hvordan få tro på seg selv?

[Anonym bruker]

Jeg er så redd for å bli glad sånn ordentlig glad og er kjemperedd for at noen ikke skal like meg. Vet selvsagt at ikke alle gjør det :-)

 

Men har blitt trykt ned hele livet mitt..dette har ført til at jeg har lagt på meg men hvis jeg gåe ut så kan jeg få nesten hvilken mann som helst..men har ike tro på at noen kan like meg..

 

Går til en psykolog men det hjelper ikke stort

 

Anonym poster: 91e5c9d424a80feed8f1e9c70ccdca4e

[Anonym bruker]

Du høres brent ut... Selvfølgelig er du god nok som du er, det er mange som vil like deg som du er, de kan bare være litt vanskelig å finne, og særlig på byen. Hold motet oppe! :-)

 

Anonym poster: d9fffcaf2cff1d783984ec8640b9bf69

[Anonym bruker]

Hvis det bare hadde vært menn så hadde det vært noe annet. Men vokste opp med stemor og delvis far som sa til meg hver uke hvis du bare var slik og slik så blir du bra...

 

Dagens hjertesukk

 

Anonym poster: 91e5c9d424a80feed8f1e9c70ccdca4e

[Pengetreet]

Det er mulig psykologen din allerede har sagt det,men første skritt er å slutte å sammenligne seg med andre. Vi mennesker har en tendens til å alltid sammenligne oss med de som er penere, flinkere, smartere, rikere osv osv.. Det er hovedveien til et dårlig selvbilde og setter i gang en evig runddans hvor man må konkurrere med alt og alle om å være "vellykket". Forferdelig slitsomt Tilfredshet og harmoni finner du gjennom aksept. Aksept for din fortid. Det som har skjedd har skjedd. Aksept for den du er i dag, både dine sterke og svake sider. Aksept for dine følelser, følelsene prøver å fortelle deg noe. Aksept for kroppen din, det er ikke få krav vi stiller til kroppene våre Aksept er grunnmuren i det byggverket som vi kaller egenverd.

[Anonym bruker]

Hei, jeg har innimellom hatt slike tanker om meg selv som du har nå. Det tror jeg mange kan ha i perioder.

 

Da jeg var yngre trakk jeg meg unna mennesker og følte at det beste var om jeg ble "usynlig". Da slapp jeg å følge opp vennskap (følte at jeg ikke var interessant for andre) og jeg slapp å komme i en situasjon der en gutt som jeg likte kunne falle for meg. Følte at det ville være dømt til å mislykkes...

 

Dette var en ganske destruktiv tid for min selvfølese, og det var på mange måter mitt eget valg at det ble sånn. Det er kanskje det for deg også? Ikke vær for hard mot deg selv, regn med at det kan ta tid å finne fram til den du er, og bli glad i deg selv.

 

Det som hjelp meg var å finne nye miljøer og venner. Det var å reise utenlands å prøve å gi litt f... Det var å finne jobb, studier eller aktiviteter der jeg gav meg selv lov til å trives.

 

Jeg har gått fra å være konfliktsky til å tørre å stå for det jeg mener. Gått fra å være en grå mus som gjemte meg bort til å kunne være et midtpunkt og å vekke oppmerksomhet. Jeg har gått fra å være den som ikke turte å innlate meg i et forhold, til å finne min sjelevenn, fått familie og trygghet.

 

Jeg håper inderlig at du kommer ut av dette med tanker om at du er bra nok! Det vet jeg at du er, og det vet helt sikkert "den lille" jenta inni deg som ser hvordan hun ble behandlet som barn.

Masse lykke til på veien framover

 

Anonym poster: 16436a638e28015f97c5d8d68c6170e7

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord.

Jeg følte meg som megselv da jeg bodde i utlandet. Har bodd i forskjellige land da jeg studerte og følte meg fantastisk.

 

Men har nå kommet hjem fått barn med en som var notorisk utro og flink til å trykke meg ned..prøver å få meg nye venner :-) for var ute med gamle venner idag og det fikk meg til å føle meg enda mer tråkket ned i gjørma.

 

Har kommet i em destruktiv tankemåte og er så sliten at det er så vanskelig å komme ut av..

 

 

Anonym poster: 91e5c9d424a80feed8f1e9c70ccdca4e