Savner mannen min sånn!

[Anonym bruker]

Jeg trenger egentlig ikke å få noen svar på dette, skriver mest fordi jeg må få ut litt følelser til noen selv om det er fremmede damer på et anonymt forum.

 

Jeg er gift med en vidunderlig mann, en sånn som alle de fleste drømmer om. Kjekk, snill, handy, glad i barn, omsorgsfull, støttende, mye humor osv. Vi har som par flest hatt våre bølgedaler, men for det meste er vi veldig lykkelige sammen.

 

Nå har mannen gått på en smell, og egentlig jeg også pga noen tøffe hendelser i nær familie. Begge har vært sykemeldt en tid, men er i jobb igjen nå siden det er gått ca 6 måneder. Jeg har kommet meg ganske greit selv om jeg har en vei igjen å gå, mens mannen min fortsatt balanserer på noen av de nederste trinnene til kjelleren. Dette har gjort til at han har endret seg mye, og jeg vet jo at det ikke er meg og hvorfor. Han er mye mer likegyldig, mer hissig ovenfor barna, har sluttet å gi meg komplimenter og er blitt nesten uinteressert i nærhet og sex. Jeg vet grunnen, jeg er jo der delvis selv, men jeg sliter med å takle endringen likevel.

 

Mannen min er ikke bare mannen min, han er bestevennen min. Vi har alltid kunne snakke sammen om alt. Jeg har mange gode venninner også, men det er bare ikke det samme. Nå føler jeg meg ensom og det er nesten verre når han er her enn når han ikke er her. Når han ikke er her kan jeg liksom lure meg til å tenke at ting er som de var, men når han er her blir det da dobbelt så ensomt og vondt fordi han er her fysisk, men er han liksom ikke tilstede likevel. Det er så mye jeg vil snakke med ham om, men jeg velger å la være fordi jeg ikke vil belaste ham. De gangene jeg tar opp ting som plager meg ser jeg at han krymper seg og forsøker å være støttende og lyttende, men at det er så tungt for ham at jeg bare ikke får meg til å utsette ham for det oftere enn absolutt høyst nødvendig.

 

Jeg tror det hadde vært enklere om jeg selv hadde vært på topp, vært sterk og energisk, men jeg er så inderlig sliten selv og har også vært langt nede. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Vi venter, venter på at han skal komme seg, men det tar tid og det vet vi jo at det vil gjøre også.

 

I mellomtiden savner jeg mannen min, slik han egentlig er, så det gjør vondt inni meg. Jeg savner at vi tullesloss og kiler hverandre. Jeg savner at han ser på meg med et sultent blikk og forteller meg hvor sexy han synes jeg er. Jeg savner at jeg kan snakke med ham om hva som helst og at vi sammen finner løsninger. Jeg savner ham, den glade, muntre, leende, spøkefulle og positive mannen min. Og jeg lengter etter å bli holdt rundt igjen uten å føle at det er noe han presser seg selv til. Og kunne få en klem uten dårlig samvittighet som i går da jeg ikke klarte å holde tårene tilbake og han klemte meg og sa: "Beklager at jeg har så lite å gi nå, men det lille jeg har, det gir jeg til deg" og samviggigheten min bare ble enda svartere for at jeg ikke føler jeg klarer å støtte ham nok og gi ham fred til å komme seg igjen uten å føle at han må gi meg noe på veien sin opp igjen

 

Takk til dere som orket å lese alt dette. Det var godt å få det ut. Til noen.

 

Anonym poster: e1bbca63c57cb18095eadaf730c2b86a

[skjotta]

((((((((((((( ))))))))))))))

[Anonym bruker]

((((((((((((( ))))))))))))))

 

Litt usikker på hva de tegnene betyr?

 

HI

 

Anonym poster: e1bbca63c57cb18095eadaf730c2b86a

[Anonym bruker]

Etter et traume er det helt greit å sørge, være sint, sliten, ulykkelig osv osv. Men etterhvert må man forsone seg med det som er hendt og gå videre i livet. Dersom man ikke klarer det, ødelegger man resten sv sitt liv. Sorgen bør ikke dyrkes. Tankene trenger annen næring.

 

Dette er mye lettere sagt enn gjort. Mange har nytte av å innføre fast avgrenset tidsrom (f.eks en halv time) som er avsatt til sorg, fortvilelse, bekymring, avmakt osv, og bruke resten av døgnet på andre ting. Det finnes også profesjonell hjelp, terapi og evt piller dersom mannen din er deprimert.

 

Det virker som du er veldig forståelsesfull og hensynsfull overfor mannen din, noe som er veldig bra. Men kanskje han nå trenger å bli stilt krav til?

 

Jeg vet jo ingen ting om bakgrunnen her, men ønsker deg lykke til. Håper du får den gode, gamle mannen din tilbake snart.

 

Anonym poster: f1612a568740f84e02293247a8ed6803

[Anonym bruker]

Etter et traume er det helt greit å sørge, være sint, sliten, ulykkelig osv osv. Men etterhvert må man forsone seg med det som er hendt og gå videre i livet. Dersom man ikke klarer det, ødelegger man resten sv sitt liv. Sorgen bør ikke dyrkes. Tankene trenger annen næring.

 

Dette er mye lettere sagt enn gjort. Mange har nytte av å innføre fast avgrenset tidsrom (f.eks en halv time) som er avsatt til sorg, fortvilelse, bekymring, avmakt osv, og bruke resten av døgnet på andre ting. Det finnes også profesjonell hjelp, terapi og evt piller dersom mannen din er deprimert.

 

Det virker som du er veldig forståelsesfull og hensynsfull overfor mannen din, noe som er veldig bra. Men kanskje han nå trenger å bli stilt krav til?

 

Jeg vet jo ingen ting om bakgrunnen her, men ønsker deg lykke til. Håper du får den gode, gamle mannen din tilbake snart.

 

Anonym poster: f1612a568740f84e02293247a8ed6803

 

Tusen takk for gode ord

 

Det er nok mer snakk om å være utslitt og utbrent av mange bekymringer, vil helst ikke kommer inn på detaljer her inne. Det er ikke snakk om sorg. Jeg, eller vi, tror nok han er litt deprimert også kanskje. Legen sier at det vil gå seg til etterhvert og at vi må være tålmodige. Men jeg føler at jeg ikke klarer det helt. Vil ha ham tilbake nå! Men skjønner jo at han trenger tid. Kan ikke stille krav til ham, det er delvis derfor han er blitt som han er nå, altfor mange krav som han måtte oppfylle. Han trenger ro, og jeg er dessverre ikke helt i stand til å gi ham det fordi jeg selv har så stort behov for omsorg og vennen min

 

HI

 

Anonym poster: e1bbca63c57cb18095eadaf730c2b86a

[*Smiley*]

Skjønner at det er leit for deg, men det kommer til å ta tid. Her tok det over 1 år da det samme skjedde meg.Går han til psykolog? Kanskje det kan hjelpe på også. Det høres ut som dere har et godt og sterkt forhold i bunnen, så hold ut. Det dere har / hadde er ikke alle forunt. Masse lykke til. Håper mannen din blir seg selv igjen etterhvert.