Hvordan komme over bitterhet og hat mot egoistisk barnefar....?

[Anonym bruker]

Min herlige sønn på 9 år har en far som kommer fra Canada, og flyttet tilbake dit for 8 år siden. Grunnen for at han flyttet var for å få seg en utdannelse og komme tilbake med hevet hode og være en bedre far for sine barn (han har en sønn til fra et tidligere forhold) Men han kom aldri tilbake...

 

Eneste gangene har tar kontakt med sønnen vår er ved jul og på bursdagen hans.

 

Han sender innimellom et brev, eller lover på tlf til sønnen min at han skal bli en bedre far, for han angrer sånn på alt han har gått glipp av - men det blir aldri bedre....

 

Han betaler heller ikke barnebidrag - har aldri gjort det. Først fordi han studerte og sa han ikke hadde råd. Men nå driver han egen butikk i Canada, og bidrar fremdeles ikke med en eneste krone til oppveksten til sønnen.

 

Jeg har gitt opp å si noe, for de gangene jeg har prøvd tidligere så kommer han bare med en spydig kommentar om jeg skal huske på at det var jeg som gjorde det slutt - og så går det kanskje enda lenger tid til han tar kontakt med sønnen igjen.... som om det skal straffe MEG!

 

Jeg sier aldri noe negativt til sønnen vår om faren, men jeg håper virkelig han begynner å stille spm selv når han blir eldre og forstår litt mer - så den elendige faren hans må stå til ansvar.....

 

I mellomtiden prøver jeg å ikke tenke så mye på for et egoistisk menneske han her - men guuuud som jeg hater denne personen og det han gjør mot sønnen min..... Skulle ønske han bare kunne kutte all kontakt i stedet for å gi lyd fra seg et par ganger i året, og bare forvirre den stakkars gutten min.....

 

Nå har jeg heldigvis en fantastisk samboer som har vært som en far for gutten min siden han var to år gammel - men den h.... såkalte faren i Canada blir en sånn verkebyll i livet vårt noen ganger.....

 

Anonym poster: 892a46b165fb60c8f62cf6c045457df9

[Anonym bruker]

Høres ut som en skikkelig umoden person....

 

Kan ikke du ta ut sak mot ham for å kreve barnebidrag da?

 

Anonym poster: 16b8ab3e62b40a754d7f007c8ec525ef

[Anonym bruker]

Jeg er helt sikker på at det er bedre med kontakt to ganger i året enn ingen kontakt i det hele tatt, det gjør at ungen vet hvem pappa er og hvor han er og slipper lure så mye, lage seg en fantasipappa, fantasihistorier om hvorfor han ikke er tilstede osv.

 

Din sønn har en far som bor på andre siden av kloden, men han vet hvem han er og hvor han er. Han får hilsen til jul og bursdag og det er faktisk bedre enn ingenting.

 

Sønnen din synes selvfølgelig det er trist at pappa er så langt unna og at de sjelden har kontakt, men han har et godt liv med deg og samboeren din så han blir ikke varig skadet av det.

 

Etterhvert nå får sønnen din egen pc, egen skype-konto, facebook osv og det blir lettere for han å ta kontakt med pappa på egenhånd.

 

Anonym poster: f0522609e007fbf0e136b1018c732258

[Anonym bruker]

Jeg har to barn med en mann som bor i et annet land (europa) og har valgt bort barna, jeg hører fra han når han trenger noe. (altså info) og han besøker barna kan hende en gang annen hvert år hvis foreldrene betaler billetten og han forventer da selvsagt å bo hos meg på min regning.

Han ringer ikke til bursdager og kun til jul om han er med familien sin og derfor føler han må pga de.

Han har tatt penger han har skulle gitt til barna fra sin familie og bruker ikke et øre på de. Når de får pakke av pappa er den innkjøpt av bestefar eller onkel og skrevet hans navn på.

 

Så jeg kan skjønne hvordan du har det. Men samtidig så har jeg lagt fra meg den irritasjonen for lenge siden.

Du må bare rett og slett bestemme deg for at han ikke skal få stjele din energi eller glede lenger.

For å gå rundt å hate noen så er det nettopp det de gjør. Det fører til syvende og sist ikke noe godt med seg.

 

Jeg tror det er greit ungene har litt kontakt selv om den er sjelden, for det hindrer fantasier og gir litt info om hvor de kommer fra. De lærer fort å ikke legge noe i løfter som kommer fra den kanten og de vil etter som de vokser opp se farens feil helt uten at jeg påpeker de eller sier noe stygt om han. Men jeg forsvarer han ikke og unnskylder han ikke.

Når barna mine lurer på hvorfor pappa gjør det eller det eller ikke gjør noe så svarer jeg bare som sant er at jeg vet ikke, og så fører jeg samtalen over på hva og hvem de har i livet sitt isteden for.

 

Jeg var også veldig bitter i et par år men etter at jeg bestemte meg for at han faktisk ikke får bety så mye i mitt liv at jeg bruker min energi på nettopp dette, når han bryr seg så lite om sine egne barn så har jeg sagte men sikkert lagt alt bitterheten bak meg. Jeg nektet meg selv å la tankene vandre i de baner lengre om de dukket opp, vet ikke noe annet man kan gjøre

 

Anonym poster: 8d6b1f76ba586e0916f8cb2800149fc8