Gi meg styrke

[Anonym bruker]

Til å se min dødssyke mor i øynene og holde henne i hånden uten å bryte sammen.

Til å være den sterke når hun er redd som et lite barn

Til å gjengjelde alle år med omsorg og trygghet som hun har prøvd å gi meg

Til å ikke gråte når hun ikke husker hvem jeg er

 

Huff, dette er vanskelig Hvordan takler man at sine nærmeste er døden nær? Og i tillegg at man risikerer at de ikke kjenner en igjen hver dag? Hvordan kan jeg takle å ikke bli husket av min egen mamma? Hun som alltid har gitt meg styrke trenger nå at jeg gir henne det. Men jeg føler meg så liten og alene, jeg er så redd. Kan noen fortelle meg at jeg kommer meg gjennom dette? At det vil komme lyse dager igjen? Jeg vet sannelig ikke..

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg måtte bare blåse ut litt. Kreft er et helvete.

 

Anonym poster: 4b50f45893c8dbeab64b3e1d453a5977

[Anonym bruker]

Du klarer det!

Det er utrolig hvilke krefter en klarer å mobilisere når en må.

Har jobbet med pasienter som din mor i mange år, og de aller aller fleste får en verdig og fin siste tid sammen med sine nærmeste.

 

Du er sterk for mammaen din, fordi du ønsker det.

Hun vet det, innerst inne, selv om sykdommen og medisiner sløver henne.

 

 

Anonym poster: 87ceda6fe85e8594c3ca35776bf8d09d

[Anonym bruker]

:`( Klem

 

Anonym poster: 1f682d7d4cf22400ed9289d990b703b2

[storm i et vannglass]

Det som hjalp meg i en vanskelig sorg-periode var å ta en time out hver dag med 15 minutter med sol/dagslys og frisk luft.. og stillhet for å klarne opp hodet.

 

Sender deg en klem.

[Anonym bruker]

<3 sender over gode tanker <3 du har styrken i deg, din mor har vist deg det <3 du elsker henne <3 er lei for og høre dette <3 klem til deg <3

 

Anonym poster: ea2bd67e3684ef46d7371e59cd395771

[Anonym bruker]

Takk for fine ord! Det varmer veldig. Jeg skal prøve å ta meg en timeout innimellom. Må reise langt, for egentlig bor jeg i andre enden av landet, men nå er jeg sykemeldt for en periode pga dette. Så derfor føler jeg at jeg må tilbringe mest mulig tid ved sykesengen. Men dt kan kanskje være godt med noen minutter for seg selv innimellom.

 

Håper jeg finner krefter i meg som gjør at jeg kommer gjennom dette, for det er det tyngste jeg har opplevd noen gang. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten mammaen min i verden.

 

Takk igjen for mange fine ord

 

HI

 

Anonym poster: 4b50f45893c8dbeab64b3e1d453a5977

[Trimsi]

Jeg kjenner meg så inderlig igjen i det du skriver.

Jeg var der selv for 6 år siden. Dette var også min desidert tøffeste periode i livet. Min mamma betydde så uendelig mye for meg også, men jeg lover deg at du kommer gjennom dette selv om det føles uutholdelig her og nå.

Man får heldigvis uante krefter i slike situasjoner, og det er veldig fint hvis du har familie eller nære venner du kan støtte deg til og prate litt med innimellom.

Selv om min kreftsyke mamma også "ble borte" mot slutten, fortsatte jeg å snakke rolig med henne. Jeg fortalte henne om dagligdagse hyggelige ting, holdt henne i hånden og strøk henne på armen. Jeg er ganske sikker på at selv svært svekkede mennesker kan høre og få med seg noe i perioder, og det var en god følelse i ettertid å ha sittet med henne slik.

 

Det er veldig viktig som det blir sagt her inne, å ta avbrekk innimellom. Gåturer og frisk luft er fint, og hjalp meg. Prøv også å spise og drikke godt og ta vare på deg selv, da vil du orke mere. Ikke ha dårlig samvittighet om du setter deg foran tven og slapper av. Det kan være en kjempefin måte å koble av på.

 

Så er det den vanskeligste delen, at du vet at dette tar slutt og at ikke mammaen din er der mer. Det som hjelp meg var å fokusere mye på kjærligheten jeg hadde til henne og den jeg hadde fått av henne. Det å prøve å minnes henne slik hun var. Tro meg på at de vonde minnene fra den siste tiden blir svakere og svakere med tiden, mens de fine hyggelige minnene blir sterkere og sterkere.

 

Nå seks år etter klarer jeg med letthet å sitte med min snart 6 år gamle datter å fortelle henne om snille Mommo som viste at hun lå i magen min. Hun vet hvor glad og stolt hun hadde vært over henne. Jenta mi har til og med på egenhånd tegnet fine tegninger av henne og seg selv som bitteliten baby

 

Mammaen din vet hun er elsket og dere vil ta henne med dere videre i livet. Videreføre historier hun fortalte, huske tilbake på barndommen og omsorgen hun gav, og føre videre tanker og egenskaper hun hadde.

 

Sender deg mange varme tanker i denne tiden, og ønsker deg alt godt fremover.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så inderlig igjen i det du skriver.

Jeg var der selv for 6 år siden. Dette var også min desidert tøffeste periode i livet. Min mamma betydde så uendelig mye for meg også, men jeg lover deg at du kommer gjennom dette selv om det føles uutholdelig her og nå.

Man får heldigvis uante krefter i slike situasjoner, og det er veldig fint hvis du har familie eller nære venner du kan støtte deg til og prate litt med innimellom.

Selv om min kreftsyke mamma også "ble borte" mot slutten, fortsatte jeg å snakke rolig med henne. Jeg fortalte henne om dagligdagse hyggelige ting, holdt henne i hånden og strøk henne på armen. Jeg er ganske sikker på at selv svært svekkede mennesker kan høre og få med seg noe i perioder, og det var en god følelse i ettertid å ha sittet med henne slik.

 

Det er veldig viktig som det blir sagt her inne, å ta avbrekk innimellom. Gåturer og frisk luft er fint, og hjalp meg. Prøv også å spise og drikke godt og ta vare på deg selv, da vil du orke mere. Ikke ha dårlig samvittighet om du setter deg foran tven og slapper av. Det kan være en kjempefin måte å koble av på.

 

Så er det den vanskeligste delen, at du vet at dette tar slutt og at ikke mammaen din er der mer. Det som hjelp meg var å fokusere mye på kjærligheten jeg hadde til henne og den jeg hadde fått av henne. Det å prøve å minnes henne slik hun var. Tro meg på at de vonde minnene fra den siste tiden blir svakere og svakere med tiden, mens de fine hyggelige minnene blir sterkere og sterkere.

 

Nå seks år etter klarer jeg med letthet å sitte med min snart 6 år gamle datter å fortelle henne om snille Mommo som viste at hun lå i magen min. Hun vet hvor glad og stolt hun hadde vært over henne. Jenta mi har til og med på egenhånd tegnet fine tegninger av henne og seg selv som bitteliten baby

 

Mammaen din vet hun er elsket og dere vil ta henne med dere videre i livet. Videreføre historier hun fortalte, huske tilbake på barndommen og omsorgen hun gav, og føre videre tanker og egenskaper hun hadde.

 

Sender deg mange varme tanker i denne tiden, og ønsker deg alt godt fremover.

 

For et fantastisk innlegg, nå begynte jeg å gråte. På en god måte egentlig, for du beskriver akkurat det jeg tenker og håper. Jeg har også en baby, som aldri vil huske mormor, og en mormor som for alltid har drømt om barnebarn og som elsker de over alt på jord. Jeg håper jeg kan klare å formidle like godt som deg hva lillen betyr for mormor. Heldigvis var jeg flink og tok mange bilder av de to sammen i sommer, mens mamma enda var ganske så frisk. Det kjenner jeg er godt å ha nå.

 

Har veldig vondt av deg som har måttet gå gjennom en slik smerte selv, og som har mistet en av de viktigste personene i livet på en sånn måte. Stor klem til deg, det er veldig godt å lese at du har det bra og lever godt med gode minner om mammaen din.

 

Gruer meg veldig til tiden fremover, men det er godt å lese at det faktisk går an å komme seg forbi det vonde, og ha det gode å se tilbake på. Jeg har aldri mistet noen så nære, og bare tanken har vært nok til å gi meg fullstendig panikk. Nå må jeg klare å samle meg nok til å komme gjennom de neste ukene. Føler jeg må være den sterke både for mamma og pappa, han har det ikke noe lettere han, stakkars.

 

Takk, takk for mange fantastiske ord, du har gitt meg håpet om at dette kan bli et vakkert minne en dag, om enn langt inn i framtiden.

 

HI

 

Anonym poster: 4b50f45893c8dbeab64b3e1d453a5977