Om mødre som hater å leke med barna

[Anonym bruker]

Noen som har følt det sånn?

 

http://www.klikk.no/foreldre/familieliv/article825561.ece

 

Anonym poster: 5302cac5ae8c89f58601136bea477435

[Anonym bruker]

Vil vel ikke si jeg hater det akkurat, men kjeder meg fort ja. Prøver å leke aktivt med ham i 15 minutter som anbefalt, men må innrømme at jeg er glad når de minuttene har gått. Fælt å si det, men vanskelig å styre hva man føler...

 

Ellers kan jeg sitte lenge ute i sola og se på at han leker i sanden f.eks., det synes jeg er mye greiere. Da er jeg ikke med og leker, men observerer, kommenterer og er tilgjengelig.

 

Anonym poster: fd5a73e21665af17476ac90c4b3d9b11

[Anonym bruker]

Forresten kan jeg ikke huske at det var noen voksne som lekte med oss da jeg var liten. Vi barna lekte med hverandre, de voksnes jobb var å passe på oss. Voksne skulle være foreldre, og ikke lekekamerater. Lurer på hvorfor dette har blitt så annerledes i dag.

 

Anonym poster: fd5a73e21665af17476ac90c4b3d9b11

[Anonym bruker]

jeg kjeder meg også ekstremt fort...Liker selvsagt å være sammen med dem, men den "lekinga" er kjiiip! GOdt jeg har god tålmodighet - så jeg "holder da ut"

 

Anonym poster: ec036056d6d7dd2ee7e8d031760ad43c

[Sølvpanter]

Jeg er litt sånn, men det kommer an på hva det gjelder. Og så er det gøyere jo eldre de blir. Vanlig lego synes jeg faktisk er gøy selv, og jeg er en av de som stort sett trives med å bake med barna og inkludere dem i matlagingen (dersom det er tid til det). Jeg kan også godt hjelpe til med puslespill, perling, tegning og lese bøker for dem. Men jeg har aldri klart å leke med biler, dukker, rolleleke osv med dem, og jeg er ikke så flink utendørs heller. Å gå på lekeplassen med barn er dritkjedelig rett og slett, men jeg har jo gjort det fordi om. Men har ikke det minste dårlig samvittighet for å ikke leke masse med dem, de er fire søsken og har god underholdning i hverandre, og de har venner å være med.

[Gjest ronja røverdatter]

Nettopp #3 - du er inne på noe.

 

Heldigivis tror jeg at sunne voksne mennesker utfyller hverandre med barna. Her i huset har vi vært velsignet med besteforeldre og olderforeldre som har elsket å leke med barna når de er på besøk. Dessuten har far og mor spesielle felt vi liker og har likt å være sammen med ungene på.

 

Jeg må innrømme at jeg ikke liker å leke, jeg kjeder meg og unger gjennomskuer det fort. Men jeg har andre felt som jeg bruker til samspill med dem. Lek trenger ikke å være å sitte på golvet og kjøre tog, det kan like mye være å vaske golv, brette tøy, lage mat eller grave i hagen.

 

Selvfølgelig kan verken barn eller voksne gå gjennom livet uten å gjøre ting de ikke synes er kjempegøy, så noen ganger må vi strekke oss litt ekstra. Men jeg synes at akkurat lek er vanskeligere å "fake" enn mange andre ting. Mens bestemor går inn i dokkeleken med hele sin sjel blir jeg en mer passiv deltager.

 

Det spiller ingen rolle, ungene lærer fort hvem som er "flink" til hva og hva de kan få ut av den enkelte, så i det store og hele er det bedre at vi bruker våre sterke sider kombinert med sunn fornuft, så går det nok bra.

 

Å ikke like å leke, betyr ikke at man ikke er engasjert.

Endret 13. april 2013 av ronja røverdatter

[Anonym bruker]

Jeg synts ikke det alltid er like kjekt å leke med barnet mitt (1år), men jeg føler det er min "jobb" å gjøre det. Det er jeg som har satt barnet til verden, det er jeg som har ønsket meg det barnet over alt på jord, så nå som det er her og jeg har den glede av å dele min hverdag med barnet vil jeg å si at det skulle bare mangle om jeg er med å leker!!

Hver dag går i lese bøker, bygge klosser, gå på tur, tøyse og tulle rundt i stua, vi bader og lager mat, kliner og griser.

Det viktigste for meg er at vi gjør det sammen!

Men selvfølgelig blir jeg sliten, lei og kunne egentlig ønske at barnet kunne sove nå så jeg fikk en pause...

Men jeg tar meg den friheten til å sette meg ned i sofaen, slår på tven og slapper litt av mens barnet mitt leker rudt på gulvet alene også.

Jeg tror alle finner sin måte å være med sitt barn på, om det er lek, tøys, kos, aktiviteter eller noe helt annet tror jeg barna har det like godt. Alder har og mye å gjøre med det, man kan ikke sammenlikne det å leke ed en 1 åring som det å leke med en 5 åring og har man både det ene og det andre så er det like viktig å la barna leke sammen alene som at man selv er med på leken.

Mitt barn er veldig klar over det at om hun vil lese bok eller leke med dyrene går ho til pappa og vil ho herje rundt på gulvet eller ha et fang og kose på kommer ho til meg, barn vet hvem de foretrekker hva av/med...

 

 

 

Anonym poster: 4995bf5247787f0bfb3e9a6e72a42f39

[Light of my life]

Jeg er også sånn at jeg kjeder meg etter en stund. Men som en annen over nevnte så er det jo bra at forsjellige medlemmer av familien har forsjellige roller. Mannen min er verdens beste Pappa og er en stor unge selv så han kan rulle rundt på gulvet i timesvis med lillemor. Og når mormor er innom sitter de gjerne å titter i bøker, eller å tegner sammen.

 

Også mener jeg at barn ikke MÅ underholdes/aktiviseres hele tiden. De har godt av å pusle litt for seg selv/finne på ting å gjøre, og det gjør heldigvis min titt og ofte.

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Jeg merker fort at puslingen begynner å bli kjedelig. Vesla på 2 år spør om jeg kan være med, men så gidder hun ikke mer etter max 2 min, og gjør noe annet isteden. Nå får jeg ikke være med å pusle lengre, hun skal nemlig klare det selv, puuuh

 

Hun spør meg hver gang jeg står med middagen om vi kan leke, og det er egentlig da hun er mest oppmersomhetssyk faktisk..skjønner godt at hun fort kan kjede seg, men hun har jo vært noen timer i bhg, og da har jo hun fått lekt med andre.

 

Å være på lekeplassen syns jeg bare er kjekt, og jeg kan gjerne hjelpe til med å bygge, men hun er mest glad i å gå rundt og utforske. Steiner og konger er ikke det mest interessante for meg, men hun har så stor glede av det, og så lenge hun ikke studerer de i 20-30 min, går det greit...

 

Jeg får faktisk dårlig samvittighet fordi jeg tar meg 5 min på sofaen med ipaden, det er jo tross alt ikke mange timene vi har sammen på ettermiddagen..men jeg gleder meg til hun blir litt større og vi kan gjøre andre aktiviteter her hjemme.

 

Jeg husker heller ikke at foreldrene mine lekte med meg med leker, men jeg husker enda når pappa herjet med oss, og det var kjempe gøy!

Endret 13. april 2013 av lillelykkelig ♥ jenten min ♥

[Anonym bruker]

Takk for linken HI!

 

Jeg har i flere måneder gått til psykolog pga at jeg er sånn. Jeg ønsker ikke å være sånn og ville få hjelp til å endre meg. Men han kunne ikke gi meg noe svar eller hjelpe meg, så jeg gav opp.. Men jeg klarer ikke å kontrollere følelsene og kroppens reaksjoner. Bare ungene spør blir jeg ekstremt daff i kroppen, og de gangene jeg allikevel prøver sitter jeg bare og gjesper. Helt forferdelig! Jeg har venninner som er kjempe flinke med ungene sine, så jeg har hele tiden målt meg med dem og det har ikke vært lett. Jeg har også vært inne på tanken av at jeg er en av de som aldri skulle ha hatt barn pga det, og det er veldig vondt å tenke på. Det tok meg mange år før jeg turte å innrømme overfor ei venninne at jeg er sånn. Min elste er snart 9 år.

Men jeg er veldig nøye med å kose med ungene mine og forteller de daglig hvor glad jeg er i de.

 

Anonym poster: a987cd903dcd8f1e5e68b1a7fab6ffdf

[Anonym bruker]

Jeg var også nylig på kurs med helsesøster i regi av bhg. Det anbefalte de at vi leker 30 min daglig m barna. Ikke alle dager dette blir gjennomført må he innrømme uten at jeg får dårlig samvittighet. Spørs hva enn definerer som lek:) jeg er av den barnslige typen og det et samboer også. Liker å tegne, bygge Lego, kle av og på dukker og blir gjerne servert "kaffe" av jenta mi på 2 år. Synes også det er gøy og være ute med henne. Er sterkt redusert pga bekkenløsning og har den siste mnd savnet å kunne leke med henne i snøen. Jeg vil gjerne bygge snøhule og lage snømann:) Dratt henne litt på akebrett da og vært sammen med henne når hun leker med spade og bøtte i snøen. Noen dager blir leken å lese bøker og når hun bader. Leker jo med henne da også i form av kommentarer etc.

Andre dager føler jeg vi har lekt hele dagen, mens d andre dager blir mindre uten at hun virker misfornøyd. Forsøker å gjøre husarbeid som baking og vasking til en lek og lar henne hjelpe til. Hun er også veldig glad i å dekke bordet:)

 

Anonym poster: 990baec472e6a12d417db53d6d844f3c

[Gjest Frøken Regine]

Utelek er kjekt, men innelek kan jeg styre min begeistring for. Er ikke farlig at barn lærer seg å aktivisere seg selv og å leke litt alene så jeg setter dem i sving alene. Jeg hater ikke å leke med ungene, men det er ikke det morsomste jeg vet

[Gjest Vicky Pollard]

Selv leker jeg ofte med ungene synes jeg selv. Ikke at jeg må herje så mye, ofte holder det at jeg bare er på gulvet med de, så er de fornøyd. Nå som de er 1 og nesten 3, kan de også leke en del sammen. Det er veldig greit å ha to tette slik sett selv om det er DRITA TRAVELT!

 

Vi søskenene lekte mye selv da vi var små. Vi var ikke i bhg. Men det var ikke nabo-ungene heller, og vi lekte sammen hele dagen, uten særlig behov for at andre voksne lekte med oss.

 

Nå som samfunnet er lagt opp slik at de fleste unger er i bhg. så får ungene stimulert seg med leking med jevaldrende der, i stedet for å gå og dra i meg hele dagen.

 

Tror ikke det er så veldig skadelig om foreldre ikke liker leke med ungene. Før i tiden tviler jeg på at dette var noe tema i det hele tatt. Selv om ungene var hjemme, hadde foreldrene mange andre oppgaver å ta seg av.

 

Opplever gjerne at jo mer man skal leke med ungene hele tiden, jo mer krever de voksnes deltakelse og jo mindre selvstendige blir de i leken. Veldig greit å ha søsken så de kan leke sammen. Og veldig greit med noen dager i barnehage, samme hvor "moderne" det skal være at de skal være hjemme og leke med foreldrene om de er hjemme.

 

Får barn kjærlighet, bekreftelse og omsorg så får det være som det er med lekinga. De fleste barn har kjempegode oppvekstvilkår i Norge, tror at derfor blir vi også opphengt i bagateller på jakt etter det perfekte.

 

Vi må slutte å hele tiden sammenligne oss med andre, men ikke rart man får prestasjonsangst når man hele tiden må se og høre på de perfekte foredrene gjennom feks. Sosiale medier nå til dags.