Å melde til barnevernet.

[Anonym bruker]

Har en tanteunge på åtte år. Gutten sliter veldig, og foreldrene tar ikke noe tak i dette. De vil ikke høre snakk om det engang. Jeg har gått så lenge å håpet at skolen skulle fange opp dette, men de gjør ikke det.

Jeg orker ikke se på dette her mer. Har prøvd å snakke med de, og jeg vet farmoren også har prøvd, men de blir sure og vil ikke ha noe pest om dette. De ser rett å slett ikke problemet.

 

Foreldrene er skilt og har er ca 40/60% hos far/mor. Moren er ikke en dårlig mor, hun har bare litt feil prioriteringer. Hun jobber mye, trener ekstremt mye, har kjæreste i utlandet så hun reiser mye og lenge om gangen. Gutten blir sendt til våre foreldre mye, og blir også sendt en del til nabounger og andre familiemedlemmer. I ferier når hun har fri selv sender hun han til faren så mye hun kan. Hun er også mye ute i helgene.

Men igjen, hun er en god mor, hun har bare alltid så mye annet på planen sin.

 

Faren er heller ingen dårlig far. Men også han jobber mye, og har fått ny familie med to små barn. Stemor kjenner jeg ikke, men hun virker grei nok. Gutten sier ikke så mye om henne, så vet ikke hvor mye hun involverer seg i gutten.

 

Så til saken. Gutten har utviklet en spiseforstyrrelse. Han begynner å bli underernært. Foreldrene sier han er småspist. (Moren har alltid drevet å slanket seg selv om hun er tynn). Dette er det som skremmer meg mest.

I tillegg sliter han sosialt. Har ingen venner på skolen. Foreldrene sier han er sjenert.

Ham er ikke noe glad i folk generelt. Liker ikke selskaper og andre arrangementer. De lar han slippe. Lar han trekke seg tilbake alene. Noe som har resultert i at han ikke kan forholde seg til folk. Kan ikke ha en samtale. Svarer kun ja og nei. Vil helst være alene på rommet sitt så mye som mulig. Og det får han lov til.

Han bør stimulerer sosialt for å bli velfungerende, men det gidder de ikke.

Kjenner jeg blir då irritert. Er jo barnet deg går utover.

Han synes heller ingenting et gøy. Vil aldri være med på tivoli, badeland, ferier ect... Vil bare være hjemme i fred.

 

Når han gikk i barnehagen trodde de muligens han hadde asbergers, men foreldrene ville ikke blande inn ppt, så det rant ut i sanden. (Var siste år i barnehagen så de trodde vel skolen skulle fange det opp)

 

Så mitt spørsmål er, bør jeg melde til barnevernet så gutten kan få hjelp? Vil jo ikke han ska bli tatt ut av hjemmene sine. Vil bare at foreldrene skal få opp øynene og kanskje få litt veiledning.

 

Og kan jeg gjøre dette helt anonymt, så de aldri får vite det var meg?

 

 

 

 

Anonym poster: 4e9e092c2f801c20d0de752f68ca88ef

[HeltLykkelig ♥♥]

http://www.krad.no/forebygging/barnogungdom/barnevern

 

Kanskje du får noen svar i denne linken? ble tipset om denne av ei venninne som jobber i barnevernet.

[Anonym bruker]

http://www.krad.no/forebygging/barnogungdom/barnevern

 

Kanskje du får noen svar i denne linken? ble tipset om denne av ei venninne som jobber i barnevernet.

Takk

Men man kan være anonym til en eventuell rettsak står det

Hvem bestemmer om det blir rettsak, vet du det? Tror jo ikke det hadde blitt det her, men man vet jo aldri.

 

Anonym poster: 4e9e092c2f801c20d0de752f68ca88ef

[Anonym bruker]

Det er Barnevernet som vedtar om de har tiltro til foreldrene som omsorgspersoner, og om Bv skal prøve å bygge opp en sak til nemnda.

Faren er at aktive og arbeidssomme foreldre gir et godt inntrykk på Bv.

 

Angående deg selv; Det er ikke sikkert det er den beste medisin å bli presset med på sosiale aktiviteter, hvis man er deprimert.

Det virker beint fram som den stakkars lille gutten er blitt deprimert, på grunn av at foreldrene tilbringer lite tid med ham.

Det ser jo ut til at han bor 4-5 steder, stakkars. Dette må utløse stress i forhold til klær og skolebøker, og sånn?

Jeg er egentlig barnevernsmotstander, men i dette tilfellet tenker jeg at det faktisk ville vært til guttens fordel å bli flyttet til et fosterhjem. Slik som er nå, har en hverdag som er voldsomt oppstykket. Blir flyttet rundt til "Gud og hvermann".

 

Anonym poster: 035a76e8be4185af781bec1fa65e5cb9

[Anonym bruker]

Har en tanteunge på åtte år. Gutten sliter veldig, og foreldrene tar ikke noe tak i dette. De vil ikke høre snakk om det engang. Jeg har gått så lenge å håpet at skolen skulle fange opp dette, men de gjør ikke det.

Jeg orker ikke se på dette her mer. Har prøvd å snakke med de, og jeg vet farmoren også har prøvd, men de blir sure og vil ikke ha noe pest om dette. De ser rett å slett ikke problemet.

 

Foreldrene er skilt og har er ca 40/60% hos far/mor. Moren er ikke en dårlig mor, hun har bare litt feil prioriteringer. Hun jobber mye, trener ekstremt mye, har kjæreste i utlandet så hun reiser mye og lenge om gangen. Gutten blir sendt til våre foreldre mye, og blir også sendt en del til nabounger og andre familiemedlemmer. I ferier når hun har fri selv sender hun han til faren så mye hun kan. Hun er også mye ute i helgene.

Men igjen, hun er en god mor, hun har bare alltid så mye annet på planen sin.

 

Faren er heller ingen dårlig far. Men også han jobber mye, og har fått ny familie med to små barn. Stemor kjenner jeg ikke, men hun virker grei nok. Gutten sier ikke så mye om henne, så vet ikke hvor mye hun involverer seg i gutten.

 

Så til saken. Gutten har utviklet en spiseforstyrrelse. Han begynner å bli underernært. Foreldrene sier han er småspist. (Moren har alltid drevet å slanket seg selv om hun er tynn). Dette er det som skremmer meg mest.

I tillegg sliter han sosialt. Har ingen venner på skolen. Foreldrene sier han er sjenert.

Ham er ikke noe glad i folk generelt. Liker ikke selskaper og andre arrangementer. De lar han slippe. Lar han trekke seg tilbake alene. Noe som har resultert i at han ikke kan forholde seg til folk. Kan ikke ha en samtale. Svarer kun ja og nei. Vil helst være alene på rommet sitt så mye som mulig. Og det får han lov til.

Han bør stimulerer sosialt for å bli velfungerende, men det gidder de ikke.

Kjenner jeg blir då irritert. Er jo barnet deg går utover.

Han synes heller ingenting et gøy. Vil aldri være med på tivoli, badeland, ferier ect... Vil bare være hjemme i fred.

 

Når han gikk i barnehagen trodde de muligens han hadde asbergers, men foreldrene ville ikke blande inn ppt, så det rant ut i sanden. (Var siste år i barnehagen så de trodde vel skolen skulle fange det opp)

 

Så mitt spørsmål er, bør jeg melde til barnevernet så gutten kan få hjelp? Vil jo ikke han ska bli tatt ut av hjemmene sine. Vil bare at foreldrene skal få opp øynene og kanskje få litt veiledning.

 

Og kan jeg gjøre dette helt anonymt, så de aldri får vite det var meg?

 

 

 

 

Anonym poster: 4e9e092c2f801c20d0de752f68ca88ef

Jeg hadde meldt. Både PPT og Bup er frivillig, og hjelper lite om foreldrene ikke vil henvise. Det høres ut som gutten strever med flere ting, og at han trenger hjelp.

 

Anonym poster: 13da27b9fa2e80db97c51aab97e3dbd5

[Anonym bruker]

Det er Barnevernet som vedtar om de har tiltro til foreldrene som omsorgspersoner, og om Bv skal prøve å bygge opp en sak til nemnda.

Faren er at aktive og arbeidssomme foreldre gir et godt inntrykk på Bv.

 

Angående deg selv; Det er ikke sikkert det er den beste medisin å bli presset med på sosiale aktiviteter, hvis man er deprimert.

Det virker beint fram som den stakkars lille gutten er blitt deprimert, på grunn av at foreldrene tilbringer lite tid med ham.

Det ser jo ut til at han bor 4-5 steder, stakkars. Dette må utløse stress i forhold til klær og skolebøker, og sånn?

Jeg er egentlig barnevernsmotstander, men i dette tilfellet tenker jeg at det faktisk ville vært til guttens fordel å bli flyttet til et fosterhjem. Slik som er nå, har en hverdag som er voldsomt oppstykket. Blir flyttet rundt til "Gud og hvermann".

 

Anonym poster: 035a76e8be4185af781bec1fa65e5cb9

 

Hvordan blir man egentlig barnevernsmotstander? Har du button med 'nei til barnevernet' på?

 

Du er mot bv når det gjelder vold og rus da? Men her hvor det er mulig omsorgssvikt er du plutselig for?

 

Dette er vel noe av den merkeligste uttalelsen jeg noen gang har sett!!

 

Anonym poster: 747317e2ec7a8961e3b7f40456342d62

[desiree88]

Uff stakkars gutt. Høres ut som du gjør det riktige ved å kontakte bsrnevernet

[Anonym bruker]

Ser fosterhjem ble nevnt. Tror dere virkelig det hadde blitt et alternativ? Det vil jeg jo virkelig ikke. Foreldrene er jo ikke uskikket, de trenger bare litt hjelp. Nå ble jeg veldig usikker på om jeg tør melde. Vil jo ikke risikere at de mister gutten sin.

Hi

 

Anonym poster: 4e9e092c2f801c20d0de752f68ca88ef

[Caprica]

Gutten trenger hjelp HI. Så kontakt bv. Foreldrene trenger tydeligvis hjelp til å få prioriteringene på plass.

[Anonym bruker]

Ser fosterhjem ble nevnt. Tror dere virkelig det hadde blitt et alternativ? Det vil jeg jo virkelig ikke. Foreldrene er jo ikke uskikket, de trenger bare litt hjelp. Nå ble jeg veldig usikker på om jeg tør melde. Vil jo ikke risikere at de mister gutten sin.

Hi

 

Anonym poster: 4e9e092c2f801c20d0de752f68ca88ef

 

nei. hun som svarte det har ikke peiling på hva barnevernet gjør, hvordan de jobber og hvilke lover og regler de har å forholde seg til...

 

Anonym poster: dcfedb574fdcd2f94a8c4fbf8368f744

[You can do it!]

Du kan jo evt i første omgang drøfte saken anonymt med barnevernet. Trenger ikke si navnet ditt eller navn på familien det gjelder. Kanskje de har noen råd til deg?

[Singelmamma og banden]

BV vil prøve andre alternativer først. Trolig vil det her bli snakk om veiledning av foreldrene eller foreldrekurs først. Og det er ingen tvil om at gutten trenger hjelp. I verste fall kan han ende som fosterbarn hos deg eller annen nær familie.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Tror jeg skal melde, og krysse fingrene for at jeg kan forbli anonym

 

Anonym poster: 4e9e092c2f801c20d0de752f68ca88ef

[Anonym bruker]

Ser fosterhjem ble nevnt. Tror dere virkelig det hadde blitt et alternativ? Det vil jeg jo virkelig ikke. Foreldrene er jo ikke uskikket, de trenger bare litt hjelp. Nå ble jeg veldig usikker på om jeg tør melde. Vil jo ikke risikere at de mister gutten sin.

Hi

 

Anonym poster: 4e9e092c2f801c20d0de752f68ca88ef

 

Nei, det høres fullstendig usannsynlig ut at omsorgsovertakelse skulle være aktuelt som du beskriver saken.

 

Du kan være helt anonym om du ønsker det, det er bare å la være å oppgi hvem du er. Om du oppgir det, kan du be om å være anonym (det er i disse tilfellene man beholder anonymiteten så langt det lar seg gjøre - altså til det eventuelt skulle oppstå behov for vitnemål fra melder i en rettslig prosess. Jeg har aldri opplevd at det skjer, og jeg har hatt en del saker i rettsvesenet).

 

mvh

barnevernansatt

 

Anonym poster: 8b2f2ad7c61d530baabebe4a3d8efb8f