kan noen snakke meg til vett??

[Anonym bruker]

jeg begynner på jobb igjen neste uke etter permisjon med datteren min. nå er det pappaen sin tur til å være hjemme med vesla. jeg prøver alt jeg kan å glede meg på hans vegne og se positivt på det å komme tilbake til jobb, men jeg er så fryktelig fryktelig lei meg! jeg gråter hele dagen og er helt fra meg. griner som et lite barn! jenta mi er bare 10 mnd, og jeg synes det er helt forferdelig å ikke skulle være hjemme med henne. jeg tenker på timene jeg går glipp av, øyeblikkene jeg ikke får med meg. tenker på tiden vi hadde alene, og at den nå er over- den kommer ikke tilbake. jeg vet at andre venninder osv har taklet dette kjempe bra... jeg er bare så utrolig negativ til det hele... istedenfor å prøve å tenke at dette går bra, tenker jeg at dette bare er trist og leit... er du noen som har følt det på samme måte? vet ikke hvordan jeg skal snu dette om...... måtte bare få ut tankene....

 

Anonym poster: b406405b2cd640b958838c62350d1dab

[Anonym bruker]

Du får tenke på far da, og alle øyeblikkene han har gått glipp av. Nå er det hans tur.

 

Anonym poster: 1a040412c6c99f02d05a66b9191759e8

[Anonym bruker]

både du og din datter har godt av at du starter og jobbe igjen.

er tøft og skille seg slik fra barn men det må gjøres. nå er det far sin tid å være med henne hele tiden. tenk på alle øyeblikkene han ikke har fått med seg. på tide for han og se litt og.

 

jeg gikk ut i jobb etter 6 mnd i permisjon. da tok far over. var hjemme i 6 mnd med de. ferie og permisjon i et.

jeg har ikke angret et sekund. far fikk tid og. var bra for de begge.

jeg kom meg ut igjen. deilig.

 

Anonym poster: 623b3a4882122d0fe4e6ff8f32234fd7

[Anonym bruker]

Lite hjelp fra meg, dessverre, for jeg tenker akkurat likedan

 

Likestilling my ass! Først har man hatt en lang og tung graviditet, fødselen og ukene etterpå er jo også festlige... Så kommer ammingen, og selv om det er mye kos, så bor jo ofte babyen nesten på mamman sin de første 6 mnd om man gjør alt "riktig". Så endelig begynner babyen å spise skikkelig mat, sover lenger om natta, er mer selvstendig om dagene også. Og endelig er det tid til å komme seg ovenpå og få igjen kroppen for mamman også.

 

Synes måneden fra 6 mnd til litt over året er belønningstiden når man har fått barn. Endelig begynner man å føle seg som menneske igjen, og babyen gjør veldige framskritt. De er ofte så morsomme å kommunisere med nå. Da skal man tilbake på jobb!

 

Anonym poster: 5e35d1d5ba8f850d70e37a3ca8698563

[Anonym bruker]

off ja... det er liksom en fæl til å begynne igjen på synes jeg... har begynt å kose meg skikkelig.. og på en måte funnet roen.. så rives alt vekk.. og ikke av eget valg... ikke noe gøy... kommer nok til å savne henne noe veldig. hi

 

Anonym poster: b406405b2cd640b958838c62350d1dab

[Anonym bruker]

tid*

 

Anonym poster: b406405b2cd640b958838c62350d1dab

[Anonym bruker]

Lite hjelp fra meg, dessverre, for jeg tenker akkurat likedan

 

Likestilling my ass! Først har man hatt en lang og tung graviditet, fødselen og ukene etterpå er jo også festlige... Så kommer ammingen, og selv om det er mye kos, så bor jo ofte babyen nesten på mamman sin de første 6 mnd om man gjør alt "riktig". Så endelig begynner babyen å spise skikkelig mat, sover lenger om natta, er mer selvstendig om dagene også. Og endelig er det tid til å komme seg ovenpå og få igjen kroppen for mamman også.

 

Synes måneden fra 6 mnd til litt over året er belønningstiden når man har fått barn. Endelig begynner man å føle seg som menneske igjen, og babyen gjør veldige framskritt. De er ofte så morsomme å kommunisere med nå. Da skal man tilbake på jobb!

 

Anonym poster: 5e35d1d5ba8f850d70e37a3ca8698563

 

Er SÅ enig med deg!! Først skal mamma være hjemme med baby i 6 mnd med nattevåk, nye rutiner, såre pupper, ammestart, amming hele døgnet osv. ikke misforstå meg, er MYE kos altså, men det er ganske urettferdig at når rutinene kommer i orden, babyen begynner med fast mat, faste soverutiner, sover ofte natta gjennom og du har en herlig liten gullklump som smiler og er fornøyd, DA må du ut i jobb og pappa får all kosen og slipper alt det slitsomme i beynnelsen! Og det er jo fra 6 - 12 mnd de begynner å krype, sitte, gå og snakke... Forferdelig urettferdig!

 

Sorry syns det er så veldig urettferdig....Men på den andre siden så er vi i norge veldig heldig som har så lang betalt fødselspermisjon..

 

Uff, dette hjalp ikke, hi. Skjønner deg så godt! Selv var jeg så "heldig" at jeg var arbeidsledig fra permisjonen til minsten var ferdig til gutten var 1,5 år. Så jeg fikk være lenger hjemme med han. Men til og med da syns jeg det var grusomt å sende han i bhg og reise på jobb..

 

Anonym poster: 0d2687c8ea23b4a98f2764f1b2a13617

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå deg fordi du må la andre ta seg av barnet ditt når det er så ungt. Men det er jo pappa som sal gjøre det. Tenk hvis du måtte levere i barnehagen så tidlig. Det er noen som må det og.

 

Gled deg over at barnet skal være med pappa. SÅ kan de lage middagg til du kommer hjem fra jobb og sånn. Jenta di kommer til å kose seg.

 

Anonym poster: 2ea70eff059bdcb06ccc3a2ce4e67897

[Anonym bruker]

Det er bestandig vanskelig å gå tilbake til jobb igjen etter så mange mnd hjemme. Man må opp tidlig, får ikke bestemme dagene sine selv, savner barnet sitt osv.

 

MEN når den første uka er over, så går alt så mye bedre!Det er verre før det starter, tro meg.

Det er godt å begynne å jobbe igjen, man kan jo ikke gå hjemme resten av livet!

Baret har pappan sin, noe som er fantastisk for deg, for da kan du komme hjem til middag hver dag og en jente og en pappa som har hatt det fint hjemme sammen.

 

Så må du stikke fingern i jorda og tenke på hvor utrolig heldige vi er her i Norge som kan være hjemme sammen med barna våre i et helt år!Tenk på land der de må tilbake på jobb etter 3 mnd! Eller enda kortere!

 

Nei, nyt at du har hatt det kjempefint, pris deg lykkelig for at du bor i Norge og tenk på at du skal ikke akkurat forlate datteren din, du kommer jo hjem hver dag!!

 

Anonym poster: 68d5a206952fa1e016996eb4d390c37a

[Anonym bruker]

Vi er så heldige her i Norge som får være så lenge hjemme med barna våre. Mange andre steder, uten at vi trenger å dra for langt, er det ofte kortere permisjon, kanskje noen få uker eller et par-tre mnd. Man blir så vandt med å få med seg absolutt alt som skjer hvert eneste minutt og hver eneste del av utviklingen, at man tror det er slik det skal være, men det er det jo ikke. Man skal jo gradvis gi slipp på barna og la dem være med andre mennesker og være seg selv. Jeg følte det litt på samme måte, men det gikk gradvis over av seg selv når jeg ble vant med å ikke få med meg alt lengre. Jeg oppdaget at jeg ikke trenger å få med meg alt heller! Om jeg gikk glipp av latterkrampa på 11, så kom den igjen etter jobb kl 17 Jeg fikk også høre av far hva som hadde skjedd hjemme, og etter hvert barnehagen. Etter hvert ble det faktisk også ganske deilig å ha litt aleinetid. Jeg føler ikke at jeg kjenner barnet mitt noe mindre nå enn jeg gjorde da jeg var hjemme hele tiden, selv om man skulle tro det. Det går seg nok til, uansett, lykke til!

 

Anonym poster: f3de1713358f6181c9125ffbb1deb2e7

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar <3

 

Anonym poster: b406405b2cd640b958838c62350d1dab