Søskenbarn som hauser opp

[Anonym bruker]

Har et rolig barn. Han kan leke både høytlydt og lavmælt, men det går stort sett alltid an å kommunisere med han, og han hører etter. Også når han leker med andre. Men det er ett søskenbarn som er helt spinnvill, og da går også vår gutt helt av hengslene. Jeg føler at jeg bare sier nei-nei-nei og blir irritert når de er sammen, for det tar helt av. Det blir så ille at vi voksne omtrent må stå og rope, eller fysisk løfte de ut av situasjonen og sette de fra hverandre. Og så blir det stort sett alltid hyl og skrik, fordi de er så voldsomme, og dermed kolliderer, detter, skaller, hiver ting på hverandre eller lignende.

 

Dette er utrolig slitsomt, og jeg kjenner innimellom at jeg har så lite lyst til å være sammen med den delen av familien på grunn av dette. Det er selvsagt veldig synd, for de er kjempekoselige alle sammen, men når barna blir så iltre ødelegger det alt. Selv når gutten vår sier han er sliten og vil slappe av litt så blir han dratt med i leken, og når vi voksne prøver å stoppe det får vi en tunge i ansiktet eller så blir vi bare ledd av. Det er utrolig provoserende! Når det derimot er søskenbarnet som er slitent så blir stemningen utrolig muggen, sur og mutt, og det blir dytting, dasking og sutring dersom gutten vår prøver å ta kontakt.

 

Når vi prøver å engasjere i noe, maling, tegning, legobygging, eller lignende går det ca to minutter, så begynner søskenbarnet å tulle, hive ting rundt, male på alt annet enn arket og så videre, og gutten vår hiver seg selvsagt på, så det blir ikke noe moro det heller. Middager går stort sett med til tull, som gutten vår etteraper, og dermed blir det irettesettelser og til slutt at de skilles hvis de ikke gir seg. Og alltid et konstant voldsomt lydvolum! Jøye meg, det føles som om man har vært på konsert etter en dag med de.

 

Er det noen som har råd til hvordan vi kan takle disse situasjonene? Det går på helsa løs å ha de sammen over lengre tid, og det sliter på alle familiesammenkomster. Alle råd mottas med stor takk!

 

Anonym poster: 1d201fcab5e6a0c7167daf0b902e11b1

[Anonym bruker]

Snakk med foreldrene

 

Anonym poster: e57978eee820f10076be498c3559aa1a

[Anonym bruker]

Har det akkurat på samme måten. Gutten vår er ikke noe englebarn, men er en rolig og grei gutt. Men sammen med søskenbarna blir det mye styr. Det er eldste som styrer det hele og gutten vår blir med på det meste. Eldste er utspekulert, manipulerende og til tider nesten ond. Synes dette er vanskelig, da det er min familie. Kjenner at jeg ikke oppsøker de mer enn nødvendig.

 

Anonym poster: 7687c8cb93604c9f6f7e9de80d2984cb

[Anonym bruker]

Foreldrene er klar over situasjonen, de er jo der med oss. Det virker bare som om det er et vanvittig overskudd av energi som tas ut på trass og tull, og det går ut over den gode stemningen til resten av familien. Familien er ellers veldig aktiv, og det er mange muligheter til å få ut energi for barna, så det er rart at det blir så mye "til overs" som tas ut inne. Det er så synd, for ellers koser vi oss veldig sammen, men det blir så godt som alltid en eller annen krangel, gråt, trass, kjefting og irriterte foreldre. Og det går utover gutten vår også, som aldri er vant til at vi blir strenge ellers. Det er ikke behov for det annet enn når han er sammen med søskenbarnet sitt.

 

Det virker som om foreldrene har problemer med å kontrollere barnet når det blir sånne situasjoner, og det er vanskelig som tante å skulle gå inn og være streng med et barn som ikke er mitt. Men hva annet kan man gjøre når barnet ikke hører på foreldrene?

 

HI

 

Anonym poster: 1d201fcab5e6a0c7167daf0b902e11b1

[Anonym bruker]

Har det akkurat på samme måten. Gutten vår er ikke noe englebarn, men er en rolig og grei gutt. Men sammen med søskenbarna blir det mye styr. Det er eldste som styrer det hele og gutten vår blir med på det meste. Eldste er utspekulert, manipulerende og til tider nesten ond. Synes dette er vanskelig, da det er min familie. Kjenner at jeg ikke oppsøker de mer enn nødvendig.

 

Anonym poster: 7687c8cb93604c9f6f7e9de80d2984cb

 

Det er synd når det blir sånn, for det går ut over familiekvaliteten og tiden vi tilbringer sammen, og det går ut over forholdet mellom store og små i slekten når det blir mye irritasjon rundt det å treffes. Trist å måtte unngå hverandre pga noe sånt.

 

HI

 

Anonym poster: 1d201fcab5e6a0c7167daf0b902e11b1

[Anonym bruker]

Hvor gamle er de egentlig?

 

Anonym poster: 506d4f02bd4685677e43e218cb1210dd

[Anonym bruker]

Hver sin tur, sier nå jeg.

 

Min brors familie har alltid ført mye støy med seg. Minstemann deres har vært er uregjerlig liten villstyring. Snill, men utrolig aktiv og høylytt.

Syntes det var slitsomt å være i samme rom som dem i mer enn en time.

 

Når har han vokst litt til og er mye roligere. Nå er det mine små, spesielt treåringen som bråker. Er nesten sånn at om jeg og min bror er i samme rom, så skjer det en kjemisk reaksjon som gjør ungene ville;)

 

Synes det er slitsomt selv også, men tenker de nå får sett hvordan deres barn virket på omgivelsene for et par år siden;)

 

Anonym poster: e75043a1fcbc861277b80d00195ee914

[Anonym bruker]

Er han første barn for deg? Hvor gamle er de?

 

Synes det høres ut som disse ungene er under tre år og muligens enebarn? Ganske vanlig at unger hisser hverandre opp i selskap med hverandre tenker nå jeg...

 

Anonym poster: 68cbf3f99e10bb8024de95d3d23f4fa0