Forskjellige besteforeldre...

[Anonym bruker]

Mormor i familien - min mor - er ikke spesielt flink med små barn. Hun gleder seg alltid til å se datteren min og synes alle faktene hennes er så søte og morsomme. Men å sitte med henne i timesvis på gulvet er ikke noe for mormor, hun er et utålmodig vesen. Hun er dessuten en sporty dame, og er avhengig av å komme seg ut i det nydelige påskeværet, helst med ski på bena. Da kommenterer samboer at han synes det er merkelig for en bestemor å prioritere å dra på tur fremfor å være med oss (blir ikke mye ski med en ettåring når vi hverken har pulk eller bæremeis).

 

Farmor er en helt annen type; hun er kjempeflink med jenta vår, kan underholde henne i timesvis, og tar helt over alt av stell og diverse hver gang vi er på besøk (blir litt i overkant for min del, men pytt, godt med litt avlastning også). Dette bruker samboer for alt det er verdt, og mener derfor at farmor "fortjener" oss mest i ferier som nå i påsken (er en evig kamp om hvor vi skal reise i ferier). Synes det er så urettferdig overfor min mor, for jeg vet at hun setter veldig stor pris på at vi kommer til henne, selv om hun ikke tilbringer hver eneste våkne time med jenta når vi er der.

 

Dessuten, morfar (som ikke lenger er gift med mormor) er også helt oppslukt av sitt eneste barnebarn, og kan være med henne fra morgen til kveld, om det er så gulvet eller ute på lekeplassen. Men da hører jeg aldri samboer bruke det som argument for at vi skal være mye med morfar.

 

Er det slik at når man blir besteforeldre blir man automatisk forpliktet til å leke dagen lang, snakke babyspråk og tilby seg å stå opp med barnet hver morgen? Eller så er man liksom mindreverdig som besteforeldre? Jeg vet at mamma er flink med eldre barn, hun tar ofte med tantebarna på skitur, i svømmehallen og på reiser. Hun kommer altså sterkere på banen etterhvert!

 

Dagens hjertesukk fra meg..

 

Anonym poster: 6a84b8406b10402d746f9db4219b1d8c