Lurer på noe ang barn i fosterhjem.

[Anonym bruker]

Dette er noe jeg har lurt på en stund...

Når ett barn er hentet ut av hjemmet av barnevernet på grunn av omsorgssvikt og har bodd der i mange år. Jobbes det da allilevel for at barnet skal få komme tilbake til foreldrene? For eksempel hvis barnet har bodd hos fosterfamilier i 3 år? Da har jo barnet rukket å venne seg til fosterfamilien. Eller spiller alderen til barnet noen rolle her?

 

Anonym poster: a0300001b4102a6172fe63942af18449

[Anonym bruker]

Alt spiller en rolle. Men det er ofte ikke slik at barnevernet jobber aktivt for at barnet skal tilbake til foreldrene etter en langvarig fosterhjemsplassering - da skal det være spesielle plasseringsårsaker. Man har jo (som oftest) allerede jobbet lenge for at barnet skal kunne bli i hjemmet. Omsorgsovertakelse er absolutt siste løsning, og da har foreldrene vanligvis ettertrykkelig bevist at de mangler nødvendig omsorgsevne.

 

Foreldrene jobber jo gjerne for å få barnet tilbake. Det er ikke helt uvanlig med rettssak hvert år fordi det kreves tilbakeføring. I en rettsprosess vil det legges vekt på bl.a hvor etablert barnet er i fosterhjemmet og nærmiljøet, og om barnet er lite og har vært lenge i fosterhjemmet vil det være en vektlagt faktor.

 

Anonym poster: 706c40a46b1766bfa2fdb47d3c318edd

[Anonym bruker]

Det er det som er meningen, at barn skal bli tilbakeført, men sjelden det som er praksis desverre, da BV er korrupt som få.

 

Båndet vil alltid være sterkere til biofamilien enn fosterfamilien.

 

Hilsen barnevernsbarn.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

[Anonym bruker]

det er jo veldig individuelt hva som er best for barnet. Hvilken tilknytning barnet har til forsterfamilien, hvor skikket bio foreldrene nå er osv. BV jobber alltid for å ivareta det de mener er det beste for barnet. Desverre viser det seg jo, som du over nevner at de ikke vet best. Jeg er sammen med en mann som i barneårene ble tilbakeført til foreldrene opptil flere ganger. Han ville nok helst ønsket seg et stavbilt fosterhjem fremfor dette. Men somsagt, veldig individuelt hva som er beste for barnet, og det er nr en pri til bv

 

Anonym poster: 87cd6c0db0efd6971b702af785575394

[Anonym bruker]

Det er det som er meningen, at barn skal bli tilbakeført, men sjelden det som er praksis desverre, da BV er korrupt som få.

 

Båndet vil alltid være sterkere til biofamilien enn fosterfamilien.

 

Hilsen barnevernsbarn.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

Hvilket grunnlag har du for å påstå dette? Har du bevis? Hvis ikke bør du holde munnen din, det er sånne som deg som gjør det ekstra vanskelig for noen å melde fra om bekymringer.

 

Tror du virkelig det sitter mennesker rundtom på barnevernkontorene og koser seg med å holde barna unna foreldrene sine?

 

Vi har fosterbarn i nær familie, og der er barna så opptatt av å fortelle alle at deres mamma og pappa er verdens beste, de skjønner bare ikke helt hvordan de skal ta seg av barn. Dette er da foreldre som har vært gjennom, og tapt, tre rettssaker og som utsatte barna for rus, vold og omsorgssvikt. Barn er lojale til døden.

 

Anonym poster: 68c95ebd876e16dd5d6a77ecd8badf9d

[Anonym bruker]

Det er det som er meningen, at barn skal bli tilbakeført, men sjelden det som er praksis desverre, da BV er korrupt som få.

 

Båndet vil alltid være sterkere til biofamilien enn fosterfamilien.

 

Hilsen barnevernsbarn.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

Det er jo bare tøys. Selv om du har vært i kontakt med barnevernet selv, har du ikke grunnlag for å uttale deg på vegne av alle fosterhjemsplasserte barn.

 

Forskningen sier noe helt annet enn du gjør.

 

Det er heller ikke riktig at "meningen er at barn skal bli tilbakeført." Meningen er at barnets beste skal ivaretas og barnet ha adekvat omsorg. Dersom det er barnets beste å tilbakeføres og forelder har blitt i stand til å utøve adekvat omsorg, skal barnet tilbakeføres. Det er det fylkesnemnda eller andre rettsinstanser som avgjør, ikke barneverntjenesten.

 

Anonym poster: 706c40a46b1766bfa2fdb47d3c318edd

[Anonym bruker]

Takk for svar:) det er jo godt å se at det blir lagt vekt på hvor etablert barna er i fosterfamilien og nærmiljøet. Jeg har på en måte trodd at det alltid ble forsøkt å få barnet tilbake til bio foreldrene og jeg syntes jo det hørtes rart ut hvis barnet hadde vært såpass lenge hos fosterforeldre at de var blitt mer knyttet til de enn til bio foreldre.

 

Anonym poster: a0300001b4102a6172fe63942af18449

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle ble det aldri gjort noe forsøk på å tilbakeføre meg, heldigvis. Klart, jeg savnet foreldrene mine selv om de var uegnet som omsorgspersoner, og jeg tror man skal være ganske ung før man tenker på fosterfamilien som "ekte" familie. Så enkelt er det ikke, og jeg tror man alltid vil ha drømmen om biologiske foreldre som er gode og fornuftige. Man håper jo at biologiske foreldre vil innse hva de gjør galt, og komme å hente en.

Nå ble aldri moren min bedre, tenkte kun på seg selv og var glad til at jeg ble tatt, men JEG ønsket aldri å bo i fosterhjem. Jeg ville bare ha normale foreldre.

 

Anonym poster: 3c36772140997c4c0724c53295304395

[Anonym bruker]

Det er det som er meningen, at barn skal bli tilbakeført, men sjelden det som er praksis desverre, da BV er korrupt som få.

 

Båndet vil alltid være sterkere til biofamilien enn fosterfamilien.

 

Hilsen barnevernsbarn.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

Hvilket grunnlag har du for å påstå dette? Har du bevis? Hvis ikke bør du holde munnen din, det er sånne som deg som gjør det ekstra vanskelig for noen å melde fra om bekymringer.

 

Tror du virkelig det sitter mennesker rundtom på barnevernkontorene og koser seg med å holde barna unna foreldrene sine?

 

Hvilket grunnlag? Tuller du eller? Jeg tilbrakte største delen av min barndom involvert i bv, og ja jeg vet at det sitter mennesker rundtom på bv-kontorene og jobber kun for å holde barn borte fra ikke bare sine foreldre, men også øvrig familie.

Jeg måtte slåss som en helt selv som barn for å få lov til å holde kontakten med de som betydde aller mest for meg.

Vi måtte kanskje ha hjelp i hjemmet vårt, men ingenting var mer vondt enn å bli holdt borte fra mitt kjøtt og blod, og det har gjort meg ekstremt bitter.

 

Min mor spurte bv mange ganger om hjelp, hvor de nektet, og ventet heller til det gikk såpass galt at vi måtte hentes. Vi fikk ingen hjelpetiltak i hjemmet vårt først. Er det virkelig dette som er til barnets beste?

 

Vi har fosterbarn i nær familie, og der er barna så opptatt av å fortelle alle at deres mamma og pappa er verdens beste, de skjønner bare ikke helt hvordan de skal ta seg av barn. Dette er da foreldre som har vært gjennom, og tapt, tre rettssaker og som utsatte barna for rus, vold og omsorgssvikt. Barn er lojale til døden.

 

Anonym poster: 68c95ebd876e16dd5d6a77ecd8badf9d

 

Jeg sier ikke at der ikke finnes tilfeller der barn faktisk må beskyttes fra sine egne foreldre, for det gjør det så absolutt.

Men bv gjør heller ingenting for å hjelpe foreldre ut av det som evt. er problemet, slik at barna kan komme hjem igjen, noe som tross alt er det beste for barnet. Det mener jeg av hele mitt hjerte.

Det er en grunn til at barn er i fosterhjem, og ikke adoptert! Men havner du i fosterhjem idag, er du så godt som adoptert, og kan bare glemme hele familien din, selv om fosterfamilien har som jobb å hjelpe barnet og opprettholde sin kontakt til familien selv om de er fjernet fra foreldrene.

 

Dere kan lese dere grønne på "fagstoff", men om dere ikke har vært der selv, så har dere virkelig ingenting å stille opp med.

 

Slik jeg opplevde min tid i bv, er det samme som har gått igjen i andre barnevernsbarn's historier som jeg personlig kjenner, og ser skjer idag.

 

 

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

[Anonym bruker]

 

Dere kan lese dere grønne på "fagstoff", men om dere ikke har vært der selv, så har dere virkelig ingenting å stille opp med.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

Det er leit at du ikke opplever å ha hatt en god oppvekst.

 

Det at du har den historien du har, gir deg likevel ingen kompetanse på å uttale deg på generelt grunnlag. Ikke at du kjenner flere andre som har vært i fosterhjem heller. Både fordi barnevernet har endret seg mye siden de som nå er voksne var barn, og fordi - som sagt - forskningen som er både på voksne og yngre fosterbarn ikke samsvarer med det du hevder.

 

Jeg håper du kan forsone deg med livet ditt etter hvert.

 

 

Anonym poster: 706c40a46b1766bfa2fdb47d3c318edd

[Anonym bruker]

Min fosterfamilie gjorde alt de kunne for at jeg ikke skulle ha daglig kontakt med familien min. I dag kjenner jeg dem nesten ikke, og fosterfamilien har tatt avstand. I dag har jeg ingen familie, og det er bittert. Å kun få se sin familie til konfirmasjonen fordi fosterfamilien min ble presset til å invitere dem var helt jævlig, og stemningen deretter.

 

Jeg er glad jeg slapp å bo hos min mor, men jeg vet faktisk ikke om alternativet egentlig var noe bedre, selv om jeg fikk litt mer grønnsaker til middag og bedre klær, litt mer rutiner osv.

 

 

 

Anonym poster: 3c36772140997c4c0724c53295304395

[Anonym bruker]

For forskningsresultater er aldri kjøpt og betalt i favør av en retning eller en annen?

 

Så sant det ikke er uavhengig forskning gjort uten innblandelse fra bv, har jeg lite og ingen tro.

 

Barn som blir hentet ut av sine hjem tidlig kan det nok fare bedre med, og ha større tilknytning til sin fosterfamilie, men ikke nødvendigvis. Vi søsken ble skilt, hvor minste var et par år, men det stemmer heller ikke for h*n at tilknytningen var større til fosterfam, og h*n liker dem heller ikke den dag i dag.

Jeg som var eldst opplevde det nok værst å bli skilt fra familie og søsken, og ja, jeg sliter med det idag, særs fordi selv om jeg var stor nok til å kjempe min egen sak var jeg ikke stor nok til også å kjempe for dem. Det er vanskelig å få det tilbake til slik det en gang var, fordi bv og fosterhjem jobbet så hardt for at vi ikke skulle ha kontakt med noen eller hverandre. Og DET har ikke forandret seg stort fra da til nå. Det kan jeg love deg.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

[Anonym bruker]

Det er mange fosterbarn som har det synet som blir fremmet lenger oppi her.

Mange barn sitter nok med en opplevelse av å ikke forstå hvorfor de måtte flytte fra foreldrene sine, eller vokser opp i den tro at "de ikke fikk NOE hjelp".

 

Det kan i noen tilfeller være lurt å lese mappen, men en må være forberedt på at det kan stå mye vond lesning der.

En kan også be om at en saksbehandler går gjennom mappen sammen med en, og forklarer innholdet, forklarer hvorfor eller hva som er bakgrunnen for det som ble bestemt.

Om en bestemmer seg for å lese, må en imidlertid være innforstått med at det kan bety at synet på foreldre, oppvekst og familie forøvrig kan bli radikalt forandret. En får vite "alt" da. På godt og vondt.

 

Anonym poster: b4046caec8f4a59eec2074ff96be4689

[Anonym bruker]

Jeg har lest mappen min fra ende til aen, og det forsterket bare det jeg allerede visste.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

[Vimseliten]

Det er mange fosterbarn som har det synet som blir fremmet lenger oppi her.

Mange barn sitter nok med en opplevelse av å ikke forstå hvorfor de måtte flytte fra foreldrene sine, eller vokser opp i den tro at "de ikke fikk NOE hjelp".

 

Det kan i noen tilfeller være lurt å lese mappen, men en må være forberedt på at det kan stå mye vond lesning der.

En kan også be om at en saksbehandler går gjennom mappen sammen med en, og forklarer innholdet, forklarer hvorfor eller hva som er bakgrunnen for det som ble bestemt.

Om en bestemmer seg for å lese, må en imidlertid være innforstått med at det kan bety at synet på foreldre, oppvekst og familie forøvrig kan bli radikalt forandret. En får vite "alt" da. På godt og vondt.

 

Anonym poster: b4046caec8f4a59eec2074ff96be4689

Jeg er selv forsterhjemsbarn, bodd i forsterhjem fra jeg var ca 3 år. Ble vel fjernet fra biologisk mor da jeg var litt over 2 år. Jeg har under hele oppveksten hadd kontakt med mine biologiske foreldre, men det synes ofte det var stress (jeg var en helg i mnd hos far, og neste mnd en helg hos mor). De skjønte nok ikke at jeg så på min fosterfamilie som nærmeste familie, og biologisk mor har aldri innsett at det er mye pga henne at vi ble plassert i fosterhjem. Jeg har lest mappa mi, og det meste som stod der visste jeg egentlig. I mitt tilfelle vil jeg i hvert fall si at barnevernet brydde seg og gjorde det som var riktig. Jeg har jobbet som lærer nå i 10 år, og ser at nå til dags får enketle foreldre altfor mange sjanser. Når barnevernet først tar affære og tar barna ut av sine biologiske hjem, er det noen ganger for sent å få hjulpet de på en god måte. det er tragisk å se på synes jeg, noen ganger nå virker det mere som et foreldrevern enn barnevern. Jeg har fremdelessporadisk kontakt med mine biologiske foreldre, og litt annen biologisk familie, men det er fosterfamilien som jeg ser på som min familie. Jeg har vel kanskje vært heldig med de da, det er vel ikke alle som er det heller.

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke at fosterfamilien min var grusom å bo hos, men at de kuttet meg ut når jeg ble voksen.. Den var hard å svelge, spesielt etter alt de gjorde for å få meg til å glemme biologisk familie.

 

 

 

Anonym poster: 3c36772140997c4c0724c53295304395

[Anonym bruker]

For forskningsresultater er aldri kjøpt og betalt i favør av en retning eller en annen?

 

Så sant det ikke er uavhengig forskning gjort uten innblandelse fra bv, har jeg lite og ingen tro.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

I alle dager. Det er nesten så jeg vil anbefale høyere utdanning med litt om kildekritikk og slikt om du ikke alt har det, og terapi i forhold til generalisert paranoia om du alt er kjent med hvordan man utøver god kildekritikk.

 

Terapi kan sikkert være en god ide uansett. Det er slitsomt å leve hele voksenlivet med bitterhet i forhold til barndommen.

 

Anonym poster: 706c40a46b1766bfa2fdb47d3c318edd

[Vimseliten]

Jeg glemte å si noe isted: Ja, barnevernet vil gjerne at barna skal kunne flytte tilbake til biologisk familie. Men samtidig har de barnets beste å tenke på. Og etter å ha bodd i fosterfamilie i noen år, så er det vel ikke til barnets beste å bli revet opp derifra. I mitt tilfelle prøvde biologisk mor å få meg og min bror tilbake. Hun hadde fått en ny mann, flere barn med han og hun mente at vi skulle bo med våre søsken. Barnevernet og klagenemda var ikke enig, fordi de mente de ville bli for mye for henne og for oss. Vi hadde etablert oss godt i vårt fosterhjem, og det var våre fosterforeldre som vi kalte mamma og pappa. Og barnevernet vektla at vi skulle fortsette å ha den stabiliteten vi hadde fått, og dermed ble vi værende. det er noe annet om et barn bare blir omplassert for noen mnd, for å hjelpe biologisk familie med å "komme på rett kjøl".

[Anonym bruker]

Vi har fosterbarn.

Det er ulike vedtak på dem, noen har vi for kort tid og noen kommer til å bo til oss til de er voksne.

Vi gjør alt vi kan for at de skal ha kontakt med sine biologiske familie, også de som vi vet kommer til å bo hos oss til de er voksne.

Familiebånd er viktige, og det er bra at også våre fosterbarn kjenner sin slekt, for uansett hva så er blondsbånd inni bildet og det teller mye.

På fosterforeldre treffene treffer vi ofte andre fosterfamilier som ikke ser det på samme måten.

 

Anonym poster: 797b73b789b260db2a1fe6f49b95c72f

[Anonym bruker]

Fosterforeldre skal forvalte kontakten med biologiske foreldre etter instruks fra barnevernet. Dette kan de ikke gjøre etter eget forgodtbefinnende (det gjelder tlf, brev, mail, FB, og treff).

 

Det er grunner til at fosterforeldre "hindrer" kontakt.

Selvsagt er det sårt å oppleve at en mister "familien sin" når vedtaket går ut. Dersom du er under 23 år, har du anledning til å ta dette opp med saksbehandleren du hadde. Kan hende denne kan snakke med fosterforeldrene dine for deg. Kanskje lar det seg løse?

 

Anonym poster: b4046caec8f4a59eec2074ff96be4689

[Anonym bruker]

Foreldre og øvrig familie er to vidt forskjellige ting. Med foreldre har en fast samvær, og eventuelt telefontid.

Men fosterforeldre har et ansvar om å opprettholde kontakt mellom barn og øvrig familie. Det er å straffe barnet om man skal miste absolutt alle sine nærmeste fordi mor og/eller far ikke kan ta seg av deg.

 

I våre papirer fra bv sto det forøvrig svart på hvitt at besteforeldre, tanter og onkler osv skulle fungere slik de hadde fungert frem til omsorgsovertakelse, noe som absolutt ikke ble overholdt av verken barnevern eller fosterfamilier. Tvert imot.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

[Anonym bruker]

Det er det som er meningen, at barn skal bli tilbakeført, men sjelden det som er praksis desverre, da BV er korrupt som få.

 

Båndet vil alltid være sterkere til biofamilien enn fosterfamilien.

 

Hilsen barnevernsbarn.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

Hvilket grunnlag har du for å påstå dette? Har du bevis? Hvis ikke bør du holde munnen din, det er sånne som deg som gjør det ekstra vanskelig for noen å melde fra om bekymringer.

 

Tror du virkelig det sitter mennesker rundtom på barnevernkontorene og koser seg med å holde barna unna foreldrene sine?

 

Hvilket grunnlag? Tuller du eller? Jeg tilbrakte største delen av min barndom involvert i bv, og ja jeg vet at det sitter mennesker rundtom på bv-kontorene og jobber kun for å holde barn borte fra ikke bare sine foreldre, men også øvrig familie.

Jeg måtte slåss som en helt selv som barn for å få lov til å holde kontakten med de som betydde aller mest for meg.

Vi måtte kanskje ha hjelp i hjemmet vårt, men ingenting var mer vondt enn å bli holdt borte fra mitt kjøtt og blod, og det har gjort meg ekstremt bitter.

 

Min mor spurte bv mange ganger om hjelp, hvor de nektet, og ventet heller til det gikk såpass galt at vi måtte hentes. Vi fikk ingen hjelpetiltak i hjemmet vårt først. Er det virkelig dette som er til barnets beste?

 

Vi har fosterbarn i nær familie, og der er barna så opptatt av å fortelle alle at deres mamma og pappa er verdens beste, de skjønner bare ikke helt hvordan de skal ta seg av barn. Dette er da foreldre som har vært gjennom, og tapt, tre rettssaker og som utsatte barna for rus, vold og omsorgssvikt. Barn er lojale til døden.

 

Anonym poster: 68c95ebd876e16dd5d6a77ecd8badf9d

 

Jeg sier ikke at der ikke finnes tilfeller der barn faktisk må beskyttes fra sine egne foreldre, for det gjør det så absolutt.

Men bv gjør heller ingenting for å hjelpe foreldre ut av det som evt. er problemet, slik at barna kan komme hjem igjen, noe som tross alt er det beste for barnet. Det mener jeg av hele mitt hjerte.

Det er en grunn til at barn er i fosterhjem, og ikke adoptert! Men havner du i fosterhjem idag, er du så godt som adoptert, og kan bare glemme hele familien din, selv om fosterfamilien har som jobb å hjelpe barnet og opprettholde sin kontakt til familien selv om de er fjernet fra foreldrene.

 

Dere kan lese dere grønne på "fagstoff", men om dere ikke har vært der selv, så har dere virkelig ingenting å stille opp med.

 

Slik jeg opplevde min tid i bv, er det samme som har gått igjen i andre barnevernsbarn's historier som jeg personlig kjenner, og ser skjer idag.

 

 

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

Jeg har lest masse fagstoff da jeg har en høyere utdanning- OG jeg har "vært der" selv. BV forsøkte nok å la oss bo hjemme, men på et tidspunkt var det ikke lenger forsvarlig. Min søster og jeg ønsket å bo hjemme, vi var villige til å tåle både misbruk og vold dersom det var prisen for å få bo med våre foreldre. Heldigvis satte BV grenser for samvær. I dag, i voksen alder kan jeg se forbi den bitterheten jeg har gått med som et resultat av en rotløs oppvekst. Vi flytta MYE. Jeg skjønner at det er lettere å klandre perifere saksbehandlere, heller enn å ta innover seg at min mor og/eller far ikke klarte å ta vare på meg, men det er ikke nødvendigvis slik at et "barnevernsbarn" sitter på fasiten. Kanskje sitter mange av oss heller på masse dårlige erfaringer som aldri ble bearbeidet..?

 

Anonym poster: 09e4fa9a81129eb72f463944c4e280ab

[Anonym bruker]

Det er det som er meningen, at barn skal bli tilbakeført, men sjelden det som er praksis desverre, da BV er korrupt som få.

 

Båndet vil alltid være sterkere til biofamilien enn fosterfamilien.

 

Hilsen barnevernsbarn.

 

Anonym poster: 1cb7d6b1ce521738866c129e05d92a57

 

Stemmer ikke alltid, gitt. Jeg og søsteren min ble hentet ut av hjemmet vårt da vi var 7 og 10 år etter mye omsorgssvikt. Vi kom til en fantastisk fosterfamilie hvor vi bodde til vi var store nok til å flytte hjemmefra. De har jeg et langt bedre forhold til enn mine egne foreldre. Barnevernet har vært fantastiske!

 

Anonym poster: 9891826ea084dfe21ebe94338fb050b1

[Anonym bruker]

"Jeg sier ikke at der ikke finnes tilfeller der barn faktisk må beskyttes fra sine egne foreldre, for det gjør det så absolutt.

Men bv gjør heller ingenting for å hjelpe foreldre ut av det som evt. er problemet, slik at barna kan komme hjem igjen, noe som tross alt er det beste for barnet. Det mener jeg av hele mitt hjerte.

Det er en grunn til at barn er i fosterhjem, og ikke adoptert! Men havner du i fosterhjem idag, er du så godt som adoptert, og kan bare glemme hele familien din, selv om fosterfamilien har som jobb å hjelpe barnet og opprettholde sin kontakt til familien selv om de er fjernet fra foreldrene." # 9

 

Det er jo det da, anonym #9, dersom det er forhold foreldrene MÅ endre for å "få tilbake" barna, må de få til dette selv når barna er flyttet.

Frem til omsorgsovertakelse får de jo muligheten til dette, MED hjelp av barnevernet. Når de da ikke har greid dette MED støtte fra barnevernet, må de evne å gjøre dette selv. Dvs, slutte med rus, bli stabil psykisk, utvikle en atferd som gjør det trygt for barn å bo hjemme. Dette er det andre instanser som skal bidra til, barnevernets hovedoppgave er barna...

 

 

Anonym poster: b4046caec8f4a59eec2074ff96be4689

[Anonym bruker]

Praksisen vi har i Norge er ganske spesiell i forhold til å vurdere barnets beste så seperat fra biologisk tilknytning.

 

Her blir forholdene rundt barnet med tilknytning til ett stabilt omsorgsmiljø vurdert som ett sterkere argument enn retten til å bo med sine biologiske foreldre der foreldrene sine omsorgevner er blitt forbedret så mye at de seperat sett er egnet til å få tilbake omsorgen.

 

Det er faktisk ingen andre land i verden utenom de nordiske, som tillegger den biologiske tilknytningen så lite vekt i vurderingen av hva som er barnets beste ved spørsmål om tilbakeføring. Noen hevder at Norge bryter menneskerettighetene ved å stoppe tilbakeføring nesten utelukkende pga at stabilitet er "barnets beste".

 

Jeg er faktisk tilbøyelig til å være enig. Iallfall når det blir så konsekvent tillagt stor vekt på generell basis - jeg mener at for noen barn er det bedre å komme tilbake til sine foreldre når det ikke er noe som tilsier at de ikke kan ta vare på barna sine lenger. Og at dette burde bli vurdert mer individuelt enn det blir.

 

 

 

 

 

Anonym poster: 366e8713e9fb186d748c3f7dfd7b308d