlighet for han akkurat da. De gangene det har skjedd skulle jeg ønske jeg aldri fikk barn.

 

Er det normalt å føle det sånn en gang i blant ? Dere som aldri har hatt krevende babyer trenger ikke slakte meg, si gjerne det du mener men si det på en ordentlig måte. Har det tungt nok som det er.

 

Anonym poster: 10bad95fb62d0fd6207b4e3bae92408f

[Anonym bruker]

Har ikke hatt vanskelig baby, men svarer likevel. Håper det er greit.

 

Tror ikke du hater babyen din. Du hater situasjonen du er i, du er sliten, du sover kanskje lite og du er frustrert. Livet ditt suger big time! Det er lov og det er normalt. Du er ikke likegyldig for babyen (det hadde vært skummelt og et faresignal). Du gir babyen nærhet, trygghet, trøst og du dekker de behoven babyen har. Det er bra

Kom deg over kneika og du skal se at dette blir bedre. Du er ingen dårlig mamma eller en bedriten person. Du er en sliten mamma, men hold ut. Det blir bedre!

 

Klem!!

 

Anonym poster: 50440eac8d66ad60d43552cfdf124016

[Anonym bruker]

Det er normalt. Ikke uvanlig å ønske å kaste skrikerungen ut av vinduet.

Men det går over! Hvis det plager deg veldig disse følelsene så snakk med helsesøster.

 

Anonym poster: 8935d379ae168cabdd9325fead675643

[Anonym bruker]

Ja, det tror jeg er mer normalt en man har inntrykk av. Jeg hadde og en krevende baby, sov lite før 1 års alder, skreik og hylte hele tiden, og vårt familieliv ble stående på hvil i ett år. Skikkelig unntakstilstand. Ingen av oss sov, for han hylte hele tiden, både om natten, i vogn og i bil. Vi var helt låst. Tenke mange ganger at "deg skulle jeg ikke fått", og følte jeg hadde gjort en stor tabbe. I dag er han verdens beste aktive lille gutt, som jeg aldri ville vært foruten, og som er en enorm berikelse til hele familien!

klamret meg fast til håpet om at det ble bedre, og kjøpte bæresele som han satt i sikkert 70% av døgnet. Det blir bedre! La alt annet vike, erklær unntakstilstand i heimen, og hold ut!

 

Anonym poster: e663fde6ac9426152d1a090d830eacb9

[Anonym bruker]

Det tror jeg er normalt når man har en veldig krevende baby. Det kan også være at du har fødselsdepresjon.

Jeg hadde det på samme viset. Det går over etterhvert, men jeg er veldig glad den perioden er over for jeg tror ikke at jeg hadde orket å gjennomleve det igjen.

 

Anonym poster: 6bd879ebdfd734fc1600fa52176ae1a8

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si. Har hatt det tøft med kolikkbabyer selv, og kunne av og til ha behov for å få ut litt frustrasjon over å ikke kunne hjelpe de bedre. Kunne gi babyen til pappaen og ta meg et minutt eller to med fresing på naborommet, finne ny styrke og komme meg. Men hatet aldri babyen, bare situasjonen. Det som hjalp veldig med nr to var at jeg visste at det bare var kolikk noen timer hver dag i et visst antall uker. Det går over. Sukkervann hjalp også nr to. Nr en fikk ikke fordi jeg da var hysterisk opptatt av å ikke gi sukker.

 

Om du føler det på en veldig annerledes måte enn dette, så ville jeg snakket med helsestasjon, fastlege eller andre med kompetanse på fødselsdepresjon.

 

Anonym poster: fabae1006eeab835c8d6410784a87968

[LittLykkelig]

Mange foreldre med kolikkbarn har på hørselsvern/headphones med musikk mens de trøster babyen. Gråten er laget for å utløse reaksjoner hos deg, så det er klart man kan bli sprø av overdose. Kjenner på det samme i barnehagen i tilvenningsperioden. Det går over. Plutselig en dag er babyen forandret

[Anonym bruker]

Jeg følte det på samme måte. Turte ikke si det til noen. Den dårlige samvittigheten var det verste, og følelsen av at jeg var den eneste i verden som ikke taklet å bli mamma, at jeg var helt håpløs og at sønnen min hadde fortjent bedre.

 

Nå er han midt i trassalderen, og livet er herlig. Jeg elsker den nydelige gutten min over alt på jord, selv når han ligger på gulvet og sparker og hyler fordi han ikke får det som han vil. Føler jeg kan takle alt nå, for det kan aldri bli så ille som det var.

 

Med den starten vi hadde, kunne det bare gå oppover.

 

Anonym poster: 819205e8bd6d1542c7625f548bd90499

[Anonym bruker]

Hi her...

 

Nei er kanskje ikke babyen jeg hater selv om jeg et par ganger har ønsket at jeg aldri fikk han. Jeg elsker han jo ufattelig mye helt til begeret renner over. Er nok bare situasjonen jeg hater ja. Men blir like trist av den grunn...

 

Anonym poster: 10bad95fb62d0fd6207b4e3bae92408f

[Anonym bruker]

Mange foreldre med kolikkbarn har på hørselsvern/headphones med musikk mens de trøster babyen. Gråten er laget for å utløse reaksjoner hos deg, så det er klart man kan bli sprø av overdose. Kjenner på det samme i barnehagen i tilvenningsperioden. Det går over. Plutselig en dag er babyen forandret

 

Kanskje jeg må prøve det. Han gråter jo ikke noe mindre om ørene mine blør så han får jo fortsatt nærheten selv om mamman hører på musikk.

 

Anonym poster: 10bad95fb62d0fd6207b4e3bae92408f

[Anonym bruker]

Jeg følte det på samme måte. Turte ikke si det til noen. Den dårlige samvittigheten var det verste, og følelsen av at jeg var den eneste i verden som ikke taklet å bli mamma, at jeg var helt håpløs og at sønnen min hadde fortjent bedre.

 

Nå er han midt i trassalderen, og livet er herlig. Jeg elsker den nydelige gutten min over alt på jord, selv når han ligger på gulvet og sparker og hyler fordi han ikke får det som han vil. Føler jeg kan takle alt nå, for det kan aldri bli så ille som det var.

 

Med den starten vi hadde, kunne det bare gå oppover.

 

Anonym poster: 819205e8bd6d1542c7625f548bd90499

 

Som om jeg skulle sagt det selv, føler også jeg er den eneste i verden som ikke takler å bli mamma :S

 

Anonym poster: 10bad95fb62d0fd6207b4e3bae92408f

[Anonym bruker]

Føler med deg! Jeg har selv hatt kolikkbarn, og vet hvor forferdelig det er.

 

Jeg fikk syke tanker i hodet, som at når jeg trillet ned en bratt bakke med en kai i enden så tenkte jeg på hvor deilig det hadde vært å slippe vogna og få fred fra krapylet. For det var slik jeg følte det, at den lille babyen var et krapyl.

 

Når andre traff meg med denne konstant hylskrikende babyen, så syns de så synd på henne, hun måtte ha vondt i magen osv. Jeg ble bare irritert, jeg syns ikke synd på henne i det hele tatt. Var overbevist om at hun gjorde dette for å plage meg. Den lille babyen.

 

Helt sprøtt jeg vet det, og jeg gjorde jo ingenting vondt med det lille barnet, var langt langt der i fra. Men jeg hadde såå forståelse med de som ristet babyene sine.

 

Jeg husker når jeg lukket øynene for å forsøke å sove, så så jeg bare ansiktet hennes med den hylskrikende munnen. Den dag i dag får jeg en angstlignende følelse når jeg hører illskrikende baby. Sto i kø i en klesbutikk for litt siden, og forann meg sto en dame med vogn og et spebarn som illskrek. Jeg så hvordan hun stresset, og jeg fikk plutselig helt panikk. Jeg måtte bare komme meg ut der i fra.

 

Jeg tror ikke du hater babyen din, men det kan nok føles slik nå. Har du noen som kan hjelpe deg? Noen som kan trille tur el? Eneste gangen babyen min sov, var når hun ble trillet i vognen, da kunne hun sove i timesvis. Men vognen måtte ikke stoppe, da var det gjort. Jeg lurer av og til på hvor mange mil jeg gikk i løpet av den barseltida, det var ikke få! Jeg hadde en veninne og en søster som kom innom med jevne mellomrom for å trille, og det tror jeg reddet meg. De timene der var dyrebare. Mannen min hadde også kort vei hjem fra jobb, og muligheten til å komme fort når det toppet seg helt for meg.

 

Jeg vet det ikke føles som noen trøst nå, men det kommer til å bli bedre. Og du den følelsen av å hate babyen kommer garantert til å forsvinne! Lykke til, håper det ikke er for lenge til ting stabiliserer seg!

 

Anonym poster: 748470376126aa637a3a87908cf837b6

[Anonym bruker]

Det sies jo at det ikke er langt mellom kjærlighet og hat. Sterke følelser i sving når man får barn. Det viktigste er at du forsøker å ikke la frustrasjonen gå ut over babyen, og det gjør du jo. Hatet er jo en øyeblikksfølelse. Det er jo ikke det du føler ovenfor babyen i det store og hele!

 

Håper at babyen blir mer fornøyd snart!

 

Anonym poster: 377d9edc3c11a764640c5dcc195a72a0

[Gjest]

Høyst normalt om du spør meg. Har en krevende baby selv, og har hatt mange tanker rundt dette noen ganger, på lik linje som deg.

 

Og de som ikke har en krevende baby, klarer ikke å sette seg inn i situasjonen ( iallefall de jeg har vært borti)

[Gjest Anybody]

Høres ut som slik jeg hadde det! Jeg hadde hele tiden dårlig samvittighet for min mangel på altoppslukende forelskelse som "alle" hadde!

 

Jeg var alltid glad i barnet mitt, men slet det første året med å føle meg malplassert i rollen som mor. Forelsker i eget barn ble jeg da hun var 10 mnd. Og nå elsker jeg og fascineres stort at mitt barn!

 

Men baby er ikke noe for meg! Jeg liker barn unges baby er gørrtungt! Det går over, fine følelser er reelle og ikke unormale. Det vil bli bedre!

Stor klem

[Gjest sussie77]

Du hater ikke babyen din. Du er bare veldig sliten. Helt normalt.

[Anonym bruker]

Senest igår hadde jeg lyst til å hyle og skrike til treåringen, kaste henne ut av vinduet. Heeeelt normale tanker for slitne foreldre tenker jeg. Men gjør det jo ikke:)

 

Anonym poster: 694bba2b0f9980214baf1ee3adf1350f