Hvordan finner man egentlig seg selv?

[Anonym bruker]

Jeg sliter så fælt med å finne meg selv. Jeg merker at jeg forandrer meg ettersom hvem jeg er med og har liksom ikke "egne meninger" om veldig mye. Selv om det er ting jeg er klar på.

 

Nå er jeg ute på datingmarkedet for første gang på 6 år og aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt mannfolk. Har dårlig selvtillit og er så redd for at de ikke skal like meg at jeg bare stresser og analyserer alt jeg gjør og sier.

 

Hvordan finner man egentlig ut sine egne meninger? Høres jo helt fjernt ut men..

 

 

 

Anonym poster: 8368a8b8665c8579df314a20c2f79d25

[det er berre mordi]

Det hjelper ofte å bli litt gamlare:)

[Anonym bruker]

Man bikker 30 + da begynner det å hjelpe :-)

 

Anonym poster: 0f1277d3f727f91296daa4cd175d7755

[Gjest Visten Vrangskapning]

Det er en periode fra slutten av tjueårene/ begynnelsen av tredveårene som er ganske god når det kommer til det med å finne seg selv, være seg selv og stå for det man mener, men etterhvert vipper man over femti og begynner bare å bli sær i sin egenhet

[L-8]

Jeg har riktignok alltid hatt en veldig sterk personlighet, men tryggheten og vissheten rundt egen person har kommet med årene. Tror det handler mye om å handle etter eget hode og instinkt. Slipp deg løs litt, kjenn på hva som føles rett for deg. Jeg har ikke egentlig troen på selvrealisering i form av reiser og ekstreme hendelser, jeg tror at den du er er du vel så mye hjemme. Det handler bare om å utfordre seg selv litt.

[Anonym bruker]

man setter sine krav, mål og ønsker i livet, oppnår dette og fortsetter... du må kreve det du fortjener..

 

man finner ikke veien til lykken,

for lykke er veien <3

 

Anonym poster: b2a7a2f09ccc08a6f51d66a7e4c18e9f

[Tarssan]

Har du mistet deg selv da? nei nå tuller jeg. Sier meg enig i det andre skriver her.. Det kommer ofte med alderen, at man blir mer sikker på seg selv og sine meninger. Jeg tror og at det handler om å slutte å lete... I den forstand at man lar seg flyte litt med, ikke vær så streng med deg selv, hva gjør det om du dummer deg litt ut, ikke har kontroll til enhver tid...

[Anonym bruker]

Det spørsmålet du stiller er vel en av livets virkelig store spørsmål, HI

 

Det å finne seg selv er en prosess. Det er nok ting man kan gjøre og teknikker som kan gjøre at man finner ut mer om seg selv. Men uansett så vil det være en prosess mens man lever livet.

Og som mange sier så hjelper det å få noen ekstra år på baken

 

Men, det er lett å ha disse ekstra årene på baken og si at det kommer med årene...

 

Spørsmålet ditt fikk meg til å innse at jeg faktisk tror jeg har "funnet meg selv". Og nå innser jeg plutselig at jeg ikke vet når det skjedde

 

Det som har hjulpet meg noe ift det med selvtillit er å gi litt f... ift hva andre mener om meg. Jeg har tenkt mye på det jeg vet jeg er god på (kan være alt fra matlaging, til å lage det koselig rundt seg eller faglig dyktighet eller en hobby - hva som helst, egentlig). Jeg har tenkt på den følelsen det å gjøre disse tingene får meg til å føle. I tillegg så har jeg tenkt på hvordan jeg er sammen med personer som jeg føler meg helt avslappet sammen med, personer som jeg ikke føler jeg har noe å bevise overfor, personer som aksepterer meg akkurat slik jeg er. Slik jeg er sammen med disse personene er nærmere "mitt egentlige jeg" enn den jeg er når jeg er sammen med personer som jeg ikke er sikker på, som får meg til å føle meg usikker.

 

Det er mye i ordene til Bridget Jones "he likes me just the way I am"..... sånn ca det hun sa.

Greier man å glemme at man skal te seg på et vis for å tilfredsstille andre, få andre til å like seg osv, så er man mer "seg selv". Og jeg tror at når man kommer dithen at det ikke er så viktig hva andre mener, så har man fått en større trygghet i seg selv.

 

Ift menn så har jeg slitt med det samme som deg tidligere. Veldig nervøs, opptatt av å si, gjøre og te meg riktig for at de skulle like meg. Herlighet så mye "vondt" jeg har hatt det i møte med disse mennene som jeg følte jeg måtte prestere overfor...

Jeg begynte å tenke gjennom hvilke menn jeg kunne omgås uten å være nervøs, uten å bli usikker.... kompiser, mannlige kolleger, venninners kjærester/menn osv. Og det gjorde at jeg begynte å se etter litt andre kvaliteter hos en mann. Se litt forbi forelskelsen og ønsket om å bli likt, og heller se hvem som får MEG til å føle meg vel, hvem trives JEG med. I steden for å fokusere på meg selv og min usikkerhet så har jeg observert mannen mer for å se om han er på en måte som får meg til å føle meg vel, om vi kan snakke om mer enn overfladiske ting sammen, om vi kan le sammen, om vi har felles grunnverdier osv. Når jeg fokuserer på ham så glemmer jeg mer min egen usikkerhet, da er jeg mer naturlig og ikke så "opphengt" i meg selv.

 

Jeg har trålet usikker gjennom mer enn min mengde med frosker og padder. Felles for alle er at jeg har lært litt mer for hver mann jeg har møtt. Og faktisk siste året bare, så har jeg kommet frem til at enten så liker de meg akkurat slik jeg er, eller så vil ikke jeg ha dem. Og NÅ har jeg truffet ham - han jeg kan være helt meg selv på godt og vondt sammen med

 

Underveis så har jeg også generelt utfordret meg selv. Hatet å snakke i forsamlinger eller holde foredrag, dermed så begynte jeg å tvinge meg selv til å snakke mer i sammenhenger der jeg før var taus osv. Etter hvert har jeg også holdt foredrag og til og med kurs.

Men jeg har også utfordret meg selv mer fysisk, meldt meg på et yogakurs (for meg var det en utfordring), kommet meg opp på en fjelltopp jeg aldri trodde jeg ville tørre (ikke noe veldig spesielt for andre, men for meg), lært meg å stupe (hadde skrekk for det), prøvd meg på å klatre i vegg, tatt salsakurs, lært meg nye ting som å hekle osv.

 

Dette er ting jeg har gjort over flere år, man trenger ikke gjøre alt på en gang. Tror det er viktig å gjøre ting litt etter litt. For det å "finne seg selv" er egentlig bare en modningsprosess. En prosess som vil være litt forskjellig for hver enkelt av oss!

 

Tja... dette ble bare noen tanker fra meg om temaet...

 

Lykke til i veien videre, gjør det som føles riktig for deg, da er du nærmest deg selv slik du egentlig er

 

Anonym poster: 48b047ff16c756ccf3f2aab82aa743d6

[Frøken Ubesluttsom]

Leter godt, på steder man ikke trodde man kunne finnes....... :P

[Anonym bruker]

Du får bare lete

 

Men alvorlig talt så har jeg aldri skjønt uttrykket

 

 

Anonym poster: 4fed281185b7abf09db411ce565850b3

[HeltLykkelig ♥♥]

X'en min forlot meg i 2008. Etter 7 års samboerskap. Han måtte finne seg selv sa han.. Jeg forsto ikke helt hva han mente. Det endte opp med at han fort fant seg ei ny og JEG fant meg selv. Visste ikke jeg hadde vært "borte" engang.. Det bare skjedde. Deilig når det skjer hvertfall lykke til

[PintSizedDictator]

Jeg er midt oppi dette "å finne meg selv" greiene nå. Eller, det er vel mer å finne tilbake til meg selv. Den jeg var og egentlig er forsvant gradvis etter jeg møtte han som nå er min eks mann. Han var ikke komfortable med den utadvendte personen jeg var. Jeg ble aldri flau for noe og ga en god faen. Han var livredd for å drite seg ut og etter hvert så smittet det over på meg. Jeg la lokk på meg selv og de, noen ganger, elleville ideene mine. Jeg begynner å finne igjen den rare personen jeg er nå. Huzzah!

 

Du må rett og slett finne ut hvordan du er mest komfortabel med å være, og ta det derifra.