Tristhetsfølelse, ensomhet?

[Anonym bruker]

Får sånn plutselig tristhetsfølelse avogtil. Føler meg tom. Vet ikke hvorfor nøyaktig jeg føler sånn. Har lite venner her jeg bor og de fleste er i sine klikker. Ikke enkelt å komme innpå folk. De fleste har nok med sitt... Er sykmeldt fra jobb så blir sittende inne. Ingen av de jeg jobber med har ringt for å høre hvordan det går. Er sm på 6 uka nå. Bor på et lite sted uten noen former for sosiale ting å gjøre, som feks kino, kafé ol. 45-60 min til nærmeste tettsted. Virker som mine gamle venner har glemt meg. Ingen ringer lenger for å snakke. Skal sies at jeg ikke er verdens flinkeste til å ringe dem heller, men man blir lei av å være den eneste som tar kontakt hele tiden... Blir vel sånn når jeg har mage og ikke de? Nå i påsken er tomhetsfølelsen og ensomheten ekstra stor. Alle er lykkelige og sammen med venner og familie, bildene på facebook taler sitt. Joda, vet at dette er hva andre vil vise utad, ikke hva som nødvendigvis er sannheten... Men blir likevel lei meg. Føler meg helt alene. Min familie (som bor et steinkast unna) er ikke å se annet enn om det er noe helt spesielt. Mannen min reiser på havet og er borte uker i strekk. Vet ikke hva jeg vil med dette, antar jeg bare måtte lette hjertet mitt for noen... Takk for at du tok deg tiden til å lese...

 

Anonym poster: 62eb3f7a2aaaab72b09f4190ce28edff

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg vet hvordan det er å føle det slik du gjør nå. Det er ikke noe godt...

 

Du sier at du bor på et lite sted. Kan det være noe kurs du kan melde deg på, hvor du kan bli kjent med flere folk? Da jeg bodde på et lite sted med minimalt med tilbud oppdaget jeg at jeg fikk nye venner - gode venner - hos personer som var både yngre og eldre enn meg. Folk som jeg normalt ikke ville trodd jeg kunne ha gode vennskap til. To venninner som var ca ti år eldre, en som var like mye yngre. Jeg følte med litt utenfor og fremmed når jeg ble med i en yogagruppe hvor alle hadde gått i flere år og alle kjente andre - men det ble veldig koselig og to der ble venner av meg Der var det damer i alle aldre og i alle størrelser, det var uformelt og ingen trengte å prestere. Det var bare å være med og gjøre sitt beste og kose seg med det.

 

Selv om det ikke er det samme som å treffe noen ansikt til ansikt så er det jo noen som finner nye venner via sider på nettet hvor de har felles interesser. Kanskje det er folk her inne som bor nær deg også, så kanskje kan du spørre om det er noen her som vil bli kjent.

 

Og kanskje skal du si til de vennene du har at du vil sette pris på å finne på noe sammen og spørre om dere kan finne på noe. Kanskje du skal be dem hjem til deg først. Spørre om dere f.eks. kan ha en "syklubb" en gang i måneden hvor dere kan være hos hverandre på omgang?

 

Vet hvordan det er å føle at man faller utenfor når man er sykemeldt. Om det er noen trøst så varer det ikke evig...

 

Klem til deg

 

Anonym poster: 1166fe54b192f884e4ca301e21835aa4