Hjelp til å tolke oppførsel og sortere tanker... Langt

[Anonym bruker]

Jeg kommer i prat med en ungdomskjæreste jeg så og si ikke har hatt kontakt med på 15 år på gchat. Det er vel jeg som tar initiativ, og sier det var lenge siden sist - han er så og si aldri pålogget. Vi småprater litt, og jeg spør hvordan det går. Han sier livet hans er et kaos akkurat nå. Han har bestemt seg for å skilles fra kona si (de har ingen barn). Han har tenkt på det i flere måneder, men ikke helt klart å gjennomføre det. Forteller litt om hva som ikke fungerer i forholdet deres. Jeg spør om han er helt sikker, at det ofte ikke er noen vei tilbake, og om de har snakket sammen om problemene. Forsøker å være nøytral og kanskje oppmuntre ham til å give it another go. Han sier han bare venter på riktig tidspunkt.

 

Samtidig sier han (helt uoppfordret, jeg inviterte ikke til den type prat) at han flere ganger har tenkt på hvordan livet ville vært om vi to hadde blitt sammen. At han ikke har klart å glemme meg. At det er rart å tenke på at jeg har fått barn nå, og at jeg for ham alltid vil være lille søte meg. Han sier at da vi møttes for et års tid tilbake (tilfeldig på gata), gjorde hjertet hans flere hopp. Jeg blir litt satt ut av alt sammen. Jeg responderer med at jeg også har tenkt på hvordan det ville vært, at han for meg alltid vil være kjekkasen fra studietida og at jeg også skvatt da vi møttes, men litt mer tilbakeholdent enn hva han gir uttrykk for. Han er tross alt gift, og jeg er tross alt i et forhold.

 

Min egen situasjon er at jeg i snart et år har tenkt på å flytte ut fra barnefar. Vi har en elendig kommunikasjon, bryter hverandre ned, kjærligheten er helt borte, det er et rent lite helvete egentlig. De siste ukene har jeg har gått fra å tenke på OM jeg skal flytte ut, til NÅR jeg skal flytte ut. Den eneste grunnen til at jeg fremdeles er her, er barnet vårt. Vi har jo en ekstra forpliktelse til å prøve å få det til å fungere pga barnet. Det har alltid i livet mitt vært slik at jeg har gått fra ett forhold rett over i det neste. Kanskje litt fordi jeg er redd for å være alene? Jeg vet ikke, men sunt og moralsk er det vel ikke. Uansett. Jeg forteller ikke noe av dette til ham.

 

Samtalen ender med at han sier han må ut i noen ærend. Jeg sender ham et par meldinger ved to senere anledninger - om litt dagligdagse ting, uten respons. Til slutt sier jeg at jeg kjenner noen som er i et større kaos enn ham, uten å utdype. Et par dager senere poker jeg ham på facebook. Nå har det gått en uke uten respons, og jeg blir smågal her. Jeg kan jo ikke ta mer kontakt med ham nå, det blir jo for kleint, men jeg klarer ikke slutte å tenke på ham og føler at det forble mye usagt mellom oss.

 

Jeg tenker jo ikke at jeg skal forlate barnefaren for å være sammen med denne gifte mannen som jeg ikke lenger kjenner, don't get me wrong her og kom med moralsk pekefinger, men ... Han forsvant midt i en samtale som rørte noe ved meg i en vanskelig tid, kanskje også fordi vi sliter med litt av de samme tingene om dagen og jeg ikke har noen å snakke med om det. Jeg klarer i alle fall ikke bare å legge det helt vekk...

 

Hjelp, noen?!

Hvorfor forsvant han bare plutselig og responderer ikke lenger?

Forsøker underbevisstheten min å bruke ham som "brekkstang" for å komme ut av dette destruktive forholdet med barnefar?

Hvordan skal jeg få dette ut av hodet?

 

Anonym poster: 32c3231069f2128f60661d73f34da2bd

[Lektor Doppler med tillegg]

Jeg tror du har rett i brekkstangteorien. Det å gå fra noen er en dramatisk handling, og ofte har man bruk for noen som man kan klamre seg til i den perioden. Men jeg tror du skal finne noen annen enn han der. Bruk en venninne, ikke en potensiell kjæreste.

[Anonym bruker]

Jeg tror du har rett i brekkstangteorien. Det å gå fra noen er en dramatisk handling, og ofte har man bruk for noen som man kan klamre seg til i den perioden. Men jeg tror du skal finne noen annen enn han der. Bruk en venninne, ikke en potensiell kjæreste.

 

Takk for svar! Ja, det kan hende jeg bruker ham som brekkstang.. Jeg er ikke så god til å bruke venninner på sånt. Har tildels brukt foreldre tidligere, men støtten derfra er litt halvhjertet og denne gangen er det også barn med i bildet... noe som jo gjør det ekstra dramatisk. Jeg må bare finne en eller annen måte å få ham og samtalen vår ut av hodet på.....

HI

 

Anonym poster: 32c3231069f2128f60661d73f34da2bd

[Anonym bruker]

dytt..

 

Anonym poster: 32c3231069f2128f60661d73f34da2bd

[Anonym bruker]

Ingen fler, altså? Jeg har gått rundt en hel uke og ventet på at han skal ta kontakt så vi kunne få avsluttet, tenkt, fundert... Det er så slitsomt! Jeg må få dette ut av hodet på et vis

 

Anonym poster: 32c3231069f2128f60661d73f34da2bd