Skolebarn og spm om døden.

[Anonym bruker]

Idag blir en rar dag på skolen hos oss. En lærer begraves idag, 10åringen skal i begravelsen. Hun har hatt henne som lærer i alle årene hun har gått på skolen, ikke som fast lærer de siste årene siden hun har vært syk. Men hun har vært i klassen deres når hun har hatt gode perioder.

Nesten alle lærerene skal i begravelse idag, så resten av skolen får en anderledes skoledag. 2klassingen er så fornøyd, for de skal på sfo i skoletiden mens andre får vikarer og noen liten bemanning.

 

Men dette setter preg på livet om dagen, og ista før de løp ut døra kom alle de vanskelige spørsmålene. Vi har hatt dødsfall i familien før, og da syns jeg at jeg har fått besvart spørsmålene til ungene greit. Men nå kommer det veldig mange spm. Jeg mener at jeg skal svare ærlig og som sant er når de spør. Jeg har prøvd å la være å si at folk sovner inn, men nå har de lest dødsannonser selv og ser det står, så får ørten spm rundt dette. Pøver å forklare at det er ett utrykk, og at det ikke er det samme som å sove. Tror jeg fikk de til å forstå ista, men må nok snakke mer om det.

 

Hvordan ser en at mennesker skal dø? Hvordan kan ett menneske føle at det skal dø snart?

 

Noen som har noen forsklag til hvordan jeg skal forklare dette for barna? Min farfar som døde for noen pr siden sa selv at nå var han klar for å sovne inn, han var klar for at livet tok slutt. Jeg så på han at han var klar for å forlate denne verden, men jeg aner igrunn ikke hvordan jeg så det eller hva som fikk meg til å forstå det. For meg var det bare slik.

 

Jeg er ikke kristen og det er ikke mine barn heller, så jeg kan ikke bruke dette i forbindelse med å forklare slikt. Det ene barnet sier atnpr noen dør så er det gud som roper og ønsker flere mennesker i himmelen ( hun er ikke kristen, og syns dette var det teiteste hun hadde hørt noen gang. Jeg syns igrunn det var en litt hyggelig måte å si det på, men fungerer ikke på mine. ) 10åringen var fast bestemt at de som døde ble til stjerner på himmelen som tittet ned på oss og passet på oss. Dette fant hun ut da oldefar døde, det fant hun trøst i. Nå vet hun vel at det ikke er slik, men hun sier at hun liker å tro at det er slik. Så når hun tenker på noen døde, går hun ut og titter på stjernehimmelen. Kommer inn blid og fornøyd, for da hadde de døde laget noen fine stjernebilder til henne. Lillesøster titter og på stjernene, men hun setter spørsmålstegn til alt og ingenting.

Og jeg kan igrunn ikke si det jeg mener syns jeg, for jeg mener at vi bare dør. Kroppen vår råtner og blir til næring for planter og dyr. Hørte fra vennene når jeg var mindre at det var så groteskt.

 

Så hva sier en til barn som er så store men samtidig små? Jeg vil være ærlig og ikke legge noe under enstol, men ikke like lett når en skal si det på en måte barna forstår.

Jeg gleder meg ikke til begravelsen etterpå, jeg skal være med for jeg vil være der for min datter om hun har behov for det. Kunne svare på spørsmål der og etterpå.

 

Anonym poster: ec88c6f9170e62e389f3ca3a8769c222

[Anonym bruker]

Du kan vel si at det egentlig ikke er noen som vet hva osm skjer etter vi er døde. at kroppen blir til jord eller brennes og blir til aske, emn at hva man ellers ikke vet om sjelen bare slutter å eksistere, så det blir som før man var født, elle rom man kommer til himmelen osv- At mange folk mener forksjelige ting. Du kan jo si at du tror at alt er slutt når man dør, men at heller ikke du kan vite sikkert.

 

Anonym poster: 7459f3ff37271d4fe6357011070f71cb

[Anonym bruker]

Du kan vel si at når noen er veldig syke eller gamle, så føler de bare på seg at de snart dør. Det er jo sånn det er. Og når vi sier at de sovner inn så er det fordi det ser og føles sånn, men at det ikke er til søvn men at livet er slutt.

Og at man ikke er helt sikker på hva som skjer når man er død, så mange tror forskjellige ting. Du kan spørre dem om de husker hvor de var før de ble født, og si at det er dit man kommer når man er død også. Altså; man husker ikke, men at det ikke er farlig :-)

 

Anonym poster: a3099802a693204fd5b1694055641838

[Gjest Antarctica]

Jeg kan bare svare for meg sjøl. Jeg er human-etiker, men fordi human-etikk ikke bygger på en dogmesamling som gir likedanne svar på eksistensielle spørsmål., så er jo hver enkelt sine svar dermed like gode eller "gyldige".

 

Mange kristne OG ikke-kristne forklarer døden med å komme til himmelen, og selv om de ikke tror helt på det, bruker de det som et håp. I alle fall når de skal snakke med barna om død. Jeg tror noen prøver å "sukre" budskapet litt, fordi de egentlig syns det er fælt å fortelle barna om dødens uavvendelighet.

 

Hva det vil si å føle håp har klokere mennesker enn meg definert. Den definisjonen jeg seinest hørte, og som jeg bet meg merke i fordi den passer meg selv, er noe slikt: "Håp betyr ikke nødvendigvis å se for seg at bedre dager vil komme. Noen ganger vet man at det vil de ikke. Men å leve med et håp, det at noe har håpets rolle i ens liv, er mer DET Å OPPLEVE LIVET SOM MENINGSFYLT, også i tider da man ikke har et konkret framtidshåp."

 

Der tenker jeg det ligger - for meg. Jeg håper f eks ikke på å se igjen døde slektinger i et annet liv eller en annen tilstand. Men selv etter at de er døde, har livet mening - fordi jeg kjente dem. Minnene gir mening.

 

Mye annet, også i et liv som f eks er fratatt aktivitet, og der man vet at fremtiden i beste fall er noen måneder eller få år (alderdom/sykdom) kan fortsatt gjøre hver dag meningsfylt, slik at det å leve i seg selv har mening.

Så håpskilden er ikke at noe utenfra skal komme inn og hjelpe, eller at man kan vente seg noe bedre i det neste liv. Håpskilden er i selve det livet man lever nå.

 

Hvis man går til spørsmålet om barn og deres sorgopplevelse og hvilke svar man gir dem, syns jeg faktisk det enkle og konkrete er mest ærlig mht deres begrepsverden.

Å love dem et gjensyn med noen i himmelen syns jeg er problematisk, på grunn av deres tidsopplevelse. (Tenk bare på Jonatans trøst til Kavring i "Brødrene Løvehjerte" - det vil ikke ta lang til å vente i Nangijala, men hva med ham selv, som skal leve på jorda i åtti år uten Kavringen sin!)

 

Det høres kanskje "kaldt" ut å ikke tilby et håp om en ny start, men for meg er det viktig å ikke skape en falsk trøst ved f eks å si at fraværet er midlertidig. Da heller innrømme at det er for alltid, og å gjøre det beste ut av det. En annen Astrid Lindgren-figur, Mattis i Røverborgen, er fra seg av sorg når Skalle-Pär dør. Til hans gråt og rop svarer kona Lovis bare: "Mattis, vil du at jag skal hålla om dig lite?" - det er hennes trøst. Å være til stede her og nå. Mattis svarer selvsagt "Ja, håll om mig, och du, Ronja, med!"

Mattis henter dermed all den trøst han kan: å være sammen om sorgen. Det gjør mennesker i alle kulturer, med gravøl og andre riter, slik at ensomheten blir mindre og fellesskapet større i det man trenger det mest.

 

(Alt i alt syns jeg kanskje Lindgren er den største forfatteren på dette - hun har også en fortelling om Ylva-Li, "Allerkjæreste søster", som må dø når rosene på rosebusken visner, og om Herr Liljequist som forsvinner til Skumringslandet. Kunsten er også del av menneskets søken etter sannhet, som religion og vitenskap også er det. For meg finnes flere sannheter i kunsten enn i troen...)

 

I mitt eget liv, når ungene spør, bruker jeg bare det at mennesker, planter og dyr alle lever, og vil dø en gang. Deres eget liv går ikke videre, de går tilbake til jorda, og nye planter og dyr henter livet sitt derfra. Jeg oppdaget at voksne i barnehagen snakka om at de døde kommer til himmelen - for min femåring ble det hele nesten science fiction, han kom hjem og fortalte at farfar var fløyet opp i lufta; for det gjør de døde. Selv sa jeg da at det tror ikke jeg på, og at det vi vet, er at han ble lagt i jorda, dit vi alle skal.

 

Med tanke på "hvordan er den døde med meg i framtida" kommer jeg tilbake til de åpenbare ting: minnene og det vi har lært av den avdøde. Noe annet, som kan være trøstende, er f eks hvis den man var glad i er en slektning. Så er han eller hun med i våre egne egenskaper, i utseendet osv. "Du har farmors øyne" eller "Jeg er sikker på du er så humoristisk fordi pappa var det" er jo noe man er veldig glad for å høre hvis man savner vedkommende. Det trenger ikke vært noe stort og grandiost over det. Opplevelsen av tilhørighet og av en tidslinje man er del av, er jo med på å gi mening også etter et tap.

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe, men igjen: litteraturen er et fantastisk hjelpemiddel her, og Lindgrens bøker rager høyt over de fleste!