Flere som er veldig avhengig av foreldrene sine her?

[Anonym bruker]

Mener ikke avhengig i den forstand at de hele tiden må komme å hjelpe meg, men det med å treffe dem, snakke på telefonen og sånn. VI møtes ca 2-3 ganger i uka og snakkes på telefonen like mange ganger per uke. Hadde vi bodd nærmere hadde vi sikkert møttes oftere også!

Da jeg studerte langt unna snakket vi på telefonen nesten daglig.

Jeg er over 30 og foreldrene mine er godt oppe i årene. Har tatt meg selv i å tenke på hvor fryktelig det blir den dagen de dør. Føles ut som rotfeste mitt i livet skal forsvinne om dere skjønner og hadde det ikke vært for barna mine ville jeg ikke ant hva eller hvor jeg skal gjøre av meg. Høres sikkert tullete ut.. Har stor familie, flere søsken, barn og samboer så det mangler ikke på forbindelser. Men jeg føler dette med mine foreldre så sterkt og tror seriøst det hadde vært værre å miste dem enn min samboer.. Noen andre som har det sånn?

 

 

Anonym poster: 931f680a30800ade4b07619af73013e9

[Anonym bruker]

Nei, det er jeg ikke. Har aldri hatt et spesielt nært forhold til dem.

 

Anonym poster: de71389e445a853431e717b4da0c4610

[Anonym bruker]

Jeg er veldig av mamma som barnevakt Har prøvd å ha barnevakt utenfor familien med det taklet ettåringen veldig dårlig,

 

Anonym poster: 4bafff1ac49e6ea79af41fe8927a495e

[Anonym bruker]

avhengig*

 

Anonym poster: 4bafff1ac49e6ea79af41fe8927a495e

[Anonym bruker]

Ja, hadde god kontakt med de, men etter min far gikk bort er det akkurat som fundamentet under meg ble ødlagt. Har god kontakt med mamma, men ingenting er som før. Så skjønner dine tanker godt.

 

Anonym poster: 0436863ed46796e90027b10114aea4ab

[Anonym bruker]

Ja, er så avhengig av mamma at det nesten er skummelt.

 

Anonym poster: b2dbef4a9094c535682a8b75b1df1cf2

[Anonym bruker]

Har det også sånn, heldigvis vil jeg si, er bare en berikelse

 

Anonym poster: a8aca0f94faa388a89eadbba7d6667ba

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde det sånn, snakket med mamma daglig og var på besøk så ofte jeg kunne. Da hun døde var det akkurat som du sier, jeg følte jeg mistet hele grunnmuren i livet mitt, til tross for at jeg har stor familie. Nå er det åtte år siden, det er jo blitt bedre med tiden. Men det er vondt førdi jeg har lite kontakt med pappan min.

 

Anonym poster: 0c992a49404092203b665f2ad255e7d2

[Håper<3]

Snakker med min mor nesten hver dag og treffer henne ofte.

[Hun.der]

Mannen har det sånn med sin far. Det er sjelden de ikke snakker sammen daglig.

[Anonym bruker]

Nei.

 

Anonym poster: 184b281962511343aa2626c95ea2f056

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn med mamma, vi snakket sammen minst 1 gang om dagen inntil hun ble veldig psykisk syk og drakk mye. Da hun døde følte det som om jeg har mistet halve meg (hun tok livet sitt). Det er nå 5 år siden, og jeg føler meg fortsatt som et halvt menneske. Klarer ikke "tilgi" henne for at hun forlot meg/oss. Jeg var 29 da hun døde.

 

Anonym poster: d7f5d21b493bc3abf7024764622b38c7

[TPK]

Tja, vi treffes vel kanskje en gang i uken. Snakkes 1-2 ganger utenom det. Det er da min mor. Min far jobber mye, så hun har ofte best tid til å treffes når han er bortreist.

[Meg og alle gutta]

Jeg hadde det sånn med pappan min. Han var rett og slett min trygghet. Min klippe. Var godt å bare vite at han var der. Snakket med han i tlf flere ganger i uka og vi dro ofte på hytta sammen. Ihvertfall et par helger i mnd.

Han døde for et år siden.

Jeg har følt meg veldig forlatt. Som et lite barn, alene i en fremmed by i et fremmed land. Har mista en stor del av meg. Føler meg utrygg og savnet er enormt.

Har vært så knytta til Pappan min at jeg har vært nødt til å fortrenge at han er død og heller innbille meg at han fortsatt er hjemme og på jobb osv for å ikke knekke helt sammen.

Nå har ikke jeg hatt en stabil mamma i oppveksten, så det er pappa som har tatt seg mest av meg og alltid vært der.

 

Føler at det er unormalt å være så "avhengig" og knytta til foreldrene sine som jeg var til pappa for de fleste jeg kjenner har et helt annet forhold til sine foreldre.

 

Han døde veldig brått og det var et sjokk for meg hele hendelsen.

[soleia]

Snakkar med dei på telefon ca ein gong i veka og treffer dei omtrent ein gong i mnd. Slik har det vore sidan eg flytta heimeifrå som 16 åring. Så eg føler meg ikkje spesiellt avhengig av dei.

[Nichotine]

Vi har hatt vårt, men nå er vi avhengig av hverandre. Vi snakker sammen hver dag og reiser på ferier sammen. Nå har jeg ingen mann, kun barn, så de trives godt i bestemor og bestefars selskap. Jeg kvir meg til den dagen vi ikke kan snakke sammen lenger.

[Tyra79]

Nei. Min mor var alvorlig syk fra jeg var 13, noe som medførte at jeg fikk et noe ambivalent forhold til henne. Min far holdt også avstand til meg.

 

Min mor døde for 11 år siden. Min far er gift på ny. Vi treffer dem sjeldent vil jeg si, med tanke på at de bor en 15min biltur unna. Det skyldes nok at de (nye kona) har et tettere forhold til hennes barn. Tror ikke vi har vært hos dem siden i fjor faktisk! Og det er ikke min feil...!

[Kliko]

Avhengig sånn følelsesmessig, ikke økonomisk, barnevakt eller lignende..

 

Snakker med mamma eller pappa hver dag, treffer de flere ganger i uka. Vi har et veldig nært forhold. Glad de fortsatt er "unge" for kan virkelig ikke forestille meg et liv uten dem! <3

[Anonym bruker]

Ja, både mamma og pappa de er verdens beste

 

Anonym poster: ae330b8d6dcdb4274f2ecbc59df9c1f4

[Anonym bruker]

Min samboer(37) har det slik med sin far. I et veldig ekstremt tilfelle, svigerfar bor i boligen rett ved siden av. Så dette er veldig slitsomt og turnoff! Man er ikke nødt til å renne ned døra bare for å fortelle at man skal ut en liten tur HVER DAG FLERE GANGER OM DAGEN!

 

Anonym poster: 6821daf09778642fcbdf7c15a09e840f

[Anonym bruker]

Er vel litt avhengig av spesielt min mor. Er over 35, men alene med ungene og ikke så lenge siden. Så snakker og er en del med de både med og uten barn. Tør ikke tenke på hvordan det blir uten. Håper det er lenge til)

 

Anonym poster: b2714e665f86bda6e37a39360a582037

[Isola&Lille+julegave]

Jeg har et veldig nært forhold til foreldrene mine. Spesielt til mamma. De er virkelig resurspersoner og hjelper meg med alt de kan. Er rause og snille. Føler meg ganske avhengi av de og aner ikke hva jeg gjør den dagen de forsvinner. Har ingen søsken heller. grusomt å tenke på. De er ca 70 år begge to.

[Gjest Thunder Road]

Ja, snakker med begge to hver dag Pappa kan jeg snakke med flere ganger hver dag. Han er den første jeg ringer til om noe har hendt, både positive og negative ting. Er som min beste venn, rett og slett

Han var alvorlig syk for noen år siden og da kjente jeg veldig godt på den angsten for å miste han. Var veldig rart å ikke kunne snakke med han hver dag.

[Anonym bruker]

Ja, hadde god kontakt med de, men etter min far gikk bort er det akkurat som fundamentet under meg ble ødlagt. Har god kontakt med mamma, men ingenting er som før. Så skjønner dine tanker godt.

 

Anonym poster: 0436863ed46796e90027b10114aea4ab

 

Signerer!

 

Anonym poster: 4063af80775b39d1fcd5f0d3e09e7310

[hit og dit]

Vi har et greit forhold. Jeg ringer hjem et par ganger i uken. Barna er der av og til. I påsken nesten en uke. De har et veldig godt forhold.