oppgitt "alenemor"

[Anonym bruker]

Er forlovet med en fantastisk mann og jeg har en datter på 3 fra et tidligere forhold. Jeg håpte liksom litt på at når mannen jeg skulle dele livet litt med skulle behandle datteren min som om hun var hans egen. Han har også en sønn på samme alder og han behandler dem så veldig forskjellig. Han seier han ikke gjør det og at han vil være med og oppdra henne sammen med meg. Men nå etter 1,5 år så venter jeg fortsatt på at han skal ville stå opp med henne, lage mat til henne og legge henne.. Eller ihvertfall ville gjør en av de tingene. Han er veldig snill og leker med henne men jeg savner litt det å ikke måtte gjøre alt alene. Og har veldig lyst til at han skal ville trøste henne, men det blir bare til at han gjør alt dette med sønnen sin. Er det feil av meg og egentlig forvente litt av dette fra han? Eller er det bare sånn at jeg bare må godta å være alene om alt med datteren min selv om jeg har planer om å gifte meg med denne mannen? Jeg vil ikke kreve for mye men datteren min er veldig knyttet til han og ser på han som en far men alikevel så får hun ikke det jeg føler både jeg og hun kunne ha likt å fått. Alle tror at det er så mye lettere for meg å datteren min nå som jeg ikke er alene lenger. Og jeg tør ikke fortelle de at jeg igrunnen fortsatt er alene om alt og at jeg føler at jeg liksågodt kunne vært alene.

 

Anonym poster: 0f4994331314d62e8c2b7bbdd6dccbf9

[Gemini77]

Står du opp med hans sønn og legger han da?

[prinsessepåvei:)]

Vi har han i ferier og jeg står opp med begge barna og gjør det samme med han som jeg gjør med min datter. Prøver så godt jeg kan og ikke gjøre noe forskjell på dem så lenge de begge er her. Hadde han vært her på fulltid så hadde jeg også da behandlet han som min egen.

[Kliko]

JEG syns det er å forvente at han hjelper til med noen ting i hvertfall. At han trøster henne om hun slår seg, legger henne, levere og henter i barnehagen osv.

 

Jeg vil forvente det av en evt. stepappa til mitt barn også. Skal man bli sammen med ei dame med barn må man jo skjønne at man faktisk også må delta i oppdragelsen. Man kan ikke leve som samboere med barn, uten å delta.

 

Men det kan jo hende han tenker helt annerledes. Du bør kanskje snakke med han om forventninger og alt. Kanskje han bare er usikker på hva du vil han skal gjøre

[Anonym bruker]

Står du opp med hans sønn når han er hos dere mens faren ligger å sover lenge? Er det hver dag?

Eller står han noen ganger opp med sin sønn , men ikke vil ta ansvar for din datter så du må opp samme hva?

 

For om det er slik at du må alltid stå opp med barna er det vel akkurat den delen ikke noe med at han ikke tar ansvar som stefar men ansvar i hele tatt.

Hvis han aldri står opp med din datter så du får sove lenger hadde jeg ihvertfall sparket han ut av senga samtidig som jeg sto opp hver gang sønnen hans var der.

Det kan jo hende du bare har tatt over en av de udugelige fedrene som ikke tar ansvar og jobben med barna sine. hvor mange ganger har man ikke lest her inne om fedre som bare leker litt når de føler for det og lar alt annet være.

Kan hende han er nettopp en slik far og nå som du er der så lar han sakte men sikkert deg ta over alt ansvaret for barnet mens han har samvær og er han en slik far vil han heller ikke kunne være bedre stefar. For han kan ikke bli bedre stefar en pappa.

 

Jeg er alene med mine barn fordi jeg har hatt en slik far til barna mine og nå har han ikke kontakt i hele tatt (hans ønske)

Skulle jeg en dag få samboer så krever jeg faktisk at personen skal ta del i mine barns liv som en farsfigur. En person som ikke er villig til dette er heller ikke rette mannen for meg.Og derfor ikke en mann som jeg ville bli boende med om jeg hadde gjort feilen med å flytte sammen med han i første omgang.

Nå er mine barn større og trenger blant annet ikke at man står opp med de om morgenen lengre, men han må kunne behandle barna som at det er velkomment og ønsket i sitt hjem.

Det inkluderer at de aldri skal føle seg utenfor i forhold til eventuelle stesøsken (halvsøsken er ikke aktuelt) og kunne ha et tillitsforhold til denne personen, vite at han kan stille opp om det trenges og ønskes.

 

Jeg forventer at en fremtidig mann skal kunne være med å sette grenser i vårt hjem for de barn som er der og at jeg i like stor grad er med å setter for hans eventuelle barn.

Skal behandle mine barn med respekt og forståelse og være en omsorgperson.

I samme grad forventer jeg det samme av meg om jeg går inn i en steforeldre oppgave. Jeg har sett mange eksempler på at det kan funke kjempebra og mange på hva som ikke funker.

Og hvor viktig det er for barna at det skal være noe som funker.

Og møter jeg ikke en mann som kan stå til forventningene så får jeg være alene. Selv om det langt fra er verdens hyggeligste tanke å være alene resten av livet når jeg allerede har vært alene i 5 år og jeg er bare midt i livet. Men alene er bedre en et forhold der jeg føler at jeg eller barna ikke får det vi trenger. og jeg kunne aldri være lykkelig et forhold der jeg følte at barna mine blir tapere. ingen kvaliteter en mann kan ha er gode nok til at det er greit at barna sliter i hjemmemiljøet

 

 

Anonym poster: a557433b4823103c03f669a8b9d68b25