Er far god nok?

[Anonym bruker]

Jeg er sikkert ikke den eneste som har fått barn, og lurt på i ettertid om egentlig jeg har valgt en god nok far for barnet mitt, til tross for at mannen er helt fantastisk i andre settinger.

 

Man får jo stadig høre at man må akseptere at mor og far gjør ting forskjellig, og at mor må slippe opp kontrollen. Men når vet man om det er dette som gjelder- eller om faktisk ikke far er god nok?

 

Noe av det jeg stusser over, er blant annet at jeg føler jeg må lære han opp i så mye. Jeg vet jo i utgangspunktet ikke noe mer enn han, men jeg sørger for å finne ut av det, noe han ikke viser interesse for, men på andre siden så hører han på mine "instrukser". Jeg har også stusset over måten han behandler hn av og til, feks når hn har gjort noe som ikke er lov og får tilsnakk/ blir fjernet fra situasjonen e.l. og feks slår seg under denne seansen. Jeg vil velge å trøste fordi jeg mener en trygg favn er viktig, mens han kanskje kan si "ja slik går det når du gjør sånn og sånn". Generelt synes jeg trøsten fra han ikke er særlig varm, akkurat som han ikke skjønner helt hvordan eller hvorfor. Det tok lang tid før han egentlig startet å leke med barnet sitt, og vet fortsatt ikke helt hvordan. Han kan la være å hente barnet tidlig i barnehage selv om han har anledning (med mindre jeg ber han om noe annet), og ikke har noe snev av dårlig samvittighet for lange dager.

 

Han sier han er glad i barnet og at vi betyr alt. Men av og til har jeg på følelsen av at barnet for han er mer et slags kjæledyr som han (desverre) har tatt til seg og må ta vare på fordi han måtte, men gjør minst mulig med det, og gleder seg til han er ferdig med jobben. Han har jo med tiden lært litt hvordan han skal gjøre ting, og selv om jeg har vært forsiktig med å ta kontrollen og gi han rom, så har jeg følt et visst behov for klare og tydelige beskjeder på hvordan ting skal gjøres, ettersom han i starten var passiv og lite engasjert. Og da gjør han dette plitoppfylende nå, men jeg føler at det ikke ligger så mye kjærlighet bak, fra hans del, mer kun en plikt, en arbeidsoppgave. Det er kanskje stygt av meg å tenke slik, og heller ikke godt å gå å ha disse tankene, når han i utgangspunktet (mot voksne, iallfall) er en omsorgsfull og snill mann. Vi har et liv i sammen med det barnet vi har, og har planer om familieforøkelse fordi vi tenker et søsken vil barnet vårt vil være fint. Men likevel så er det noen tanker i bakhodet mitt som murrer om hans farsevner.

 

Har vel egentlig ikke så mye spørsmål, men ønsker litt innspill. Kanskje noen har opplevd det samme, eller har noen tanker rundt dette.

 

Anonym poster: 93ff52542c96c35645c2ad1ccf17e039

[Anonym bruker]

Hei! Jeg synes jeg har en flott og engasjert pappa til mine barn. Men jeg ser ( både hos oss og andre) at der er forskjeller på mødre og fedre. Tror vi som mødre plages mye mer av den evige dårlige samvittigheten og høye forventninger til det perfekte familieliv. Det ville ikke falt min mann inn å ha dårlig samvittighet for å ha barna lenge i bhg heller! At lange dager i bhg var et problem hadde han aldri tenkt på!

 

Tror nok også at mange menn synes det er vanskelig og kanskje kjedelig å bidra ifht små babyer. Min mann sier det rett ut at det er kjekkere når de blir eldre! Så lenge han likevel bidrar så godt han kan, må det vel være en ærlig sak at han foretrekker å spille fotball med eldste!

 

Jeg synes i allefall mye av det du beskriver høres ut som en helt vanlig ( og imperfekt!) far.

 

Anonym poster: 0ca7983b6c9e9c5cdb4ad2fe27446660

[Anonym bruker]

Jeg vil vel heller si at jeg har opplevd det motsatte, å bli kjempeimponert over hvordan han takler farsrollen!

 

Synes menn stadig vekk unnskyldes så mye pga sitt kjønn, det er for meg en merkelig tanke jeg ikke forstår. Jeg har like høye forventinger til menn som kvinner, selv om det selvsagt er rom for å gjøre ting forskjellig.

 

Min mann er veldig empatisk overfor barna våre, kanskje mer enn meg. Han har forskøvet arbeidstiden sin slik at han begynner tidlig på jobb og dermed henter tidlige i bhg. Han leker også mer med barna enn det jeg gjør, uansett alder på dem.

 

Vi gjør ikke alt på samme måte, og jeg er mer opphengt i detaljer, sikkerhet, føre-var, nok klær, sunn kost osv enn han. Men jeg vil på ingen måte si at han er mindre engasjert i barna enn meg, og jeg vil aldri forvente mindre av ham enn av meg selv.

 

Anonym poster: 0498b26dbd289da744c1d19e3a438cab

[Anonym bruker]

Mor og far blir aldri helt like og man er stort sett uenige om noe. Jeg tror nødvendigvis ikke at han er en dårlig far, men han gjør ting på en litt annen måte enn deg, uten at noen av delene nødvendigvis er feil.

 

 

Anonym poster: 3511688fa5cf92540c816e8723bf31a5