Noen dager sammen med samboeren er fin,mens andre er helt jævlige....:(

[Anonym bruker]

Vi er på noen områder veldig like. Vi liker fart og spenning, derav har begge interesser innenfor såkalt ekstremsport. Vi er begge enig i det meste av barneoppdragelse, like å diskutere politikk...

 

På mange områder er vi veldig ulike. Jeg er av den positive sorte. Ser løsninger, tenker at ting ordner seg så lenge vi samarbeider og holder ut. Han er av den negative sorten, ser ingen løsninger,blir irritert, kjæfter og roper. Sier ting som sårer både overfor meg og barna.

 

Vi krangler en del,men det er mest fordi fortiden har vært veldig dårlig,men også fordi han i perioder er så ekstremt sur, irritabel og selvopptatt. Ting har skjedd fra hans side som har vært ekstremt negativ, så negativ at jeg vet at jeg aldri ville ha godtatt det hadde det skjedd i dag (var selv inni den mest sårbare livssituasjonen på den tida).

 

Slik han er nå i dag har vi mange fine perioder til tross for at jeg og ungene har lite tid sammen med han. Jeg har nok mange ganger problemer med å helt tilgi fortiden. Det har også han, han finner problemer på området hvor jeg selv synes jeg har gått fram på en ok måte. Vet dette har vært oppe til diskusjon mange gange her inner,men et av eks har vært:

 

Jeg ville ha barn,han ikke. Jeg sa at hvis vi ikke kunne bli enig på et så viktig område i livet, og ingen ville fire på synet sitt, var det beste å gå hvert til vårt. Enden på visa var at vi fikk tre barn. Første var planlagt, den neste var nesten planlagt og siste kom som en overraskelse.

 

Dette holder han mot meg i enhver "motgang". Jeg holder også i mot han enkelte ting i fra fortiden,men en sjelden gang når jeg får nok ,og ofte de gangene han sårer meg med kommentarer som f.eks at det var jeg som ville ha ungene så da får jeg ta ansvar, og han gjøre som han vil. Jeg på min side føler at vi ble enige, jeg tvang han på ingen måte. Jeg vet at jeg gir mye og hab har fått meg til å føler at ungene er mitt hovedansvar så jeg tar også det meste med dem. Med det sagt er han kommet mer på bane for hver nye unge vi har fått. Han tok ikke i 1.mann før vi fikk nr 2..Dette er veldig sårt for meg.

 

Han er så opptatt så vi får liksom aldri pratet ut om ting. Føler mange ganger han er så stygg mot meg:( Han elsker ungene sine det både ser jeg og vet jeg. Han er nok veldig glad i meg også, noen ganger nesten litt klamrende, men samtidig er han så stygg med meg. Sier ting som sårer ifh til ungene og det at jeg har hatt en tøff oppvekst. Jeg vet at jeg har kommet bedre ut av oppveksten min på sikt,men han bruker den ofte til å trykke meg ned.

 

I dag er en slik dårlig dag eller periode,og slike ganger ønsker jeg bare å flytte langt bort med barna mine

 

Dagens hjertesukk! Håper resten av påska blir bedre..selv om jeg tviler på det da han allerede er stressa,sur og sint:(

 

Takk for at du leste..

 

Anonym poster: 8ff24cb6331572f1ecf3277d31c0b6a0

[Gjest Antarctica]

Tror dere trenger profesjonell hjelp, en parterapeut el lign. Hvis han skal "holde det mot deg" at du ville ha barn og at han selv gikk med på det, så burde han skamme seg! Ungene ER jo her nå, han kan ikke skru tida tilbake og si at du må ta ansvar for dem, de var jo til og med planlagte!

[Gjest sug lut]

Sånn skal du ikke leve. Det er ingenting tristere enn å beskrive kjæresten som "han er jo snill noen ganger også". Alene er langt mindre ensomt og vanskelig enn sammen med en som er feil.

[Anonym bruker]

Du, jeg tenker at dere må prate med noen. Familieterapi? Det høres ikke ut som om om alt håp er ute ennå, men om ikke dere gjør noe tror jeg ikke det er lenge før det er det.. Først av alt må forstå at han må slutte å være stygg med deg. Og så må dere snakke ut om alle disse vedhengene fra fortiden. Du høres utrolig tøff ut, som tar hovedansvaret for tre barn på den måten, men det er ikke riktig. Dere er to om de barna, og han må bli voksen og ta ansvar. Du sier han er busy, men kanskje dere kan finne litt tid til å prate sammen i påsken? Lykke til!

 

Anonym poster: 166f26cfbb296f33250d253742128322

[PintSizedDictator]

Kjære deg, detet fortjener da du ikke.

 

Jeg kjenner meg faktisk igjen i beskrivelsen din av mannen. Det er trist at man må unnskylde ham med å si at "Han har jo gode dager også." Ønsker deg masse lykke til. <3

[Anonym bruker]

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke "tørr" å flytte..Har mange ganger ønsket det så sterkt, men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg skjønner ikke hvorfor.

 

Vi prøvde profesjonell hjelp en tid tilbake siden, og da fikk mannen så mye "pepper" at han ville ikke være med noe mer. Han var sint i ukesvis etter timene hos terapauten.

 

Hun sa en ting til hans fordel (noe som mye mer sannhet i den gangen) og det var at jeg hadde vanskelig for å tilgi og at jeg måtte jobbe med det.

 

Det har jeg også gjort, det meste nevner jeg aldri mer og tenker ikke mer på det,mens andre ting blir tatt opp i kampens hete når han går over streken med ting som angår fortiden (men som sagt det er en sjelden gang).

 

Hi

 

Anonym poster: 8ff24cb6331572f1ecf3277d31c0b6a0

[Gjest Antarctica]

Da tror jeg det vil komme til å bli kroken på døra før eller senere for dere to. Sånn som det høres ut nå.

 

Men du kan velge om det skal skje nå mens du har krefter, eller vente til det vipper over og blir stygt. Sorry, jeg høres negativ ut, men når ikke engang terapeuten kan få ham til å indse at også han har nøklene til et godt samliv, men nekter å bruke dem, da hjelper det vel neppe at kona sier det samme?

[Anonym bruker]

Takk for et godt råd med famileterapi:)

 

Tror jeg må foreslå det en gang til og håpe på at vi kommer noen vei. Han er egentlig snill slik som han har blitt. Det er bare tungt at jeg sitter med hovedansvaret for tre små. Det er så sårt at han prater om ungene som er byrde når han møter motgang. Han får det virkelig til å føles som de ikke er verdt noe i hans øyne. Han psykisk dytter alt som har med dem å gjøre over på meg. Dette fører til at det går utover meg og mine forpliktelser både overfor barn, jobb og mye annet.

 

Han kan f.eks fordi han har litt nede i en periode prioritere å trene for å finne seg selv igjen. Dette støtter jeg virkelig da jeg vet at det fungerer, men han lar det ta helt overhånd. Han bruker så mye tid på seg selv og sitt i disse periodene at familien blir "glemt". Jeg blir sittende hjemme alene med barna hver kveld i mnd-vis(har ingen slekt her vi bor som kan hjelpe med avlastning) og ungene får ikke sett eller vært med pappaen. Jeg kommer meg ikke ut av huset selv og blir både lei meg og frustrert.

 

Hver periode han har en god periode føler jeg at det finnes håp. Han kan være så god, snill og omtenksom. Det er bare at det er like mange gode perioder som dårlige i et år, og det sliter på psyken min.

 

hi

 

 

 

Anonym poster: 8ff24cb6331572f1ecf3277d31c0b6a0

[Gjest Antarctica]

Bipolar lidelse??!!!??? Da trenger han medisin!

[Anonym bruker]

Har det akkurat som deg! Som å se min situasjon, men har to barn.

 

Anonym poster: 9781a40d6c06298283176976150f7282

[LillaGorilla♥♥]

Dette med å gi inntrykk av at barna ikke er verd noenting- gjør han det overfor dem? Isåfall MÅ du få en slutt på dette, på den ene eller den andre måten, for det skal ingen barn måtte oppleve eller høre.

[Anonym bruker]

Etter enda en krangel i kveld kjenner jeg at jeg både er fornøyd og lei meg. Lei meg fordi han ikke innser egne feil og lei fordi jeg tror dette bare må ta slutt. Kjennes ikke ut som jeg har mer å gi. Er jo glad i han,men dette er psykisk utmattende.

 

Han skulle legge ungene i kveld. 2.mann hadde tissa ut senga natt til i dag.. Samboer hadde bare latt alt ligge og fikk vite gjennom andremann (rett før leggetid) at han hadde tissa seg ut i natt og at han hadde prøvd å vaske seg med en klut. Jeg sa til samboeren min at han måtte dusjes på kroppen og tenkte å tilby meg å skifte på senga,mens han pusset over tennene og vaske gutten.

 

Han klikket i vinkel står, roper og skriker for ei bitch jeg er. At han mener jeg dikterer alt og at han aldri mer skal være med på handlesenter sammen med oss når ikke jeg dusjer gutten og skifter på senga. Han mener jeg har lurt han. Jeg fikk ikke engang tilbudt meg å hjelpe en gang.

 

Så nå har jeg kasta han ut av soverommet. Trenger tid å tenke over saken før jeg kan være endelig og stå løpet ut.

 

Blir helt paff, for en ting å si og påstå til den en bor sammen med. For en usaklig krangel. Utrolig kjedelig for ungene...

 

Hi

 

Anonym poster: 8ff24cb6331572f1ecf3277d31c0b6a0

[Planleggendemamma]

Ut i fra det jeg leser her så vil konsekvensen for deg, dersom du går fra han, være at du vil bli alenemor for 3 barn i steden for 4. Skjønner at det kan være vondt å bryte opp et parforhold, men noen ganger må en være egoistisk for å kunne ta vare på seg selv og de uskyldige oppi alt dette- barna. Sender deg en klem og ønsker deg lykke til uansett hva du måtte velge.

[Anonym bruker]

Synes det er ille om han driver å roper "bitch" etter deg foran ungene fordi du sier normale ting til han. JA man dusjer barnet når man har tisset seg ut, det handler om hygiene! Høres ut som han driter i både deg og ungene. Og truer da med å ikke legge barn mer, ikke dra i butikken mer osv....ikke normalt! han er jo syk......!

 

Manisk depressiv er det første jeg tenker.... De er veldig opp og ned i humør og følelser, og det er hverken bra for deg eller ungene dette. Du høres nesten undertrykt ut.

 

Anonym poster: 881960681faa8c910a028d0f9f9b9d8a

[Anonym bruker]

for barnas skyld så bør du flytte vekk fra denne mannen. Og håpe at han ikke vil ha samvær med dem.

 

Anonym poster: 9091524fbc9d5e00e1e67999a83545d5

[Anonym bruker]

http://no.wikipedia.org/wiki/Bipolar_lidelse

 

Anonym poster: 881960681faa8c910a028d0f9f9b9d8a

[Anonym bruker]

Ble mange svar fra meg her hehe, men glemte noe viktig. Etter og ha lest dine innlegg synes jeg du fremstår som en smart, reflektert og veldig god person. Vet du hva?? Du fortjener bedre enn dette kjære deg. Det samme gjør 3 uskyldige barn oppi dette. Håper virkelig du finner motet til å dra fra denne tosken, rett og slett. Tror meg, det blir bare verre. Så kommer neste "gode" periode og alt er fint, og så kommer nedturen igjen da. Hvor lenge orker du? Det skader jo barna dine også, veldig og verre blir det jo når de blir eldre.

 

Ønsker deg masse lykke til. Prøv å bryt forholdet rett etter påske! Du klarer deg. Har en venninne som gjorde det for et år siden. Hun var sammen med en slik mann, like ille på en annen måte, men felles var at han var stygg og nedlatende mote henne og tok ikke ansvaret for barna. Hun er en veldig snill jente og jeg må innrømme at jeg har sett på henne som litt "svak" og redd før. Trodde ikke hun kom til å klare å gå fra han etter mange år og mange ganger sagt det samme.

 

Men vet du? En dag tok hun sine 3 barn ( minsten bare 7 mnd gammel) og flyttet inn til foreldrene sine. Der bodde hun mens hun fant seg en leilighet. Mye styr med det praktiske, men nå 1 år etterpå er hun så glad for det valget hun tok! Hun hadde ingenting. Hans hus, ingen jobb, 3 små barn MEN HUN KLARTE DET! DU KAN OGSÅ!!

 

Anonym poster: 881960681faa8c910a028d0f9f9b9d8a

[Gjest Antarctica]

Etter enda en krangel i kveld kjenner jeg at jeg både er fornøyd og lei meg. Lei meg fordi han ikke innser egne feil og lei fordi jeg tror dette bare må ta slutt. Kjennes ikke ut som jeg har mer å gi. Er jo glad i han,men dette er psykisk utmattende.

 

Han skulle legge ungene i kveld. 2.mann hadde tissa ut senga natt til i dag.. Samboer hadde bare latt alt ligge og fikk vite gjennom andremann (rett før leggetid) at han hadde tissa seg ut i natt og at han hadde prøvd å vaske seg med en klut. Jeg sa til samboeren min at han måtte dusjes på kroppen og tenkte å tilby meg å skifte på senga,mens han pusset over tennene og vaske gutten.

 

Han klikket i vinkel står, roper og skriker for ei bitch jeg er. At han mener jeg dikterer alt og at han aldri mer skal være med på handlesenter sammen med oss når ikke jeg dusjer gutten og skifter på senga. Han mener jeg har lurt han. Jeg fikk ikke engang tilbudt meg å hjelpe en gang.

 

Så nå har jeg kasta han ut av soverommet. Trenger tid å tenke over saken før jeg kan være endelig og stå løpet ut.

 

Blir helt paff, for en ting å si og påstå til den en bor sammen med. For en usaklig krangel. Utrolig kjedelig for ungene...

 

Hi

 

Anonym poster: 8ff24cb6331572f1ecf3277d31c0b6a0

 

Klarer ikke en gang å kommentere dette. Hvilke "gode dager" må det til for å utligne en slik uberegnelighet?

[Anonym bruker]

Minner litt om exen min. Dette høres kanskje litt dumt ut, men jeg tok en kalender og krysset av dager vi hadde det bra, normalt og ikke bra...Det ble mest ikke bra og noen normal. Jeg fikk nåkk da han ropte at jeg var ei "jævla fettkjerring" for at jeg glemte å slokke lyset da jeg gikk ut ifra kjøkkenet! Det tok meg 1 1/2 år på å komme over han, men nå har jeg verdens herligste samboer som er så vanvittig snill! Har ikke angret en dag på at jeg gjorde det slutt med exen! Det er tungt å vanskelig i starten, men tiden leger alle sår! Ønsker deg mye lykke til og håper at det vil ordne seg for deg

 

Anonym poster: 8cc565d7728e2d13fe7408f1fbf8d222

[Gjest Antarctica]

Tror det var lurt å lage en kalender. Da blir elendigheten synliggjort, og man slipper av med noen illusjoner.