Ja, da ble jeg gjort arveløs...

[Anonym bruker]

Har hatt et litt problematisk forhold til foreldrene mine den siste tiden og idag toppet det seg.. Jeg sa at jeg inne ville hjelpe de med noe pga deres oppførsel sist de ba meg om det samme. Da var helvete løs og jeg blir helt satt ut av hvor mye dritt moren min har fått seg til å si til meg.

 

Jeg klarer ikke å se at jeg noen gang skal kunne ha et normalt forhold til henne igjen etter denne episoden.. jeg synes det verste er barna mine som jo er veldig glad i besteforeldrene sine. Hadde det ikke vært for de hadde jeg faktisk ikke brydd meg. Orker ikke å forholde meg til mennesker som mener de kan behandle meg akurat som de vil.

 

Anonym poster: c52ed97f94b53c4247c87b7d5cfc07b6

[Anonym bruker]

Man kan ikke gjøre barna sine arveløse i Norge uten å kvitte seg med alt man eier mens man lever.

 

Anonym poster: ec1f72789756d19ee20aa6a3968dc240

[Anonym bruker]

Vanskelig å gjøre noen arveløs med de lovene vi har for arv her i landet, men uansett kjedelig å ha så dårlig forhold til foreldrene sine...

 

Jeg har ikke noe forhold til pappaen min, har ikke snakket med han på flere år. Han har faktisk gjort meg arveløs også, har giftet seg på nytt og den nye konen har særeie på alt de eier så det er ingen av barna fra pappas første ekteskap som får noen arv.

 

Anonym poster: 0bfbb306c49c0eb666d2ab1a6e680b3d

[Anonym bruker]

Det er jo bare et uttrykk å bli gjort arveløs da, dere. Ikke bokstavelig talt regner jeg med.

 

Anonym poster: c574b2170d20636c4ddc5b6926398c3d

[Anonym bruker]

Vanskelig å gjøre noen arveløs med de lovene vi har for arv her i landet, men uansett kjedelig å ha så dårlig forhold til foreldrene sine...

 

Jeg har ikke noe forhold til pappaen min, har ikke snakket med han på flere år. Han har faktisk gjort meg arveløs også, har giftet seg på nytt og den nye konen har særeie på alt de eier så det er ingen av barna fra pappas første ekteskap som får noen arv.

 

Anonym poster: 0bfbb306c49c0eb666d2ab1a6e680b3d

 

Jeg får nesten lyst og håpe konen finner seg en annen slik at faren din kan sitte tomhendt tilbake.

 

Anonym poster: 587973b45151fe808008661b74c0fe18

[Anonym bruker]

Jeg har hatt så mange episoder men min mor, og til dels min far, at jeg vet at jeg ikke kommer til å ha et normalt forhold med dem igjen. Det toppet seg for et par år siden når de gikk løs på min samboer og sa så mye stygt at jeg aldri kommer til å komme over det. Det tok noen mnd før jeg klarte å legge sinnet og skuffelsen bak meg, og nå har vi et forhold som før (tror de). De besøker oss masse og koser seg med barna og vi har det fint sammen, men jeg glemmer aldri det som skjedde og det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller.

 

Anonym poster: 8fbe44bc10cc1397a6505550bcb10419

[Anonym bruker]

Vanskelig å gjøre noen arveløs med de lovene vi har for arv her i landet, men uansett kjedelig å ha så dårlig forhold til foreldrene sine...

 

Jeg har ikke noe forhold til pappaen min, har ikke snakket med han på flere år. Han har faktisk gjort meg arveløs også, har giftet seg på nytt og den nye konen har særeie på alt de eier så det er ingen av barna fra pappas første ekteskap som får noen arv.

 

Anonym poster: 0bfbb306c49c0eb666d2ab1a6e680b3d

Det gjorde min bestefar også, men mamma fikk likevel en slump penger.

 

Anonym poster: ba5bbd25d80bfbd810591596c138a2e8

[Anonym bruker]

Kan ikke foreldrene skrive testamente og dermed bestemme at et av barna ikke får noe?

 

Anonym poster: c2c0844d5d9bf8d43975bda3546766ce

[4Nøtter]

2/3 av det som er igjen når noen dør går til barna, dette kalles pliktdelsarv. Men de kan i testament begrense dette til 1 mill per barn.

[Anonym bruker]

Kan ikke foreldrene skrive testamente og dermed bestemme at et av barna ikke får noe?

 

Anonym poster: c2c0844d5d9bf8d43975bda3546766ce

 

Nei. Barna skal arve en viss del av en eventuell formue. Det som blir igjen etter at barna har fått sitt kan fordeles i testamente. Det er ikke mulig å gjøre barn arveløs i Norge.

 

Anonym poster: f446d05715b2a0cbb5e58b1b8bd54a27

[Anonym bruker]

Nei, jeg mente det ikke bokstavelig.. (og hadde det vært tilfelle hadde det ikke vært så viktig, penger er ikke det viktigste for meg).

 

Du som sier du nå har normal kontakt med foreldrene dine - synes du det er ok..?

 

Jeg er så uendelig glad for at jeg i det minste har verdens beste svigerforeldre:)

 

Anonym poster: c52ed97f94b53c4247c87b7d5cfc07b6

[Anonym bruker]

Jeg forstår hva du mener. Du snakker om arveløs som i det å ikke være likt og akseptert av sine foreldre.

 

Du må bare stå på ditt, dersom du føler du "eier" normalen i oppførsel. Og her må du tenke deg godt om.

 

Det er grusomt å føle man har dårlig forhold til en forelder. Jeg har hatt det med min far. Mor har alltid vært megler i det skjulte Nå, etter en skikkelig konfrontasjon fra min side, har jeg og min far et tilnærmet normalt forhold. Og han viser meg tillit ved å fortelle ting han trenger støtte i.

 

Vi har krasjet hardt dialogmessig utallige ganger, helt til han innså han ikke lenger hadde sin lille datter i sin hule hånd, og at hun(jeg) var blitt en voksen og selvstendig kvinne, med egne og ganske harde meninger om mye, lært gjennom livets skole

 

Anonym poster: 8b33b6c5d8fcacb4b87aaa41183401a8

[Anonym bruker]

 

 

Du som sier du nå har normal kontakt med foreldrene dine - synes du det er ok..?

 

 

 

Anonym poster: c52ed97f94b53c4247c87b7d5cfc07b6

 

 

Tror kanskje det er meg du mener her?

 

Jeg synes jeg har det greit med foreldrene mine nå. Jeg er glad i dem og jeg setter pris på dem og det de gjør for meg og min familie. Men en del av meg er fortsatt skuffet og lei over det som har vært, og så er det noe i ordtaket om at krangel og sinte følelser går over, men det som er sagt står til evig tid. Når det er sagt mye stygt flere ganger så glemmer man det ikke, jeg har ihvertfall ikke klart det. Det er noe som er sårt og som sitter i meg, og derfor mener jeg at forholdet jeg har til dem ikke er som før,. og jeg har på en måte forsont meg med at sånn er det.. Nå unngår jeg konflikter med dem, de er veldig spesielle sånn sett og hisser seg fort opp over ting, men jeg har blitt en mester i å svelge kameler og orker ikke å gå inn i det, og da har vi det greit.

Dette sinnet og konfliktnivået merker jeg at jeg har "arvet" litt selv, fordi jeg har vokst opp slik, så det er noe jeg også må jobbe med.

Men vi har da engang bare et liv og jeg ønsker ikke at barna mine skal vokse opp med så mye kjefting som jeg gjorde, hverken rettet mot dem eller mellom foreldrene.

 

 

Anonym poster: 8fbe44bc10cc1397a6505550bcb10419