Jeg kan ikke fordra min stesønn!!

[Anonym bruker]

Da jeg traff typen min var stesønnen min 7 år.. Nå er han 12.. I starten gikk alt greit og vi kommuniserte på en grei måte. Jeg stilte opp, ble med på fotball, turer gjennom klassen, lek, lekser osv. Nå som stesønnen er blirt eldre sliter jeg veldig! Nå er det ingen kommunikasjon mellom oss jeg jeg føler ubehag i kroppen når vi er sammen. Ser helst at han ikke skal være sammen med oss.

 

Stesønnen bor fast til sin far, og har minimalt samvær med mor.

 

Vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt disse følelsene!?

 

Anonym poster: 431d803c7494629bf2b194bda8b234f6

[Anonym bruker]

Tenåringer, og nesten tenåringer, er kinkige saker uansett om det er din egen tenåring eller noen andre sin. Det er helt normalt at tenåringer kan være vanskelige. Les deg litt opp på dette så ser du at det er ikke noe galt eller unormalt med gutten

 

Anonym poster: 1343cb029fd44e2dee50dbb5e3478468

[Gjest]

Tro meg... det er nok ikke noe galt med guttungen. Han er snart tenåring og ting skjer i kroppen hans. Har en i samme alder og vært ufordragelig i 2 år nå, men nå ser jeg lysningi tunnellen.

[Gjest ronja røverdatter]

Vel, min eldste blir 12 om noen uker, og jeg skal love at jeg ikke alltid liker henne heller. De kan være temmelig ufyselige i den alderen. Sine egne må man jo holde ut med, så jeg kan godt tenke meg at det er vanskeligere med ste-barn.

 

Men du må bare holde ut, les deg opp, let etter den enklere 7 åringen inni der, for han er der en eller annen plass, selv om han kanskje ikke finner ham selv en gang.

 

Vi må være voksne og prøve å komme oss gjennom denne tiden med minst mulig arr både hos barn og voksne. Pust og ut tell til ti og prøve igjen!

 

Lykke til!

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Tenåringer, og nesten tenåringer, er kinkige saker uansett om det er din egen tenåring eller noen andre sin. Det er helt normalt at tenåringer kan være vanskelige. Les deg litt opp på dette så ser du at det er ikke noe galt eller unormalt med gutten

 

Anonym poster: 1343cb029fd44e2dee50dbb5e3478468

 

Enig med deg. Dattera mi har akkurat blitt 13 og det siste året har vært en kamp på visse arenaer. Her må man virkelig velge sine ord med omhu, velge sine kamper, veilede/rettlede uten at barnet tolker det som kritikk (noe hun gjør uansett hva jeg sier ). Vise solidaritet og støtte uten at barnet føler vi blander oss osv..

De er proppfulle av hormoner og har en tøff tid foran seg. Mye usikkerhet ift venner, kropp, framtid o.l, og det er lett for at de tar frustrasjonen utover oss nærmeste.

 

Kommunikasjon er et nøkkelord. Finn en måte å få han til og åpne seg på. Om han ikke vil snakke, vis han at dere er der for han uansett hva det gjelder. At dere oppriktig bryr dere om at han skal ha det bra, og at dere er glade i han og stolte av han. Vis det gjerne gjennom både ord og handlinger. Hos meg sier jeg f.eks fortsatt "jenta mi" selv om vi er midt i en krangel. Jeg kan gi henne en klem "bare fordi jeg vil", og skal vi se på tv sammen ligger hun med hodet i fanget mitt mens jeg stryker henne på håret.

Ingen kan krangle så mye som oss to. Men samtidig har jeg skjønt på foreldrene til vennene hennes at jeg tydeligvis får ekstremt mye mer informasjon fra henne enn deres barn gir dem. Hun forteller åpenhjertet om gutteproblemer, vennene sine, kroppen sin og vi snakker om skole- og fritidsrelaterte utfordringer.. Derfor har jeg stor tro på dette med kommunikasjon. Og det at barnet skal føle seg trygt, forstått og beskyttet. For selv om jeg holder på å bli sprø av henne innimellom så har jeg forstått at selv om hun ikke svarer eller virker mottakelig for ting jeg sier så ser jeg på henne at det har sunket inn allikevel

 

Prøver ikke si at dette er oppskriften, men noe som har funket godt med mini-fjortisen min får håpe dette kan hjelpe på forholdet deres også

Endret 1. april 2013 av Sommerfuggel i vinterland