Kan det være angst? Dere med erfaring..

[Anonym bruker]

Jeg sliter med dårlig tiltak til å gjøre noe. Tenker på alt jeg må få gjort i huset, men det knyter seg inni meg (ikke bare lat). Skulle vært ute og ordnet rundt huset, ryddet terrassen, fjernet kattebæsj i hagen, men det knyter seg inni meg og jeg kommer ikke i gang, kommer meg ikke ut. Skulle vært på besøk hos venner og familie, men knyter seg da også. Sliter veldig med dørstokkmila. Kan dra bort om jeg blir bedt i bursdag osv, men ikke ellers. Det er sjelden folk kommer hit, orker heller ikke besøk når jeg har det rotete og møkkete. Synes det er veldig vanskelig å ta ting på sparket. Om barna plutselig vil ha med noen hjem fra skolen uten at det er avtalt på forhånd, så sliter jeg med å si ja, det knyter seg i meg, hva med alt rotet.. hva med mat som ikke er planlagt med tanke på gjester osv osv.

Ikke bare lett å ha det slik, da jeg skulle ønske jeg kunne fungere mer "normalt".

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

[Anonym bruker]

Depresjon kanskje?

 

Anonym poster: 3db7fdaab34fb5cda15de5ec6f36b3f5

[Anonym bruker]

Har det som deg, hi.....

 

Anonym poster: daff0ec85474a3a2e912d24138decc63

[Anonym bruker]

Depresjon vet jeg at jeg har, har hatt det lenge. Bare synes denne vanskeligheten med å komme i gang er så rar, at det knyter seg inni meg. Føler ikke at jeg har slappet av og pustet med magen på årevis.

HI

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

[Lillejonas Mekkemikkel]

Høres ut som om du har kommet inn i en dårlig sirkel hvor angst og dårlig samvittighet skaper mer angst og dårlig samvittighet.

 

For det første må du sette et mål om at du SKAL ut av døren innen et visst klokkeslett HVER dag. Om det så bare er å rusle tur en halvtime eller ti minutt for den saks skyld.

 

Så må du sette deg små mål over hva du skal få gjort hver dag. Trenger ikke å være mye, men det kommer til å få deg til å føle deg mer fornøyd med deg selv.

 

Ikke vær redd for å si nei dersom folk er for påtrengende. Man får lett angst for andre hvis man går rundt med følelsen av at man må gjøre dem til lags selv om man ikke orker.

 

Vær bevisst på hva du tenkte på idet knuten i magen melder seg. Var det en hensiktsmessig tanke, var det logikk i den? Kunne du ha tenkt annerledes og mer konstruktivt? Ofte ligger det destruktive tankemønstre i bunnen av angstfølelse som er så automatiserte at man ikke merker at de er der.

[Anonym bruker]

En blanding av tiltaksløshet, latskap og depresjon?

For det ER en dose latskap her også.

 

Det er jo litt sånn for oss alle. Det er ingen som har direkte lyst til å vaske og rydde. Men vi må jo. Du har vel også kommet inn i en ond sirkel her, ettersom dette går utover ditt sosiale liv.

 

Begynn i det små. Gjør litt hver dag, så ser du snart at det nytter. Det blir du i bedre humør av også.

 

 

Anonym poster: 6b8653f74792a4e4f9a3af2801bd5cd4

[Anonym bruker]

Tenkte også først på depresjon. Men ofte så kan man jo ha angst i tillegg til depresjon. Har faktisk hatt det helt likt som deg. Orket ikke tanken på noe, ikke gå ut i hvertfall, men de enkleste oppgaver, som eks å ta ut av oppvaskmaskinen var et ork, og ble ikke alltid gjort. Huset var rotete som bare det. Etter en stund så oppsøkte jeg psykolog, med liten tro på at det kunne hjelpe nevneverdig. Nå har jeg gått hos psykolog annenhver uke i snartg et år. Merket etter få ganger at det bedret seg, og er nå så og si helt frisk. Nå jobber vi med en del andre småting. Vil absolutt anbefale deg å oppsøke psykolog, både med tanke på deg seg men også resten av familien din.

 

Anonym poster: e93bdd581a442f05ea5cbe15e55b4202

[Anonym bruker]

Høres ut som om du har kommet inn i en dårlig sirkel hvor angst og dårlig samvittighet skaper mer angst og dårlig samvittighet.

 

For det første må du sette et mål om at du SKAL ut av døren innen et visst klokkeslett HVER dag. Om det så bare er å rusle tur en halvtime eller ti minutt for den saks skyld.

 

Så må du sette deg små mål over hva du skal få gjort hver dag. Trenger ikke å være mye, men det kommer til å få deg til å føle deg mer fornøyd med deg selv.

 

Ikke vær redd for å si nei dersom folk er for påtrengende. Man får lett angst for andre hvis man går rundt med følelsen av at man må gjøre dem til lags selv om man ikke orker.

 

Vær bevisst på hva du tenkte på idet knuten i magen melder seg. Var det en hensiktsmessig tanke, var det logikk i den? Kunne du ha tenkt annerledes og mer konstruktivt? Ofte ligger det destruktive tankemønstre i bunnen av angstfølelse som er så automatiserte at man ikke merker at de er der.

 

 

Takk for godt svar. Jeg vet jo egentlig at jeg bare MÅ starte, har tenkt jeg skal lage meg lister, så kan jeg stryke ut ettersom slik at jeg ser at det nytter og går fremover.. Det var bare det å komme i gang som er så vanskelig . Jeg tar meg selv i å mate meg selv med dårlige tanker hver dag. Når jeg tenker på at jeg ikke får til, så tenker jeg på hvor elendig jeg er som ikke får til noenting, jeg er helt håpløs osv osv, og kommer ihvertfall garantert til å være alene resten av livet, for jeg fortjener ikke annet, jeg er bare venneløs, ikke rart så negativ og kjedelig jeg er å være sammen med osv osv.. Sjenert er jeg også, til tross for snart 40.

Kunne trenge et spark bak ja

HI

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

[Anonym bruker]

En blanding av tiltaksløshet, latskap og depresjon?

For det ER en dose latskap her også.

 

Det er jo litt sånn for oss alle. Det er ingen som har direkte lyst til å vaske og rydde. Men vi må jo. Du har vel også kommet inn i en ond sirkel her, ettersom dette går utover ditt sosiale liv.

 

Begynn i det små. Gjør litt hver dag, så ser du snart at det nytter. Det blir du i bedre humør av også.

 

 

Anonym poster: 6b8653f74792a4e4f9a3af2801bd5cd4

 

Ja litt latskap er det nok Men burde jeg ikke da bare slappe av, istedet for at det knyter seg inni meg fordi jeg er lat

HI

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

[Anonym bruker]

Tenkte også først på depresjon. Men ofte så kan man jo ha angst i tillegg til depresjon. Har faktisk hatt det helt likt som deg. Orket ikke tanken på noe, ikke gå ut i hvertfall, men de enkleste oppgaver, som eks å ta ut av oppvaskmaskinen var et ork, og ble ikke alltid gjort. Huset var rotete som bare det. Etter en stund så oppsøkte jeg psykolog, med liten tro på at det kunne hjelpe nevneverdig. Nå har jeg gått hos psykolog annenhver uke i snartg et år. Merket etter få ganger at det bedret seg, og er nå så og si helt frisk. Nå jobber vi med en del andre småting. Vil absolutt anbefale deg å oppsøke psykolog, både med tanke på deg seg men også resten av familien din.

 

Anonym poster: e93bdd581a442f05ea5cbe15e55b4202

 

Prøvde psykolog for et par år siden, men det hjalp ikke noe. Men var sikkert fordi det var feil psykolog for meg. Vi pratet bare om været, hvordan jeg hadde det siden sist jeg var der, baksnakket eksen min osv . Følte ikke at jeg kom meg noe videre av å gå der.

HI

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

[Lillejonas Mekkemikkel]

Høres ut som om du har kommet inn i en dårlig sirkel hvor angst og dårlig samvittighet skaper mer angst og dårlig samvittighet.

 

For det første må du sette et mål om at du SKAL ut av døren innen et visst klokkeslett HVER dag. Om det så bare er å rusle tur en halvtime eller ti minutt for den saks skyld.

 

Så må du sette deg små mål over hva du skal få gjort hver dag. Trenger ikke å være mye, men det kommer til å få deg til å føle deg mer fornøyd med deg selv.

 

Ikke vær redd for å si nei dersom folk er for påtrengende. Man får lett angst for andre hvis man går rundt med følelsen av at man må gjøre dem til lags selv om man ikke orker.

 

Vær bevisst på hva du tenkte på idet knuten i magen melder seg. Var det en hensiktsmessig tanke, var det logikk i den? Kunne du ha tenkt annerledes og mer konstruktivt? Ofte ligger det destruktive tankemønstre i bunnen av angstfølelse som er så automatiserte at man ikke merker at de er der.

 

 

Takk for godt svar. Jeg vet jo egentlig at jeg bare MÅ starte, har tenkt jeg skal lage meg lister, så kan jeg stryke ut ettersom slik at jeg ser at det nytter og går fremover.. Det var bare det å komme i gang som er så vanskelig . Jeg tar meg selv i å mate meg selv med dårlige tanker hver dag. Når jeg tenker på at jeg ikke får til, så tenker jeg på hvor elendig jeg er som ikke får til noenting, jeg er helt håpløs osv osv, og kommer ihvertfall garantert til å være alene resten av livet, for jeg fortjener ikke annet, jeg er bare venneløs, ikke rart så negativ og kjedelig jeg er å være sammen med osv osv.. Sjenert er jeg også, til tross for snart 40.

Kunne trenge et spark bak ja

HI

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

 

Nei, ikke et spark, et løft kanskje?

[Anonym bruker]

Høres ut som om du har kommet inn i en dårlig sirkel hvor angst og dårlig samvittighet skaper mer angst og dårlig samvittighet.

 

For det første må du sette et mål om at du SKAL ut av døren innen et visst klokkeslett HVER dag. Om det så bare er å rusle tur en halvtime eller ti minutt for den saks skyld.

 

Så må du sette deg små mål over hva du skal få gjort hver dag. Trenger ikke å være mye, men det kommer til å få deg til å føle deg mer fornøyd med deg selv.

 

Ikke vær redd for å si nei dersom folk er for påtrengende. Man får lett angst for andre hvis man går rundt med følelsen av at man må gjøre dem til lags selv om man ikke orker.

 

Vær bevisst på hva du tenkte på idet knuten i magen melder seg. Var det en hensiktsmessig tanke, var det logikk i den? Kunne du ha tenkt annerledes og mer konstruktivt? Ofte ligger det destruktive tankemønstre i bunnen av angstfølelse som er så automatiserte at man ikke merker at de er der.

 

 

Takk for godt svar. Jeg vet jo egentlig at jeg bare MÅ starte, har tenkt jeg skal lage meg lister, så kan jeg stryke ut ettersom slik at jeg ser at det nytter og går fremover.. Det var bare det å komme i gang som er så vanskelig . Jeg tar meg selv i å mate meg selv med dårlige tanker hver dag. Når jeg tenker på at jeg ikke får til, så tenker jeg på hvor elendig jeg er som ikke får til noenting, jeg er helt håpløs osv osv, og kommer ihvertfall garantert til å være alene resten av livet, for jeg fortjener ikke annet, jeg er bare venneløs, ikke rart så negativ og kjedelig jeg er å være sammen med osv osv.. Sjenert er jeg også, til tross for snart 40.

Kunne trenge et spark bak ja

HI

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

 

Nei, ikke et spark, et løft kanskje?

 

 

Begge deler takk ;P

 

Anonym poster: 22a9f14e5628dc8e59fa61ccbd179612

[Anonym bruker]

Jeg som skrev over at jeg går til psykolog. Jeg går til ei som er veldig flink, og som hele tiden passer på at vi holder oss til temaet, tross i at jeg innimellom sporer av. Hun jeg går til er psykiriater. Ville nok gitt det et nytt forsøk om jeg var deg. Synes den du hadde hi virket lite profesjonell dersom hun ikke var flink til å samle trådene for deg. Det værste som kan skje er at det ikke virker. Jeg personlig grudde meg veldig for å søke hjelp, gå til legen å spørre, oppta en psykolog osv, men gjorde det for sønnen min mest og angrer ikke et sekund

 

Anonym poster: e93bdd581a442f05ea5cbe15e55b4202

[Anonym bruker]

Jg og har det slik.. vi er ikke alene

 

Anonym poster: 673647260f5910bd1f6a75157c466400

[Anonym bruker]

Akkurat det du beskriver høres ikke ut som angst, men depresjon.

 

Anonym poster: 9ea309814f0311928c8ca7b9fdd37d88