Vi har flyttet, og jeg angrer..

[Anonym bruker]

Drømmeboligen dukket opp og jeg kjøpte det sammen med kjæresten og nå har jeg, datteren min og han bodd der et halvt år. Det er ca 1 time fra der jeg bodde tidligere. Nå kan jeg bare si et jeg angrer..kjenner ingen her, datteren min trives ikke så godt i ny barnehage og selv om det ikke er så langt vi har flyttet møter vi slekt og venne mye sjeldnere enn før.

Det går bra å bo med samboeren, det er ikke det, men jeg savner det gamle stedet..

Men føler ikke det er bare å flytte tilbake heller, gi opp på halvveien liksom, uten å ha prøvd ordentlig. Ikke bare bare å selge boligen heller og vet dessuten av samboeren ikke har noe lyst til det og kanskje ikke kommer til å bli med. Bytte barnehage igjen? Uff..

Noen som har flyttet og angret? Går det over? Er det "akseptabelt" å flytte tilbake?

 

Anonym poster: 4a763dd4dd7008a641e21e61deec8652

[Anonym bruker]

Jeg angret en del første 1-2 årene, men jeg flyttet lenger da, 4 timer i bil unna. Når det er så mye som 4 timer i bil må man overnatte når man reiser på besøk og da blir det ikke så ofte...

 

Men jeg har nå slått rot, nå har jeg bodd her i 14 år og tenker overhodet ikke på å flytte tilbake. Dette er hjemplassen til barna mine nå, her går de på skole, har vennene og nærmiljøet sitt, så her blir jeg også.

Det tok litt tid, men jeg har fått en omgangskrets og venner etterhvert, og trives nå godt her.

 

Anonym poster: f0124830aa67c96e6b69cbd096a78402

[Anonym bruker]

Har snakka med innflyttere til her jeg bor, og de brukte en del tid på å trives på en ny plass. Men så fikk de flere bekjente og følte seg mer "hjemme". Da begynte de å trives, og de var glade for at de ga det en sjanse Hun ene jeg snakka med brukte vel 3 år.

 

Og jeg vet også om de som angrer og flytter tilbake. Og jeg kan ikke annet enn å si jeg skjønner det veldig godt. Jeg er nok en av dem som hadde gjort det. Er veldig hjemkjær av meg

 

 

 

Anonym poster: 58b6bbe19c8231dbda60ca87e7f52230

[Optatium]

Jeg tok med mannen 50 mil og kjøpte drømmehuset. Det første halve året syns han det var verst, det andre halvåret var bedre, og nå på det tredje er han glad vi flyttet. Det tar tid å finne seg til rette, skaffe seg egne venner og omgangskretser, bli kjent osv.

Jeg hadde gitt det litt tid

Husker jeg sa til mannen min at du må gi det minst ett år, mistrives du fortsatt skal vi snakke om det.

[Himmel og hav]

Jeg synes at du burde gi det litt tid. Dere har bodd der i et halvt år, med for det meste vinter. Nå kommer åren og sommeren, alle er mere ute og det er lettere å bli kjent med naboer og be dem over på en kopp kaffe eller et glass vin på terrassen. Vips så kjenner du noen

 

Det tar tid å slå rot på et nytt sted, og i så måte er 6 mnd ganske kort. Jeg ville ha gitt det en helhjerta innsats i minst 6 mnd til før jeg ga opp. Prøv å oppsøke miljøer der du kan treffe nye venner: kor, idrettslag, gå et kveldskurs i fransk eller lefsebaking, meld deg inn i hagelaget, delta på dugnad i bhg. Om du prøver at du kan å finne deg til rette, men ikke trives, så er det ingen skam å snu