Alt raser rundt meg nå...

[Anonym bruker]

Mannen min fortalte meg i påsken at han er forelsket i en mann på jobben! Etter endel press innrømmet han at han har visst lenge at han nok er homofil, men at det har vært for tøft for han å gå inn i disse følelsene. Han skal visstnok ha hatt et forholdsvis langvarig hemmelig forhold til en annen mann i tidlig voksen alder.. (2 år)..

 

Mannen er 42 år! og vi har to barn sammen.. En gutt på fire og en jente på ett år..

 

Han vil at vi skal fortsette forholdet vårt, bevare familien vår, men han har altså disse følelsene for en mann..

 

Jeg føler at han har løyet for meg.. Men han sier at han har løyet minst like mye for seg selv.. Jeg blir sittende å tenke på at jeg har basert hele livet mitt på han.. på vår familie.. på en løgn.. Han er bare en fantastisk mann, og jeg er så glad i han. Han er en super pappa, og han prioriterer alltid familie! Jeg skjønner bare ingenting jeg

 

Jeg greier ikke sortere tankene engang!

 

Hva fader gjør jeg nå??

 

Anonym poster: 206c63522b15e17c7c02be4c7c0728a6

[Anonym bruker]

Det er da skrekkelig slemt av ham å fortelle deg dette om han mener dere skal fortsette forholdet. Da er det jo helt irrelevant.

 

Jeg tviler på dere vil få det, nå som katten er ute av sekken. Du bør finne ut av om du tror dere kan det. I så fall er nok parterapi et minimum.

 

Anonym poster: a4d576f331090401114aafbf742355ac

[Anonym bruker]

Troll.......

 

Anonym poster: bd84093fd0132cba518a498f9c2df35b

[Vanillaf@ce]

Stakkars deg og han :/ Vanskelig situasjon!

Vet ikke hva annet jeg skal si enn at dere må tenke over det begge to. Men for meg hadde det vært totalt uaktuelt å fortsette et forhold med en mann som var interessert i noen andre, uavhengig av kjønn.

Å være venner derimot, hadde vært en helt annen ting.

Jeg er nok typen til å trekke meg tilbake og slikke mine sår. Slike følelser som han har er vanskelig som dame å konkurrere mot.

[Anonym bruker]

Troll.......

 

Anonym poster: bd84093fd0132cba518a498f9c2df35b

 

Det trenger det ikke være. Eksen min viste seg å være transvestitt og bifil, og jeg har "vanket" i homsemiljøet fordi jeg har endel venner som er homofile, og det er sinnsykt mange som lever i ekteskap og har barn som samtidig lever et dobbeltliv.

Min kollega var dessuten gift i 20 år og fikk flere barn med en mann som viste seg å være homofil.

Så dette kan fint være en helt reell problemstilling.

 

Anonym poster: c140c3a22bab9e01f60dbe92baecb9e4

[Anonym bruker]

Om han er homofil elsker han jo ikke deg som en ektemann skal, men er glad i deg som en venn?

 

Hvordan skal dere kunne fortsette forholdet når du vet det, at han tenner på menn, forelsker seg i menn, og "bare" er glad i deg som en søster?

 

Så vidt jeg kan se blir det umulig å fortsette som elskere og par etter at denne katta er ute av sekken....

 

Men et godt samarbeid etter en skilsmisse bør dere jo få til?

 

Anonym poster: 9b36723b40c890d56b75abcc14471644

[Anonym bruker]

Mora til ei venninne av meg kom ut av skapet etter nesten 30 års ekteskap. De hadde to barn. Så dette trenger absolutt ikke være trolling.

 

Anonym poster: dbd4e0d805692a688ed1642459b11a4d

[Iiiiik]

Troll.......

Anonym poster: bd84093fd0132cba518a498f9c2df35b

 

Hva er vitsen med slike påstander? Kan du ikke la være å svare hvis du tror det bare er tull? Hva er verst - å ta noe seriøst når det ikke er det eller å påstå at andre lyver når de står midt i noe vanskelig?

 

Du må jo nesten kjenne etter HI, om dette er noe du kan leve med. Forventer han troskap av deg etter dette? Har dere sex i det hele tatt? Planlegger han å kun være homofil følelsesmessig? Hva vil han oppnå ved å fortelle deg dette? Er det nok å bo sammen med en grei fyr som er verdens beste pappa eller vil du ha mer ut av et samliv?

 

Sannsynligvis er erkjennelsen første skritt på veien. Når han nå har innrømmet det for seg selv og så for deg, kan jeg ikke skjønne at noen av dere kan velge samlivet for resten av livet. Men hva vet jeg, det er jo mange som lever godt sammen selv om den intense og amorøse kjærligheten har kjølnet.

 

Skjønner at du føler deg lurt forresten, det hadde nok vært det vanskeligste for meg hvis jeg skulle havnet i din situasjon. Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Troll.......

 

Anonym poster: bd84093fd0132cba518a498f9c2df35b

 

Det trenger det ikke være. Eksen min viste seg å være transvestitt og bifil, og jeg har "vanket" i homsemiljøet fordi jeg har endel venner som er homofile, og det er sinnsykt mange som lever i ekteskap og har barn som samtidig lever et dobbeltliv.

Min kollega var dessuten gift i 20 år og fikk flere barn med en mann som viste seg å være homofil.

Så dette kan fint være en helt reell problemstilling.

 

Anonym poster: c140c3a22bab9e01f60dbe92baecb9e4

Jada, såklart kan dette være en helt reell problemstilling, ikke noe unikt ved det, "desverre". Fikk bare en trollete feeling pga bl.a. formuleringen, hun virker så "fattet" og lite oppbrakt (HI).

 

Anonym poster: bd84093fd0132cba518a498f9c2df35b

[Anonym bruker]

Det er dessverre ikke tull dette. Jeg føler meg bare vedig nummen, og stikker hodet litt i sanden. Vet ikke hva jeg skal gjøre..

 

Jeg blir liggende om kvelden og tenke at jeg skulle ønske han ikke hadde fortalt meg dette.. men det er jo egentlig helt idiotisk..

 

Vi har strevd med sexlivet vårt hele veien, men han har på en måte hatt forklaringer for dette, og nå når vi har små barn har jeg også tenkt at det er naturlig at det ikke er kjempemye action i senga... Men nå vet jeg jo hvorfor...

 

Jeg føler meg litt dum midt oppi alt.. Han har holdt meg for narr... Jeg har utlevert meg og mitt, har vært inderlig, henvendt og oppriktig... og så har han hele tiden tatt forbehold.. Har visst i sitt indre at vi ikke er kjærester... :-/

 

Så.. jeg er igrunn veldig sint på han!.. men samtidig er han jo min gode gode mann... som i det minste er en god venn..

 

Det er bare så utrolig trist!!

 

Anonym poster: e6cd798187d6dba6a6055128f058ed0b

[håperpåvinterbarn]

aj...veldig vanskelig situasjon altså! Forstår mannen sitt behov for både å ¨bekjenne¨ for deg og få lette på trykket (selv om det kan virke egoistisk) og hans behov for å beskytte og verne om familien ved å fortsette forholdet. Du beskriver jo ham som en flink og hengiven familiemann.

 

Samtidig forstår jeg deg inderlig godt! Det må jo føles som et svik og en løgn, til tross for at han bedyrer at dette er noe han ikke har turt å inrømme for seg selv engang.

 

Huff, jeg hadde vært veldig rådvill i din situasjon. Det jeg hadde ønsket for meg selv (ektefølt kjærlighet, lidenskap og inderlighet) er ikke nødvendigvis forenelig med det jeg hadde tenkt var det beste for familien min (begge foreldre under ett tak, trygghet, harmoni). Men, det kan jo hende at det ender med at dere begge finner ekte kjærlighet på hver deres kant, klarer å samarbeide godt om barna og beholder det gode vennskapet. Jeg håper det ender slik for dere

 

Lykke til uansett!