Familie for enhver pris?

[Anonym bruker]

Nå må jeg være anonym selv om jeg ellers ikke er det, kjenner at dette blir for gjenkjenbart med nick.

 

Har akkurat kommet hjem fra påskemiddag hos faren min. Der var jeg med ungene og mannen min. Broren min var også der og det er ham som er "problemet". Han har hatt psykiske problemer siden tidlig ungdomstid. Klart det er synd på ham og minst like klart at jeg har sluppet lett unna. Han droppet ut av videregående flere ganger, men har fullført en utdanning på videregående nivå til slutt. Han har hatt mye drama i livet sitt, mange brudd både når det gjelder kjærester, venner og jobber. Jeg er stabilt gift, har barn, har en lang og god utdannelse og ditto jobb. Altså har jeg trukket et langt heldigere lodd enn ham.

 

Broren min har en personlighetsforstyrrelsesdiagnose og har i "alle" år med jevne mellomrom blitt rasende. Da skjeller han ut de som er til stede og kommer med alt han kan være sint for tjue år tilbake og fremover. Jeg selv er lege og jeg vet han har meldt meg til legeforeningen og bedt dem om å ta fra meg lisensen. Han har fortalt at han skjønner godt at hun som var min første kjærlighet bedro meg, for ingen kan elske en som meg. Han er sint fordi jeg har sagt at han ikke kan ringe meg på natta. Han er sint fordi jeg sjelden (nesten aldri) tar initiativ til sosial kontakt. Han er sint fordi ungene mine ikke kjenner ham så godt. Han mener at jeg ser ned på ham, han mener at jeg er et ondt menneske. Han selv lirer utav seg "sannheter" mot alle og enhver, men tåler ikke at noen svarer i det hele tatt.

 

Jeg kjenner at jeg er så uendelig lei av å bli skjelt ut. Jeg er så lei av at ingen familiesammenkomster er bare hyggelige, for alle venter på neste eksplosjon fra broren min. Jeg er så lei av at alt alltid skal foregå på hans premisser, at han ikke viser det minste interesse for hva vi driver med, hva ungene er opptatte av, hva jeg gjør på jobben, hva kona mi gjør. Kort sagt - av at alt alltid handler om ham.

 

På mange måter ønsker jeg å kutte ham ut. Jeg trenger ham ikke i livet mitt. Han trenger nok meg, men jeg vet ikke om jeg har noe å gi ham. Pappa er alene etter at mamma døde for noen år siden, hadde det ikke vært for pappa tror jeg faktisk at jeg hadde kuttet all kontakt med broren min.

 

Noen som har kuttet all kontakt med søsken? Hvordan klarte dere det? Hvordan reagerte foreldrene deres? Noen med tips til hvordan leve med dette? Faglig sett har jeg full forståelse for ham, men som søster er jeg lei av å bli skjelt ut og av å alltid måtte vente på hans "godkjenning" før jeg mener noe som helst. Sier jeg ham imot, vet jeg at det kommer en bøtte med kjeft og velrettete spark ved en eller annen anledning...

 

Anonym poster: c069fc2e393dfe847c381e7a4749b03b

[Anonym bruker]

Beklager at jeg ikke kan komme med noe mer fornuftig, men jeg ble så opphengt i at du først var gift med en mann, for så å være gift med en jente.

 

Anonym poster: 5e677c0225b5d949400c491613f0236c

[mamma_til_gutt]

Hvor står det at hun er gift med en mann?

 

Jeg har ingen erfaring, men er av den oppfatning at man må gjøre det mann trenger uten å vende folk ryggen. Litt vanskelig å forklare, men det innebærer at du ikke trenger å ta kontakt, eller å finne seg i det som skjer, involvere barna i det etc. Men trenger han råd og hjelp, eller blir frisk og ønsker å si unnskyld synes jeg man bør strekke seg ganske langt.

 

Skjønner at dette er tøft, og har i grunn ikke så mange råd.. Men ønsker deg lykke til og gir deg en klem ❤

[Anonym bruker]

Nå måtte jeg også lese engang til...og ja stemmer det. Først er du der med mannen din, deretter kona di?

 

Er du sikker på at det ikke er du som har personlighetsforstyrrelser, at det er broren din som er den vellykket og du bare sjalu?

 

Anonym poster: 06b58bc61fa5e20dece0e0a1d3dd3c06

[Anonym bruker]

Beklager at jeg ikke kan komme med noe mer fornuftig, men jeg ble så opphengt i at du først var gift med en mann, for så å være gift med en jente.

 

Anonym poster: 5e677c0225b5d949400c491613f0236c

 

Hmm, hvordan skjedde det? Jeg er gift med en mann!

 

Anonym poster: 5f92094544bf4de455bffed998ec4832

[Gjest Antarctica]

Har vært på nippet til det, og av omtrent samme grunner som deg - anger issues, personlighetsforstyrrelser som leder til rusmisbruk, gjentatte episoder der folk i familien får vite alt de har gjort galt siden 1987 fordi vedkommende trakk et dårligere lodd den gangen.

 

Vi har en viss kontakt nå, fordi han innså en del av det sjøl, og prøver å bli fri for rusen. Det gjør at det blir mindre paranoia. Men all utskjellinga, som aldri kunne motsies, fordi da var jeg den slemme, den skyldes jo at vedkommende syns synd på seg sjøl, føler seg snytt av livet, forbigått av meg, føler seg mindreverdig av disse grunnene. Det har jo ikke noe med meg å gjøre egentlig.

 

Utskjellinga er ubehagelig, men til slutt, etter å ha svart diplomatisk i 3 år, sprakk det for meg. Jeg sa alt som var foranledningen til hans egen misere, og mye av det ligger på valg han selv tok bl a i studietida. Heldigvis har jeg fakta på alt, så den generelle synsinga om meg og de andre i familien klarte jeg å skyte ned. Så ringte han meg ikke på et år, men da han deretter tok kontakt igjen, var han mer ydmyk og ba om unnskyldning.

 

Vet ikke om der er noen løsning for deg. Send meg pm om du vil.

[Heltefrøken]

Beklager at jeg ikke kan komme med noe mer fornuftig, men jeg ble så opphengt i at du først var gift med en mann, for så å være gift med en jente.

 

Anonym poster: 5e677c0225b5d949400c491613f0236c

 

Hmm, hvordan skjedde det? Jeg er gift med en mann!

 

Anonym poster: 5f92094544bf4de455bffed998ec4832

HUN som var din første kjærlighet, hva KONA di gjør?? Og så er du gift med en mann ?

Forstå det den som kan

 

Forøvrig hadde jeg kuttet ut et slikt familiemedlem