Kvalitetstid...

[Anonym bruker]

Kvalitetstid er visst blitt det nye, viktige nå.

 

Man hører om foreldre som må prioritere hverandre med kvalitetstid, dvs å reise bort uten barn minst en helg i halvåret - ellers risikerer man nesten garantert brudd fordi det er så hardt å være foreldre og ikke få nok kjærestetid.

 

Man bør reise på venninne/venne tur over flere døgn for å ta vare på seg selv så man ikke mister seg i foreldrerollen.

 

Man må reise på ferie med eldre søsken for å gi de egentid sammen med mamma (har ikke hørt at tid med pappa er like viktig?).

 

Når tid skal man egentlig være sammen som familie da? Sånn bortsett fra noen travle ettermiddagstimer etter jobb og bhg/skole?

 

Er det virkelig så vanlig som man får inntrykk av her inne å dele opp familien på fritiden? Hvilke signaler gir dette til barna?

 

Anonym poster: 419192b6e11e284111d2dd3fa31316b7

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Skillsmissesatistikken blandt småbarnsforeldre er høy i Norge. Det sier noe om at mange kanskje velger bort å også pleie kjærlighetsforholdet og kun ha barna i sentrum. Barna skal være i sentrum, men barn trenger ikke være sentrum hele tiden. Det bør være rom for at mamma og pappa kan legge vekk mamma- og papparollen for å være kjærester en helg eller tre i året. Om det kan hjelpe på forholdet så hjelper det også barna i form av at de kanskje slipper å bli skillsmissebarn.

 

De fleste klarer å balansere både kvalitetstid med ungene og uten ungene. Det ene trenger ikke å utelukke det andre.

[Queen_of_the_road*2_gull]

Hersatser vi heller på kvalitetstid som familie med en skikkelig knall ferie på sommeren på minst en måned. Og bruker helgene til å kose oss sammen, gjerne med late dager med kos og nærhet. :-) og vi klarer å være kjærester uten å måtte reise bort fra barnet vårt.