Har du og mannen din hatt lik oppvekst?

[Anonym bruker]

Her i huset har vi hatt veldig forskjellig oppvekst. Noe som kan føre til litt konflikter og diskusjoner når det kommer til barneoppdragelse.

 

Jeg har hatt to foreldre som har stilt opp, tatt oss med på turer, hatt åpent hus og satt oss barna først.

 

Min mann har vokst opp med en enslig mamma, som har satt seg selv først i ett og alt.

Venner var bortkastet, oppfølging av skole og fritidsintr. likeså. Dro de på ferie var det kun på hennes premisser.

Hun har nok vært veldig glad i barna sine og har gitt dem omsorg og slike ting, men bare vært veldig egosentrisk, noe hun er ennå.

 

Vi har derfor hatt mange diskusjoner om viktigheten av og følge opp barna. Han har ment at det ikke er så viktig, fordi det har jo gått bra med han.

Derfor har mye av dette falt på meg, men nå etter mange år har han endelig fått opp øya, og blitt en meget flink pappa.

 

Har vært slitsomt til tider ja. ;-)

 

Anonym poster: f8b87a51540fce8b4e92506553bf30a0

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har hatt veldig forskjellige oppvekster. Han har vkst opp i et hjem med 2 foreldre som begge har stilt opp . Jeg har hatt samme oppvekst som din mann. Her har mannen min tatt med sine gode verdier og oppvekst, mens jeg er mer ops på hva jeg ikke skal gjøre, og er nok kanskje mer opptatt av å følge opp og delta enn han.. Han er mer avslappet enn jeg.

 

Anonym poster: 55ff0aa96efa9e33886b997798ea6ec7

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Vi har ikke hatt i nærheten av lik oppvekst, men vi er i største grad enige om oppdragelsen av ungene.

[Anonym bruker]

Veldig lik på oppdragelse, høflighet, regler og oppfølging på aktiviteter. Men veldig forskjell på følelser og slikt. Jeg er vokst opp med mye kjærlighet, han i ett litt kaldere hjem og med mer kjefting.

 

Vi har funnet en fin balanse selvom jeg fortsatt synes han er litt kjeftete;)

 

Anonym poster: 14eb087b28d1a96e2d0cef8576a66f26

[Anonym bruker]

Mannen er nok mer vant til å få sydd puter under armene, mens jeg er oppdratt til å være veldig selvstendig og selvhjulpen. Det er nok den største kjernen til konflikt i oppdragelsen, men vi finner ut av det!

 

Anonym poster: 33a790f78ac05fd8ede4d09b0685f25f

[Anonym bruker]

Her i huset har vi hatt veldig forskjellig oppvekst. Noe som kan føre til litt konflikter og diskusjoner når det kommer til barneoppdragelse.

 

Jeg har hatt to foreldre som har stilt opp, tatt oss med på turer, hatt åpent hus og satt oss barna først.

 

Min mann har vokst opp med en enslig mamma, som har satt seg selv først i ett og alt.

Venner var bortkastet, oppfølging av skole og fritidsintr. likeså. Dro de på ferie var det kun på hennes premisser.

Hun har nok vært veldig glad i barna sine og har gitt dem omsorg og slike ting, men bare vært veldig egosentrisk, noe hun er ennå.

 

Vi har derfor hatt mange diskusjoner om viktigheten av og følge opp barna. Han har ment at det ikke er så viktig, fordi det har jo gått bra med han.

Derfor har mye av dette falt på meg, men nå etter mange år har han endelig fått opp øya, og blitt en meget flink pappa.

 

Har vært slitsomt til tider ja. ;-)

 

Anonym poster: f8b87a51540fce8b4e92506553bf30a0

 

Samme forskjellen hos oss som hos dere, bare at de er han som kommer fra den stabile familien og jeg som er hatt det som din mann. Men vi er her i huset helt enig om alt slik, for jeg vil gi barna våre alt jeg ikke fikk.

Har du snakket med ham om hvordan han følte det da han vokste opp? Je var alltid misunnelig på mine venners familier, se spiste middag i fellesskap, reiste på familieferier, foreldrene stilte opp i idrett, dugnad, avslutninger osv. Det savnet jeg hadde skal ikke mine barn ha.

 

Anonym poster: f48957b354b9972d68e79dea3c704df5

[Gjest Sekretøsa]

Her er det omvendt. Jeg har vokst opp med den enslige moren som hadde dårlig råd og aldri fulgte opp, mens han vokste opp med 2 som var med på alt.

Jeg er veldig obs på å gi barna Det jeg aldri fikk, så når det kommer til å stille opp er vi helt enige hele tiden.

[hit og dit]

Vi har svært ulik oppvekst. Det har ført til litt innkjøringsproblemer da vi flyttet sammen. Som prioritering av husarbeid, kjønnsrollemønster, matvaner og det meste. Vi har nå klart å samkjøre oss og vi fikk barn etter å ha vert sammen i mange år, og hadde da klart å bli enige om hvordan vi skulle ha det.

[Anonym bruker]

Både og. Vi er begge vokst opp med oppgående og trygge omsorgspersoner som er glad i barna sine, men jeg er oppvokst med 2 stk foreldre som virkelig engasjerte seg 100% i alt både når det kom til venner, skole,ferie og fritidsaktiviteter. Han er oppvokst med en mor som var engasjert, men en far som var veldig gammeldags og gjorde svært lite både av husarbeid og oppfølging av barn. Han jobbet på sjøen i mange måneder i strekk.

 

Jeg er også oppvokst med et åpent hjem der vi viste mye kjærlighet og følelser, samboer er oppvokst i et mer "hysj vi prater ikke om følelser"...mer...han har dog utrolig snille og gode foreldre allikevel. !!

 

Har måtte kjempe og krangle mye om hvordan vi skal ha det. Han var elendig på husarbeid og en ganske uengasjert far når eldste var liten. Jeg satte hardt mot hardt, og han er i dag en god og engasjert far...husarbeid er litt mer dårlig...

 

Anonym poster: a387d586e271628bcdeb664b1603218b

[Anonym bruker]

Vi har hatt ganske lik oppvekst, med gifte foreldre som bor sammen enda, ett søsken og stabilitet. Funker godt for vår del ift barneoppdragelse, men tenker det blir noen diskusjoner når ungene er større, da mannen nok kommer til å mene at vi skal ha friere tøyler når de er ungdommer,,,,

 

Anonym poster: 1063b7152323f68d85bcdc1f1dcb2414

[Anonym bruker]

Både og....

Familiestrukturen har vært forskjellig, men tradisjoner og moral har vært veldig lik.

 

Anonym poster: ce3485f4c3273d693e1c8b727990e032

[Anonym bruker]

Vi har nok til dels hatt ganske lik oppvekst. Men mine foreldre har nok hatt bedre råd enn hans, og vi manglet aldri noe av siste fikse ide.

 

Og hans far har vært en oppfarende og sint mann som ung.

Dette har tydelig satt sine spor, for mannen min er fæl til å heve stemmen og rope til både meg og ungene:(

Han blir fort sint og har han gitt en beskjed så skal det følges opp tvert!

 

Jeg er mer rolig, og det mener han er å sy puter, for da 'diskuterer' jeg med ungene.

Ungene tyr til meg bestandig og vil jeg skal trøste, legge dem og være i nærheten.

Jeg tror dwt er fordi de oppfatter faren som sint og grinete, mens jeg ikke er det.

 

Anonym poster: 6409a6a769ba31fa9fc0a87128e166f9

[Anonym bruker]

Nei.. jeg har vokst opp med to foreldre som bestandig har stilt opp. Han har vokst opp med en mamma som sånn halvveis har passet på, enn pappa som han aldri har hatt kontakt med, han døde da samboeren min var 15år. Men han har hatt besteforeldre som han har bodd mye sammen med. Pluss andre som har tatt hånd om han da han var mindre.

 

Vi kan også være litt uenig om hvordan det er å oppdra barn. Han har liksom aldri sett hvordan en pappa er. Svigermor har bare latt han holde på slik han ønsket. Så han var en drittunge i tenårene. Mye trøbbel. Så han er veldig bevist på at han ikke ønsker at hans sønner skal ha det slik som han.

 

Anonym poster: f971ab74086b2a08ba791523bc5108f8

[Light of my life]

Forskjellig oppvekst i forskjellige land og kulturer, men vi er veldig samstemte om oppdragelsen av vårt barn allikevel

[Anonym bruker]

Nei heldigvis, mannen min har vokst opp i et hjem med utrolig høyt konfliktnivå, hvor skriking, slossing, vold og ødeleggelser har vært dagligdags.

 

Mannen min har pga oppveksten sin vær veldig opptatt av at det ikke skal være krangel og spetakkel i hjemmet vårt, at ungene skal føle seg trygge og elsket. Det har nesten blitt for mye av det gode, ungene tvinner han litt rundt lillefingeren noen ganger og han er alltid tilstede for dem og setter deres ønsker og behov foran alt annet...

 

Anonym poster: f4bf0b808eb8d5f5dc31183b1f372585

[Anonym bruker]

Vi har både lik og ulik oppvekst. Jeg oppdratt til å ha en mening, jeg er blitt hørt og tatt på alvor. Jeg er vant til å være selvstendig og ta selvstendige valg. Jeg stoler på meg selv og valgene mine, og har ikke problemer med å ta opp emner og tema med andre. Jeg er vokst opp i et såkalt "intellektuelt" hjem og vi har alltid hatt interessante diskusjoner rundt middagsbordet etc. Vi har vært uenige innad i familien, men vi har respektert hverandres meninger. Vi har tidlig lært å reflektere over årsakssammenhenger, argumentere for våre egne meninger osv. Jeg og min søster er alltid blitt fulgt opp hjemmefra, men vi har aldri hatt åpent hus for venner. Mannen kommer fra en familie der ungene skulle sees og ikke høres. De er aldri blitt oppmuntret til å ta sine egne valg eller stå for det de tror på. Faren var veldig autoritær og styrte familien med frykt som våpen. Han var ikke fysisk mot dem, men han kunne ha et fryktelig sinne. Dette har resultert i en mann som omtrent er redd sin far, og som er usikker når det gjelder egne valg. jeg tror faktisk faren hans ble veldig overrasket da en av de første tingene jeg gjorde var å si imot han i en sak Mannen er også oppvokst i et religiøst hjem, mens min familie er humanetikere. Familien min har alltid vært likestilt når det gjelder kjønn og alder. Mens hos mannen er det mannen, eller den eldste, som har vært sjefen og som bestemmer. Økonomisk har nok min familie vært en del bedre stilt enn mannens. Likevel er vi stort sett enig om barneoppdragelsen. Vi har det samme verdigrunnlaget i bunn, og når det gjelder etikk, moral, verdier osv er vi ganske enige. Det største problemet når det gjelder barneoppdragelsen er at selv om han ikke likte farens oppdragerstil har han lett for å falle inn i den enkelte ganger. Dessuten er han ikke særlig god til å ta valg og å stå for dem. Han har jo vært vant til at faren har gjort dette.....

 

Anonym poster: 413683ff53965cf78dfcf89a3f0b897a

[Heihånåerdetjuligjen]

Nei. Mannen min har hatt en mer brokete oppvekst enn det jeg har hatt.

 

Men vi samarbeider godt om barna våre, og har stort sett lik innstilling når det kommer til oppdragelse. Han er nok strengere enn jeg er.

[Anonym bruker]

Vi har både lik og ulik oppvekst. Jeg oppdratt til å ha en mening, jeg er blitt hørt og tatt på alvor. Jeg er vant til å være selvstendig og ta selvstendige valg. Jeg stoler på meg selv og valgene mine, og har ikke problemer med å ta opp emner og tema med andre. Jeg er vokst opp i et såkalt "intellektuelt" hjem og vi har alltid hatt interessante diskusjoner rundt middagsbordet etc. Vi har vært uenige innad i familien, men vi har respektert hverandres meninger. Vi har tidlig lært å reflektere over årsakssammenhenger, argumentere for våre egne meninger osv. Jeg og min søster er alltid blitt fulgt opp hjemmefra, men vi har aldri hatt åpent hus for venner. Mannen kommer fra en familie der ungene skulle sees og ikke høres. De er aldri blitt oppmuntret til å ta sine egne valg eller stå for det de tror på. Faren var veldig autoritær og styrte familien med frykt som våpen. Han var ikke fysisk mot dem, men han kunne ha et fryktelig sinne. Dette har resultert i en mann som omtrent er redd sin far, og som er usikker når det gjelder egne valg. jeg tror faktisk faren hans ble veldig overrasket da en av de første tingene jeg gjorde var å si imot han i en sak Mannen er også oppvokst i et religiøst hjem, mens min familie er humanetikere. Familien min har alltid vært likestilt når det gjelder kjønn og alder. Mens hos mannen er det mannen, eller den eldste, som har vært sjefen og som bestemmer. Økonomisk har nok min familie vært en del bedre stilt enn mannens. Likevel er vi stort sett enig om barneoppdragelsen. Vi har det samme verdigrunnlaget i bunn, og når det gjelder etikk, moral, verdier osv er vi ganske enige. Det største problemet når det gjelder barneoppdragelsen er at selv om han ikke likte farens oppdragerstil har han lett for å falle inn i den enkelte ganger. Dessuten er han ikke særlig god til å ta valg og å stå for dem. Han har jo vært vant til at faren har gjort dette.....

 

Anonym poster: 413683ff53965cf78dfcf89a3f0b897a

 

Hadde blitt sliten av å spise middag med din familie.

Jeg kan ikke fordra diskusjon rundt matbordet!

Da snakker man løst og fast om hva som har skjedd i løpet av dagen og planene videre.

 

Min manns familie er som deres (faren er lite sint lengre...lavt testosteron?)

Jeg melder meg fullstendig ut sammen med den gjengen. Er grusomt med et støynivå som nærmer seg en stor barnehage...

 

Anonym poster: 6409a6a769ba31fa9fc0a87128e166f9

[Anonym bruker]

Vi har både lik og ulik oppvekst. Jeg oppdratt til å ha en mening, jeg er blitt hørt og tatt på alvor. Jeg er vant til å være selvstendig og ta selvstendige valg. Jeg stoler på meg selv og valgene mine, og har ikke problemer med å ta opp emner og tema med andre. Jeg er vokst opp i et såkalt "intellektuelt" hjem og vi har alltid hatt interessante diskusjoner rundt middagsbordet etc. Vi har vært uenige innad i familien, men vi har respektert hverandres meninger. Vi har tidlig lært å reflektere over årsakssammenhenger, argumentere for våre egne meninger osv. Jeg og min søster er alltid blitt fulgt opp hjemmefra, men vi har aldri hatt åpent hus for venner. Mannen kommer fra en familie der ungene skulle sees og ikke høres. De er aldri blitt oppmuntret til å ta sine egne valg eller stå for det de tror på. Faren var veldig autoritær og styrte familien med frykt som våpen. Han var ikke fysisk mot dem, men han kunne ha et fryktelig sinne. Dette har resultert i en mann som omtrent er redd sin far, og som er usikker når det gjelder egne valg. jeg tror faktisk faren hans ble veldig overrasket da en av de første tingene jeg gjorde var å si imot han i en sak Mannen er også oppvokst i et religiøst hjem, mens min familie er humanetikere. Familien min har alltid vært likestilt når det gjelder kjønn og alder. Mens hos mannen er det mannen, eller den eldste, som har vært sjefen og som bestemmer. Økonomisk har nok min familie vært en del bedre stilt enn mannens. Likevel er vi stort sett enig om barneoppdragelsen. Vi har det samme verdigrunnlaget i bunn, og når det gjelder etikk, moral, verdier osv er vi ganske enige. Det største problemet når det gjelder barneoppdragelsen er at selv om han ikke likte farens oppdragerstil har han lett for å falle inn i den enkelte ganger. Dessuten er han ikke særlig god til å ta valg og å stå for dem. Han har jo vært vant til at faren har gjort dette.....

 

Anonym poster: 413683ff53965cf78dfcf89a3f0b897a

 

Hadde blitt sliten av å spise middag med din familie.

Jeg kan ikke fordra diskusjon rundt matbordet!

Da snakker man løst og fast om hva som har skjedd i løpet av dagen og planene videre.

 

Min manns familie er som deres (faren er lite sint lengre...lavt testosteron? )

Jeg melder meg fullstendig ut sammen med den gjengen. Er grusomt med et støynivå som nærmer seg en stor barnehage...

 

Anonym poster: 6409a6a769ba31fa9fc0a87128e166f9

Hehe, ja jeg er den første til å innrømme at jeg synes synd på venner, kjærester, andre som har vært med hjem til oss noen ganger. Vi krangler aldri, men diskusjoner om litteratur, politikk, religion, penger, hva skjer etter døden? osv osv er vanlig. Samtidig snakker vi også om jobb, naboen, sladder, hvordan dagen har vært osv. Men, vi kan snakke litt i munnen på hverandre når vi blir ivrige med argumenteringen Skifte tema kan vi også gjøre i en rasende fart, og alle henger med. Sistnevnte var jeg ikke engang klar over før mannen påpekte det like etter at vi ble sammen... Nå har han også vent seg til det, hehe I min familie har verken mor eller far vært spesielt strenge. Strenger på ordentlighet, høflighet, osv, men aldri sint. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett faren min sint.

 

Anonym poster: 413683ff53965cf78dfcf89a3f0b897a