Utrolig viktig tema: er skilsmissen bare en privatsak?

[Anonym bruker]

http://www.aftenposten.no/meninger/Bare-en-privatsak-7170291.html#.UWWmkldJArI

 

Hver gang noen våger ta opp emnet blir jeg så glad. Jeg er lærer og spesialpedagog, og ser utrolig mange barn slite med det som forventes av dem. Noen får nye familier ofte, og blir så inkludert i alt og alle at det er på grensen til å være omsorgsvikt. Et barn trenger ikke 3 nye stebestemødre i løpet av 2 år. Når barn snakker om xstetante og xstebror er det noe feil et sted!

Andre sliter med å bli akseptert av ny familie, og faller mellom to stoler. Blir det slutt igjen mellom forelderen og den nye partneren sitter barna ofte igjen med atter en sorg: denne gang over "familiemedlemmer" de ofte aldri vil få se igjen.

 

Husker ei jente på 11 år som hadde tre sett foreldre hun hadde samvær med. Sin mor og partner, sin far og partner og xstemor og hennes nye partner. Mens jeg var i bildet ble det slutt mellom mor og hennes partner og hennes stefar ønsket da samvær. Dette ønsket ikke jenta, men moren mente hun burde. Heldigvis ble vi obs på dette og jenta fikk hjelp.

Jeg skjønner bare ikke hva som foregår i hodet på voksne folk!

 

Hva er deres tanker? "Er foreldrene lykkelige, så er barna lykkelige" er jo en frase som går igjen her inne. Samme med "barn er tilpasningsdyktige". Betyr det at alt er lov eller at frasene ikke kjenner noen grenser?

 

Anonym poster: 228c0492167d0a485d2874ef48c939a0

[Anonym bruker]

En veldig viktig debatt, som trolig blir kneblet politisk fordi den er så uendelig vanskelig.

 

Det er litt ironisk at det vi diskuterer i dag er om barna tar skade av barnehagen, av å drikke for mye saft eller av å bruke smokk når det er tre. Mens den største utfordringen - at nesten en hel generasjon barn vokser opp i ulike hjem med nye personer å forholde seg til med ulike forventninger til seg - det prater vi ikke om.

 

Anonym poster: a2a1ac886fe86f24e6c6c9b74071c307

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har valgt å holde sammen med min ektemann pga barnet. Ville ta ut skilsmisse en periode, men ombestemte meg pga grundig gjennomgang av hvordan livet til vår sønn ville se ut...pendling, ny stefar, ny stemor, stesøsken osv..Barn trenger trygghet, og faste rutiner for finne sitt eget JEG og sitt ståsted. I tillegg er sønnen vår veldig knyttet til begge foreldre, pappaen har hele tiden vært involvert i ALT fra barsel til stå opp på natta ved bleieavvening like mye som jeg..Så selv om jeg ikke er lykkelig akkurat nå, så velger jeg å være i forholdet allikevel, på grunn av barnet! Det er ikke vold, alkohol eller andre problemer hos mannen, han er egentlig en grei fyr, men vi bare er uenige på mange ting nå i 8 år at jeg tenkte selvfølgelig at jeg ikke gidder mer...MEN i det store bildet- det er best slik som nå for barnet, og da velger vi dette, begge to faktisk, framfor egne ambisjoner om å være lykkelig...Om noen av oss finner en partner som han blir virkelig lykkelig med, så tar vi opp skilsmisse saken på nytt..Men inntil videre skal vi være barnets hjem og trygghet

 

Anonym poster: 4a216ff39ffe50ce72a2289283480a5e

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg.

Jeg er også lærer, og ser mye av det samme.

Samtidig har jeg også vokst opp slik, med en enslig mor som ikke ventet med å introdusere nye partnere og deres familier. De flyttet ut og inn av leiligheten vår i hytt og pine - i hvert fall var det slik jeg opplevde det. Det var ekstremt kaotisk, jeg var mye usikker på alle de ulike relasjonene og følte meg ofte fremmed.

 

Det er utrolig synd at dette er sånt et betent tema, at vi voksne - eller de voksne det gjelder - ikke tåler å høre kritikken, ikke evner å ta den til seg.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

[Anonym bruker]

Tror mye av grunnen til det ikke blir diskutert er at lle foreldre går i forsvarsposisjon med engang dette med 50-50 blir tatt opp, barnets beste mtp på samvær. Ingen vil innrømme at barnet har det bra...alle foreldre syns den ordningen de har for barnet er det beste for barnet sier ikke noe wller barnet ønsker det selv.

 

De aller fleste barn ønsker ikke å flytte så mye men ville aldri i livet sagt det til foreldre derfor er alt gull og grønne skoger

 

Anonym poster: 43736296a159afba9a6267e81b6db12d

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg.

Jeg er også lærer, og ser mye av det samme.

Samtidig har jeg også vokst opp slik, med en enslig mor som ikke ventet med å introdusere nye partnere og deres familier. De flyttet ut og inn av leiligheten vår i hytt og pine - i hvert fall var det slik jeg opplevde det. Det var ekstremt kaotisk, jeg var mye usikker på alle de ulike relasjonene og følte meg ofte fremmed.

 

Det er utrolig synd at dette er sånt et betent tema, at vi voksne - eller de voksne det gjelder - ikke tåler å høre kritikken, ikke evner å ta den til seg.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

 

Men hva mener du skal komme ut av kritikken? Hvorfor skal man kritisere de som går fra hverandre? Det er nok nøye gjennomtenkt når man velger å gå fra hverandre til tross for barn i bildet. Så jeg lurer oppriktig på hva du så sterkt ønsker å kritisere?

Alle vet at det ikke er optimalt med skilsmissebarn, men noen ganger blir det sånn. Livet er ikke alltid optimalt, og da handler det om å gjøre det beste ut av det med de forutsetningene man har.

 

Anonym poster: ce563623538d8973e22989289968880e

[Anonym bruker]

Det blir sett på som veldig gammeldags å være mot gjengifte, men gjengifte skaper jo et voldsomt kaos...

Det vil si når man gifter seg om igjen mens den tidligere ektefellen fortsatt lever.

 

Mange er ikke egentlig interessert i hva barna mener, fordi de mener at foreldrene bestemmer og at barna bare må innrette seg. Selv i helt merkelige familieordninger.

 

Et alternativ kunne være at barna kunne velge en 80-20-ordning i perioder, så slapp de å flytte så mye hele tida. Stadig flere må leve med et 50-50-samvær helt fra de er småbarn, virker det som.

 

Anonym poster: 7db2d9ca8eed5f0fe89a4a39724c01cd

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg.

Jeg er også lærer, og ser mye av det samme.

Samtidig har jeg også vokst opp slik, med en enslig mor som ikke ventet med å introdusere nye partnere og deres familier. De flyttet ut og inn av leiligheten vår i hytt og pine - i hvert fall var det slik jeg opplevde det. Det var ekstremt kaotisk, jeg var mye usikker på alle de ulike relasjonene og følte meg ofte fremmed.

 

Det er utrolig synd at dette er sånt et betent tema, at vi voksne - eller de voksne det gjelder - ikke tåler å høre kritikken, ikke evner å ta den til seg.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

 

Men hva mener du skal komme ut av kritikken? Hvorfor skal man kritisere de som går fra hverandre? Det er nok nøye gjennomtenkt når man velger å gå fra hverandre til tross for barn i bildet. Så jeg lurer oppriktig på hva du så sterkt ønsker å kritisere?

Alle vet at det ikke er optimalt med skilsmissebarn, men noen ganger blir det sånn. Livet er ikke alltid optimalt, og da handler det om å gjøre det beste ut av det med de forutsetningene man har.

 

Anonym poster: ce563623538d8973e22989289968880e

 

Hvor har jeg sagt at man skal kritisere de som velger å gå fra hverandre? Eller at jeg så sterkt ønsker å kritisere noen? Føler du deg truffet?

 

Det handler om hvordan _noen_ foreldre håndterer skilsmissen, omstendighetene rundt den, barnets opplevelse av den og livet etter den.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg.

Jeg er også lærer, og ser mye av det samme.

Samtidig har jeg også vokst opp slik, med en enslig mor som ikke ventet med å introdusere nye partnere og deres familier. De flyttet ut og inn av leiligheten vår i hytt og pine - i hvert fall var det slik jeg opplevde det. Det var ekstremt kaotisk, jeg var mye usikker på alle de ulike relasjonene og følte meg ofte fremmed.

 

Det er utrolig synd at dette er sånt et betent tema, at vi voksne - eller de voksne det gjelder - ikke tåler å høre kritikken, ikke evner å ta den til seg.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

 

Men hva mener du skal komme ut av kritikken? Hvorfor skal man kritisere de som går fra hverandre? Det er nok nøye gjennomtenkt når man velger å gå fra hverandre til tross for barn i bildet. Så jeg lurer oppriktig på hva du så sterkt ønsker å kritisere?

Alle vet at det ikke er optimalt med skilsmissebarn, men noen ganger blir det sånn. Livet er ikke alltid optimalt, og da handler det om å gjøre det beste ut av det med de forutsetningene man har.

 

Anonym poster: ce563623538d8973e22989289968880e

 

Hvor har jeg sagt at man skal kritisere de som velger å gå fra hverandre? Eller at jeg så sterkt ønsker å kritisere noen? Føler du deg truffet?

 

Det handler om hvordan _noen_ foreldre håndterer skilsmissen, omstendighetene rundt den, barnets opplevelse av den og livet etter den.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

 

Jeg er ikke gift engang, og er heldigvis ikke truffet Men er ikke dette en debatt da, hvor man drøfter forskjellige vinklinger?

Du skriver: "Det er utrolig synd at dette er sånt et betent tema, at vi voksne - eller de voksne det gjelder - ikke tåler å høre kritikken, ikke evner å ta den til seg."

 

Derfor var mitt spørsmål ganske logisk, syns jeg.

 

Anonym poster: ce563623538d8973e22989289968880e

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig med deg.

Jeg er også lærer, og ser mye av det samme.

Samtidig har jeg også vokst opp slik, med en enslig mor som ikke ventet med å introdusere nye partnere og deres familier. De flyttet ut og inn av leiligheten vår i hytt og pine - i hvert fall var det slik jeg opplevde det. Det var ekstremt kaotisk, jeg var mye usikker på alle de ulike relasjonene og følte meg ofte fremmed.

 

Det er utrolig synd at dette er sånt et betent tema, at vi voksne - eller de voksne det gjelder - ikke tåler å høre kritikken, ikke evner å ta den til seg.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

 

Men hva mener du skal komme ut av kritikken? Hvorfor skal man kritisere de som går fra hverandre? Det er nok nøye gjennomtenkt når man velger å gå fra hverandre til tross for barn i bildet. Så jeg lurer oppriktig på hva du så sterkt ønsker å kritisere?

Alle vet at det ikke er optimalt med skilsmissebarn, men noen ganger blir det sånn. Livet er ikke alltid optimalt, og da handler det om å gjøre det beste ut av det med de forutsetningene man har.

 

Anonym poster: ce563623538d8973e22989289968880e

 

Hvor har jeg sagt at man skal kritisere de som velger å gå fra hverandre? Eller at jeg så sterkt ønsker å kritisere noen? Føler du deg truffet?

 

Det handler om hvordan _noen_ foreldre håndterer skilsmissen, omstendighetene rundt den, barnets opplevelse av den og livet etter den.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

 

Jeg er ikke gift engang, og er heldigvis ikke truffet Men er ikke dette en debatt da, hvor man drøfter forskjellige vinklinger?

Du skriver: "Det er utrolig synd at dette er sånt et betent tema, at vi voksne - eller de voksne det gjelder - ikke tåler å høre kritikken, ikke evner å ta den til seg."

 

Derfor var mitt spørsmål ganske logisk, syns jeg.

 

Anonym poster: ce563623538d8973e22989289968880e

 

Hmm nei, jeg forstår fortsatt ikke hvordan du greier å trekke ut av det at jeg ønsker å slenge ut kritikk til alle foreldre som velger å gå fra hverandre?

Det er ganske opplagt ut fra det jeg skriver at jeg snakker om de som håndterer det dårlig?

Det er vel ingen som mener at ingen bør skille seg, og at alle som gjør det er dårlige foreldre? (eller jo, det er det helt sikkert noen i visse miljøer som gjør, men det er da ingen ting i mitt innlegg som tilsier at jeg er en av disse?)

 

Det finnes gode måter å håndtere en skilsmisse på og det finnes dårlige. Hva som er hva vil selvsagt variere fra familie til familie og situasjon til situasjon, men det er helt opplagt at mange foreldre ikke evner å legge fra seg egostiske behov, det ser jeg tydelig i jobben, år etter år.

Det skal selvsagt være lov å gå fra hverandre, finne nye partnere, feile, finne enda en ny partner. Men det er ekstremt viktig å tenke gjennom hvor fort ting skjer og hvordan det gjennomføres, og om det man velger å gjøre til den tid man velger å gjøre det på den måten man velger å gjøre det (phew), er fordelaktig for barnet eller kun en selv.

 

Anonym poster: 5a6c0390ad71e08091a2efe553c9e8c3

[Anonym bruker]

Det er helt greit og ofte nødvendig at foreldre skiller seg. MEN hvorfor i all verden må foreldrene på død og liv finne seg ny partner og flytte inn sammen med den nye før det er gått to måneder????

 

En kompis av sønnen min sin historikk:

Mor og far skiller seg.

Mor får ny type etter 1 mnd, flytter sammen etter noen uker.

Far får ny kjæreste med to barn, flytter inn til dama.

 

Begge går fra den nye partneren etter ca 1 år.

 

Nå er gutten 8 år og har hatt tre ulike stefamilier( til sammen 6 stesøsken)

Alle disse familiene har blitt oppløst. Mor er for øyeblikket singel. Far har fått seg ny dame med et barn for to mnd siden. De skal kjøpe seg hus.

 

Syns det er helt hårreisende at foreldre kan holde på sånn. Og de tror gutten har det helt fint! Null stabilitet og ro. Frem og tilbake mellom far og mor med ulik bostedsadresse og familie annen hvert år.

 

Anonym poster: 75761dc5f1e7c5cfdb5765ae74493513