Kanskje min samboer ikke er noen "typsik" pappa?

[Anonym bruker]

Nå er jeg faktisk litt usikker på han jeg bor med.

Vi 'nærmer' oss 28 og 29 år og jeg er veldig klar for barn. Det vet han. Han er IKKE klar, før om mange mange år, minst fem år. Og han har sagt ja han vil kanskje ha barn, og kun et barn, om ti år. Jaja.

JEG drømmer om FAMILIELIVET. Det VET han.

 

Jeg har ei datter på fire år fra før.

Han er egentlig ingen "god stepappa" for henne, eller, joda, han er det, men han bryr seg ikke så mye som det jeg skulle ønske, og det jeg trodde han skulle gjøre da vi flyttet sammen. Han har aldri gjort eller sagt noe vondt (til meg) om henne. Men ikke ofte han leker med henne, eller prater med henne. Det skjer, men veldig sjeldent. Han kan aldri "passe" henne da jeg er på butikken ol, da må henne bli med meg, eller så får jeg droppe butikken.

Jeg savner veldig det "forholdet" de egentlig kunne ha hatt...

 

 

Men det jeg egentlig ville med dette innlegget var; Jeg lurer faktisk på om han ikke er noe for meg jeg, når han faktisk ikke har lyst på barn på flere år, og det blir "krise" om jeg blir gravid, (han må omtrent "se" jeg svelger p-pilla hver dag).

Jeg ønsker meg barn. Ikke han. Det knager litt nesten hver dag.

 

Anonym poster: 6408e2ecdb280f85e58d0cbfb69a413e

[Anonym bruker]

Det høres jo ut som om han ikke er voksen da..... Så da må du bestemme deg. Vil du være alenemor i ett forhold, eller vil du være alenemor eller i et forhold med en voksen mann.

 

Anonym poster: 3fdc5818588f94d73255ce8cf284f304

[Suppehue]

Han tror jeg ikke jeg hadde giddet kaste vekk tid på. Stakkars datteren din og som må vokse opp med en mann som verken snakker til henne eller er med henne.

[Anonym bruker]

Dere har jo helt forskjellige ønsker for livet og fremtiden, hva skjer om hans "kanskje" blir til et NEI! når du vil slutte med pilla om 5 år..

 

For meg er familien viktigere enn alt annet, kommer før karriere, venner, ferier, friheten og slike ting som kanskje er viktig for mannen din? Jeg har derfor funnet en mann som tenker på samme måte. Vi har fått fire barn og ser på det som en glede, en berikelse i livet og ikke minst en investering i fremtiden. Hele resten av mitt liv vil jeg ha fire barn, etterhvert mange svigerbarn, barnebarn osv og jeg gleder meg til det.

 

Jeg kunne aldri blitt hos en slik mann som du beskriver, det høres ikke ut som dere passer sammen i det hele tatt? Han passer kanskje bedre sammen med en draktkledd karrierekvinne, som heller vil ha en kul cabriolet enn en praktisk familiebil?

 

Anonym poster: eb41d5610069efd4bc022f32584d593a

[☆☆☆]

Du må finne ut kva som er viktigast for deg, han eller eit barn til. Personleg ville eg takka for meg uansett om han er så likegyldig til det barnet du allereie har som det du fortel her..

[Anonym bruker]

Ikke kast bort tiden din, for han kommer nok aldri til å bli et godt farsemne.

 

Anonym poster: 441902aed07e4241c982e8ec617ebf68

[Countess]

Om du ønsker å vente i mange år før du får et barn til, for så å kanskje være "alene" om det barnet også, må du jo kjenne på selv.

 

Det jeg reagerer på et måten han behandlet datteren din på. Fikk faktisk vondt i magen av det. Jeg er selv vokst opp med en stefar..han er fantastisk og gjorde aldri noen forskjell mellom meg og søsken som kom senere. Dette ser jeg for meg din mann kan komme til å gjøre mtp forholdet han har til din datter allerede nå. Jeg har derimot kjent på det å føle seg mindre verd og oversett av andre i familen til min stefar, og det er en følelse jeg ikke unner noen barn å kjenne på.

Jeg har en stefar til min datter, og han er i livene våres pga måten han er mot oss begge på. Jeg kunne ikke fortsatt med en mann jeg ikke følte brydde seg nok om barnet mitt!

 

Folk er forskjellige, blir senere voksen, og har vanskeligere for å ta ansvar der de ikke må. Du er ikke en plass der du ikke kan kreve noe siden det ikke er hans biologiske datter, men om dere skal være sammen så synes jeg så absolutt du skal kunne forvente det. Om han ikke passer henne, så er nå det greit nok kanskje..ennå. Men det burde være uakseptabelt at han ikke leker eller snakker med henne.

 

Dette høres kanskje litt stygt ut, men det menes godt.

Før du begynner å bekymre deg for når du kan få det neste barnet ditt så er du nødt å sørge for at det du gjør nå et helt riktig for det barnet du har.

Endret 22. april 2013 av Countess

[Anonym bruker]

Fikk aldri noe godt forhold til min stefar og har det fortsatt ikke i en alder av 25. Hadde moen min skilt seg fra stefaren min så ville jeg hvertfall hatt et godt forhold til mamma, men det blei ødelagt på lik linje med den behandlingen din samboer viser ovenfor din datter.

 

Tenk på din datter her. Hun tjener ikke noe på dette. Får dere barn så er det nesten garantert av faren kun vil vise oppmerksomhet til sitt ekte barn. Mange tilfeller i min omgangskrets at det har skjedd. Utrolig sårt.

 

Som sakt, sett din datter i fokus.

 

Anonym poster: 8a2a91f9fd0d378c3a1bc806d8a48b38

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok droppet han galant bare på det at han nesten ikke snakker med dattera di jeg. HALLO??? Hun må jo føle seg som en dritt etterhvert...

 

Finn deg en skikkelig mann!

 

Anonym poster: 7366a889e34cce2248c959f6aa01942f

[Gjest yrild]

En ting er at han ikke er klar for barn nå, men at han ikke kan passe på datteren din når du går på butikken...!!??

 

Nei en slik fyr ville jeg ikke satset på!

[Gjest sussie77]

Han her hadde jeg ikke villet ha barn med. Du ser jo hvordan han er med datteren din, og sier jo selv at han ikke er klar. Hadde nok vært greit om du kunne ha ventet i 5 år før han var klar for barn. Kanskje han aldri blir klar. Men du har jo også datteren din og tenke på.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Øøøh...dere er samboere, og han kan ikke engang passe stedatteren/bonusbarnet sitt mens du er på butikken??

 

Du er 29, og ønsker barn. Han vil vente mange år til, og da kanskje få ett barn...

 

 

Og du synes dette er en problemstilling fordi...? Kast ham på huet og ræva ut, gå videre med livet ditt og finn en MANN med hjerte for datteren din, og samme ønsker og mål for livet som deg! Tror du livet har en spole tilbake-knapp? Du får bare en sjanse, livet kommer ikke i reprise!

[Elefanten Skrukkeskinn]

Dropp ham.

[Berta_78]

Slå opp i dag, du. Det er virkelig ingen ting å vente på. Enten får du da muligheten til å finne noen som deler verdiene dine og som vil bidra i datteren din sitt liv (jeg regerte veldig på det utrolig kjølige forholdet - ikke ok for barnet i det hele tatt), eller han innser at han mister noe viktig og er villig til endring. Som ulleteppet sier: du blir ikke akkurat yngre. Go go go!

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg hadde droppet han lett. Se bare på hvordan han behandler din datter nå, hvordan tror du det blir om han får ett barn med deg? Han kommer nok til å forskjellsbehandle barna og det fortjener ikke din datter.

 

[Anonym bruker]

Jeg ville også gjort det slutt, på bakgrunn av det du forteller om hvordan han er med din datter. At han ikke ønsker barn enda er det jo han som bestemmer, det er mange menn som ikke ønsker barn før de er godt over 30.

 

Anonym poster: 38ff5ffbb6a03ff3854c50d70e893afc

[Anonym bruker]

Huffda... siden du har et barn på 4 år har dere ikke vært sammen i så alt for mange år? Dvs at dere skal være stormende forelsket enda? Det betyr at mannen din skulle elsket å være sammen med deg og ikke minst hjulpet til med barnet ditt. Det å være barnevakt nå du stikker på butikken i 20 min et elementært, og noe han skulle ha oppmuntret til at du gjorde!

 

Det ser derimot ut som han er noe egoistisk, mindre interessert i ditt liv og ikke har interesse for barn. Dette vil ikke forandre seg over natta! Du klarer ikke å endre dette!

 

For din datters skyld(som fortjener bedre) bør du revurdere hva denne mannen gjør for at dere skal ha det bra sammen.

 

Anonym poster: 111bad2209b01f9bb648af43ddc6f9d5

[Anonym bruker]

Min man ville heller ikke ha barn da han var på din manns alder, nå er han 38 og vi venter vårt første barn, gleder oss veldig begge to. Er veldig glad jeg ikke prøvde å presse ham, sånn at det nå er helt på eget ønske, særlig når jeg hører hvordan mange her inne har det både i svangerskapet og med arbeidsfordelig i hjemmet etter de får barn...

 

Men nå blir det ikke helt det samme, for du har jo allerede et barn, så da klarer jeg ikke helt å se poenget med å vente. Livet deres er jo uansett et liv med barn i. For min mann var poenget at han ville ha noen barnøse år til, og det fikk han.

 

Synes ikke han høres særlig hyggelig ut mot datteren din, kan ikke passe henne mens du drar på butikken engang, seriøst?

 

Anonym poster: 9c580fff51b679c926e7db9da55aa7a6

[Anonym bruker]

Stakkars barnet ditt.

Tenk å bo i hus med noen som knapt gidder å snakke med deg noen gang og aldri ville være alene med deg.

Det alene burde være nok til at du går.

 

Når du legger til at han ble sammen med noen som har barn men ikke er villig til å gjøre det minste for å lette på ditt ansvar og hjelpe deg (som å se etter barnet når du er i butikken).

Og at du ønsker deg barn men han ikke er klar for barn og ikke vet om han vil ha i framtiden. Kan hende han vil ha et om 5 til 10 år. ..........................

Dere er rett og slett ikke på samme sted i livet, deres ønsker matcher ikke og jeg tviler på at datteren din i lengden har det bra i hus med denne mannen.

 

 

Anonym poster: 0830197eb51733affed50b005f2645af

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri orket å dele livet med noen som ikke DELTE livet med meg ihvertfall. Hva slags forhold er det, hvis du må ta med barnet ditt i butikken hvis han er hjemme?! Høres helt merkelig ut for meg.

 

Anonym poster: 04f5e7a99b24da9c05978214f5d4eab0

[rytme]

Nå er jeg faktisk litt usikker på han jeg bor med.

Vi 'nærmer' oss 28 og 29 år og jeg er veldig klar for barn. Det vet han. Han er IKKE klar, før om mange mange år, minst fem år. Og han har sagt ja han vil kanskje ha barn, og kun et barn, om ti år. Jaja.

JEG drømmer om FAMILIELIVET. Det VET han.

 

Jeg har ei datter på fire år fra før.

Han er egentlig ingen "god stepappa" for henne, eller, joda, han er det, men han bryr seg ikke så mye som det jeg skulle ønske, og det jeg trodde han skulle gjøre da vi flyttet sammen. Han har aldri gjort eller sagt noe vondt (til meg) om henne. Men ikke ofte han leker med henne, eller prater med henne. Det skjer, men veldig sjeldent. Han kan aldri "passe" henne da jeg er på butikken ol, da må henne bli med meg, eller så får jeg droppe butikken.

Jeg savner veldig det "forholdet" de egentlig kunne ha hatt...

 

 

Men det jeg egentlig ville med dette innlegget var; Jeg lurer faktisk på om han ikke er noe for meg jeg, når han faktisk ikke har lyst på barn på flere år, og det blir "krise" om jeg blir gravid, (han må omtrent "se" jeg svelger p-pilla hver dag).

Jeg ønsker meg barn. Ikke han. Det knager litt nesten hver dag.

 

Anonym poster: 6408e2ecdb280f85e58d0cbfb69a413e

 

Det høres ikke ut som om dere ønsker det samme. Jeg synes ikke det er noe du kan forvente av han heller.

Du må bestemme om du ønsker barn mer enn du ønsker å være med han. Om 5-10 år kan det bli vanskelig for deg å bli gravid. Dessuten er det ikke sikkert at han ønsker barn da heller, og da kan du ikke forvente at han gir deg barn. Det er jo ikke slik at han har lurt deg, han har jo tydelig gitt uttrykk for hva han tenker.

 

Barn er ikke for alle, det betyr ikke at han ikke er voksen eller en god mann. Men jeg ville ikke vært med en sånn mann hvis jeg hadde en liten datter. Da ville jeg hatt mer en familiemann tror jeg.

Endret 22. april 2013 av rytme

[Gulltopp&Lillebjørn]

Det er så viktig for et lite barn å bli sett og hørt, og her vokser hun opp med et menneske som overser henne?

Du er hennes mor, sett hennes og dine behov først.

 

Jeg hadde ikke kastet bort et sekund til, og jeg hadde aldri akseptert noen oppføre seg sånn overfor mitt barn.

[Anonym bruker]

Jeg er glad jeg skrev her.

Fikk en tankevekker nå faktisk. Både jeg og jentungen min fortjener en mann som tar oss under vingene.

Huff ble litt lei meg nå, stakkars jentungen min, ikke ofte hun har spurt om han vil leke, men for to dager siden sa hun "H***** vil du være med å leke?". Jeg holdt på å dette av stolen, at hun spurte HAN og ikke MEG. Ble det lek? Neida, han la seg på sofaen å spilte PS.

 

Hmm.. Nå blir det nok andre boller.

 

Takk for gode svar alle sammen. Har lest igennom alle svarene. Takk igjen for støtte og ærlige svar.

Hilsen HI

 

Anonym poster: d0f28e2d8e2d3cec348fb58f5c4937f2

[Gjest sug lut]

Nå er jeg faktisk litt usikker på han jeg bor med.

Vi 'nærmer' oss 28 og 29 år og jeg er veldig klar for barn. Det vet han. Han er IKKE klar, før om mange mange år, minst fem år. Og han har sagt ja han vil kanskje ha barn, og kun et barn, om ti år. Jaja.

JEG drømmer om FAMILIELIVET. Det VET han.

 

Jeg har ei datter på fire år fra før.

Han er egentlig ingen "god stepappa" for henne, eller, joda, han er det, men han bryr seg ikke så mye som det jeg skulle ønske, og det jeg trodde han skulle gjøre da vi flyttet sammen. Han har aldri gjort eller sagt noe vondt (til meg) om henne. Men ikke ofte han leker med henne, eller prater med henne. Det skjer, men veldig sjeldent. Han kan aldri "passe" henne da jeg er på butikken ol, da må henne bli med meg, eller så får jeg droppe butikken.

Jeg savner veldig det "forholdet" de egentlig kunne ha hatt...

 

 

Men det jeg egentlig ville med dette innlegget var; Jeg lurer faktisk på om han ikke er noe for meg jeg, når han faktisk ikke har lyst på barn på flere år, og det blir "krise" om jeg blir gravid, (han må omtrent "se" jeg svelger p-pilla hver dag).

Jeg ønsker meg barn. Ikke han. Det knager litt nesten hver dag.

 

Anonym poster: 6408e2ecdb280f85e58d0cbfb69a413e

Ikke pappa-emne - og ikke stepappa-emne heller.

[Monajenten]

Huff nå fikk jeg vondt i meg på vegne av datteren din Så vondt det må føles for henne å ikke nå inn til ham.

Jeg traff min mann før datteren min var fylt to år, og da var vi bare 20! Likevel har han tatt henne til seg fra dag 1, og han gjør aldri forskjell på barna. Skal jeg noe er han hjemme med henne på lik linje som med sønnen vår, det er stort sett han som leverer henne på fritidsaktiviteter etc. Ofte er han nesten flinkere enn meg, og jeg tenker ikke over i hverdagen at hun ikke er hans biologiske. Og det er sånn det skal være mener jeg.

Hun er forøvrig 9,5 år.

 

Jeg håper du tenker nøye gjennom dette, og tar avgjørelsen som vil være best for datteren din, og mest sannsynlig deg også i det lange løp.

Endret 22. april 2013 av Monajenten