Hva gjør jeg? Stakkars barna mine

[Anonym bruker]

Har levd i et vanskelig forhold i 8 år. Jeg og samboer har kranglet mye. Barna har fått med seg dette mange ganger. Barna er nå blitt nervøse til tider og gråter fordi vi har kranglet. Jeg er for tiden inne i en stor depresjon og orker ikke gå fra mannen heller. Han vil ikke gå fra meg. Vi er begge like gode. Skriker ikke til hverandre, men små krangler om alt og hakker på hverandre.

 

Jeg har ødelagt livet til barna mine føler jeg. De fortjener bedre. Psykologen min sier at jeg ikke skal ta store valg som samlivsbrudd når jeg er deprimert, men for barnas skyld så får jeg vel går fra han. Føler vi ødelegger ungene våre. Er helt grusomt. Jeg vil ikke at de skal vokse opp å tro at et forhold handler om hakking og masing, kjefting hele tiden.

 

 

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Bare til å halshugge meg. Er vel derfor jeg blir enda mer deprimert at denne samvittigheten som dreper meg langsomt hver dag.

Hater meg selv.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Stakkars deg og barna (og sikkert mannen også).Har dere prøvd å gå til parterapi? Ville nok kanskje anbefalt å prøve dette, så kan dere reflektere sammen, og se om det er håp for dere, eller om dere bør gå hver deres vei pga barna...

Hva sier terapeuten din ifht barna da? Har barna sagt noe ifht kranglingen?

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

[Anonym bruker]

Sender deg mange gode tanker. Synes det er veldig bra at du klarer å tenke på barna dine når du ikke har det så lett selv. Hva er typiske ting dere krangler om? Hva med å gå inn for å overse bagateller? Rose mannen, kanskje ting forandrer seg. Ingenting forandrer seg om ikke en tar skrittet først med å forandre situasjonen. Dette krever at du kanskje ikke alltid kan aggere ut de følelsene du har der og da

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

[Anonym bruker]

Stakkars deg og barna (og sikkert mannen også).Har dere prøvd å gå til parterapi? Ville nok kanskje anbefalt å prøve dette, så kan dere reflektere sammen, og se om det er håp for dere, eller om dere bør gå hver deres vei pga barna...

Hva sier terapeuten din ifht barna da? Har barna sagt noe ifht kranglingen?

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

 

 

Har funnet frem en nummer nå og skal ringe å bestille time til parterapi, men dette har vi vært på før for mange år siden også, og da var det ingen hjelp å få....

 

Terapeuten min har jeg nettopp begynt å gå til. Ikke fortalt han særlig mye om dette, da jeg har mine egne ting også.

 

Er vel synd for alle.. i kveld satt både jeg,samboeren min og eldste datteren min i taushet med tårer i øynene...vi voksne fordi vi ikke "klarer" det og en liten jente i tårer fordi mamma og pappa ikke er venner. Føler som om noen har skutt meg i kveld...bokstavelig talt.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Kan legge til at vi har gode dager også, men vi krangler om små ting.

Jeg er som sagt dypt deprimert for tiden så orker ikke være kjæreste og samboer er vel også sliten...ikke vet jeg...

 

Vi krangler om små ting..klessvask...middag osv... Ingen av oss er utro, ingen av oss drikker, vi tilbringer hver dag med barna, enten i gatene eller leser for dem osv osv..altså vi er familie mennesker, men vi diskuterer å krangler for mye....

 

 

Jeg er så deprimert at jeg helst vil sove hele dagen, men tar meg av barna som jeg alltid har gjort, men thats it. har ikke overskudd til en dritt annet, og denne samvittigheten i forhold til at vi hakker mye på hverandre foran barna dreper meg....

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Stakkars deg og barna (og sikkert mannen også).Har dere prøvd å gå til parterapi? Ville nok kanskje anbefalt å prøve dette, så kan dere reflektere sammen, og se om det er håp for dere, eller om dere bør gå hver deres vei pga barna...

Hva sier terapeuten din ifht barna da? Har barna sagt noe ifht kranglingen?

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

 

 

Barna vil at "mamma og pappa" skal være venner. Ellers gråter de en del, og eldste har begynt å blir nervøs. Jeg burde ikke fått unger...ikke samboer heller tydeligvis!! Vi skulle gått fra hverandre for lenge siden.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Det er ingenting å gjøre med det som har vært, men det som kommer er det mulig å gjøre noe med. Har selv vært deprimert, og vet godt at da er alt et tiltak. Hva med å dele opp oppgavene? Sette deg ned med mannen og bli enige om en fair fordeling? Vet det er hardt å gjøre noe som helst, men når det er frister og faste oppgaver så kan det bli litt enklere.

Ville forresten ha snakket med barna om jeg var dere. Du vet jo aldri hva de kan tenke, kanskje de er redde for at dere skal gjøre det slutt? Kanskje de føler at de har noe skyld?

Ville ikke ha løyet til dem akkurat, men fortalt deler av virkeligheten i hvertfall og kanskje pyntet litt på ting.

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

[Nyttårs barn]

Tror du må prøve og hjelpe deg selv først så blir nok situsjonen bedre hjemme også. Enten dere går fra hverandre eller ikke.

[Anonym bruker]

Tror du må prøve og hjelpe deg selv først så blir nok situsjonen bedre hjemme også. Enten dere går fra hverandre eller ikke.

 

Ja det er jo derfor jeg har tatt steget nå og skal ukentlig i behandling. Skal virkelig bare begynne å overse alt nå å la det ligge. Satser på at jeg blir bedre snart og klarer å se ting bedre å ta et valg.

For orker ikke leve slik lengre.

Heldige dere mødre som faktisk er gode å klarer å ikke synke på vårt nivå å krangle foran barna. Fytti. skammer meg.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Tror vel de fleste barn opplever at foreldrene krangler litt av og til. Men det viktigste er at de vet hva som skjer og har en viss oversikt over situasjonen. Hvis ikke kan de bruke mye energi og krefter på å gruble og svartmale og kanskje ta på seg deler av skylden for det som skjer.

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

[Anonym bruker]

Det er ingenting å gjøre med det som har vært, men det som kommer er det mulig å gjøre noe med. Har selv vært deprimert, og vet godt at da er alt et tiltak. Hva med å dele opp oppgavene? Sette deg ned med mannen og bli enige om en fair fordeling? Vet det er hardt å gjøre noe som helst, men når det er frister og faste oppgaver så kan det bli litt enklere.

Ville forresten ha snakket med barna om jeg var dere. Du vet jo aldri hva de kan tenke, kanskje de er redde for at dere skal gjøre det slutt? Kanskje de føler at de har noe skyld?

Ville ikke ha løyet til dem akkurat, men fortalt deler av virkeligheten i hvertfall og kanskje pyntet litt på ting.

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

 

Ja vi deler vel på ganske mye, eller jeg tar meg av det meste av husarbeidet da, men når det gjelder barna så gjør vi like mye, kanskje han mer noen ganger akkurat for tiden siden jeg sliter virkelig, men jeg er alltid med på turer etc for barna skyld.

 

Har pratet litt med eldste, men usikker på hvor mye vi skal si...

Eldste er svært følsom også så må virkelig passe på hva jeg sier. Hun kan se en film å gråte i mange dager over hunden som døde etc...lik meg....

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

TUSEN TAKK for all svar. DIB er virkelig en god plass når man trenger råd eller bare få det ut. Takk. Takk Takk!!!!!

 

hi

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Håper det ordner seg for deg og familien din. Tror nok at det vil bli bedre i løpet av noen uker, nå som du går i terapi. Du virker som en åpen og reflektert dame som ønsker å ta tak i ting å gjøre situasjonen bedre for deg og barna, hva nå enn utfallet meøøom deg og mannen måtte bli.

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

[Anonym bruker]

Første skrittet til å bli bedre er å faktisk erkjenne at man ikke klarer alt alene. Du er på vei til å bli en bedre mor til dine barn ved å erkjenne dette, husk at selv om du ser hele bildet trenger du bare å ta små skritt for å få det til.

Snakk med mannen din. Føler han det samme? Tenker dere på samme mtp kranglingen? Vil han endre adferd? Er han villig til å jobbe med det?

Hvis svaret er ja, så er parterapi neste og evt sinneterapi for dere begge.

 

Anonym poster: 0fe3d6059e7929ac8633d042b0064cfb

[Anonym bruker]

Håper det ordner seg for deg og familien din. Tror nok at det vil bli bedre i løpet av noen uker, nå som du går i terapi. Du virker som en åpen og reflektert dame som ønsker å ta tak i ting å gjøre situasjonen bedre for deg og barna, hva nå enn utfallet meøøom deg og mannen måtte bli.

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

 

Takk for bra innlegg. Tar med alle ordene. Gjelder deg under her også. Takk.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Gjest meg&mini]

Stakkars deg og barna (og sikkert mannen også).Har dere prøvd å gå til parterapi? Ville nok kanskje anbefalt å prøve dette, så kan dere reflektere sammen, og se om det er håp for dere, eller om dere bør gå hver deres vei pga barna...

Hva sier terapeuten din ifht barna da? Har barna sagt noe ifht kranglingen?

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

 

 

Barna vil at "mamma og pappa" skal være venner. Ellers gråter de en del, og eldste har begynt å blir nervøs. Jeg burde ikke fått unger...ikke samboer heller tydeligvis!! Vi skulle gått fra hverandre for lenge siden.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

 

Kjære deg:) Sånn må du ikke si.. Du er sikkert en fin mamma. Alle har perioder som ikke er like gode som andre.

 

Det jeg husker best fra tidlig i barndommen var at jeg prøvde å få foreldrene mine til å "kiss and make up". De kranglet HELE tiden og hadde ingen gode dager. De gikk heldigvis fra hverandre. Det gikk faktisk veldig bra med meg:)

 

Du får hjelp mot depresjonen din, ja? Hvis jeg får lov å komme med et fint lite tips, så er det at du må komme det opp og ut. Aktivister deg.

Det er fysisk umulig å være deprimert når kroppen er i fysisk aktivitet. Det skilles ut noe fra hjernen som gir samme følelse som lykke. Helt sant:)

Ellers fortsett å få hjelp for familien din og din egen skyld..

 

Masse lykke til og stor klem til deg:)

 

 

[Anonym bruker]

Stakkars deg og barna (og sikkert mannen også).Har dere prøvd å gå til parterapi? Ville nok kanskje anbefalt å prøve dette, så kan dere reflektere sammen, og se om det er håp for dere, eller om dere bør gå hver deres vei pga barna...

Hva sier terapeuten din ifht barna da? Har barna sagt noe ifht kranglingen?

 

Anonym poster: 7b0e14aa0842d78d9248b10ff8a0cde5

 

 

Barna vil at "mamma og pappa" skal være venner. Ellers gråter de en del, og eldste har begynt å blir nervøs. Jeg burde ikke fått unger...ikke samboer heller tydeligvis!! Vi skulle gått fra hverandre for lenge siden.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

 

Kjære deg:) Sånn må du ikke si.. Du er sikkert en fin mamma. Alle har perioder som ikke er like gode som andre.

 

Det jeg husker best fra tidlig i barndommen var at jeg prøvde å få foreldrene mine til å "kiss and make up". De kranglet HELE tiden og hadde ingen gode dager. De gikk heldigvis fra hverandre. Det gikk faktisk veldig bra med meg:)

 

Du får hjelp mot depresjonen din, ja? Hvis jeg får lov å komme med et fint lite tips, så er det at du må komme det opp og ut. Aktivister deg.

Det er fysisk umulig å være deprimert når kroppen er i fysisk aktivitet. Det skilles ut noe fra hjernen som gir samme følelse som lykke. Helt sant:)

Ellers fortsett å få hjelp for familien din og din egen skyld..

 

Masse lykke til og stor klem til deg:)

 

Skal faktisk prøve å komme meg ut til treningstudio denne uken. Har bare tenkt på dette i ett par år...hehe, takk for fine ord.

 

HI

 

Anonym poster: ff5dbc3389866b0a07635669c1794051

[Anonym bruker]

Lykke til :-) Håper du får en bra dag i morgen og fremover !!!

 

Anonym poster: 5ab3c3d775962907ef530818ec3586da