Jeg har virkelig ikke lyst å jobbe!

[Gjest Antarctica]

Den dagen folk kan si "jeg jobber ikke, for det føles ikke riktig for meg", da har vi tatt steget inn i Kongsvik ungdomsskole alle sammen.

 

Jeg er glad jeg finner mening i det jeg faktisk er nødt til å gjøre, jeg. Såpass tilpasningsdyktig bør man nok være.

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg 100%, HI. Ettr å ha jobbet i tjue år innså jeg at jeg faktisk ikke har lyst til å jobbe til tross for mange års utdannelse, men researche ting på egenhånd, lese og drive med diverse.

 

Nå har jeg vært hjemme i snart ti år, og det er HERLIG! I tillegg har jeg fått to barn, og det er jo en heldagsjobb. Jeg har det så utrolig godt! Ingenting er bedre enn å ha deg så fritt som nå. Eldstemann har begynt på skolen, mens yngste går i barnehage tre dager i uka. Jeg koser meg glugg i hjel. Jeg lager nydelig mat, ordner i huset, handler og leser. I tillegg er jeg veldig engasjert i barnas skole og barnehage.

 

Mannen min har en krevende jobb, og synes det er luksus at jeg ordner så mye her. Han tjener nok til oss alle. - Og jeg er feminist, bare så det er sagt. I det legger jeg at jeg synes kvinner og menn skal stille likt når det gjelder plikter og rettigheter, og med fritt valg med tanke på hva de skal bruke tiden sin til. Det siste innen rimelighetens grenser, selvsagt. Jeg forstår jo at ikke alle har råd til dette, men det har vi, og slik trives vi. I helga skifter mannen min bleier, lager mat og setter inn i oppvaskmaskinen.

 

Nå begynner du vel å gå meg også etter i sømmene, Pashla, og det er greit. Ikke alle forstår at jeg er happy med dette, men det er jeg. - Utrolig happy!

 

Anonym poster: f9760030f384a3121d29d6a79e5e63ea

[Gjest lykkeliggift]

Så klok kan du ikke være dersom du ønsker at andre sine skattepenger skal sponse din latskap.....

 

Anonym poster: a5a75da4033ba82ab3b07e58acbea84d

Du heller er tydeligvis ikke så veldig klok. Hun har ikke sagt et eneste ord om å bruke noens skattepenger. Men derimot skrev hun at dersom hun hadde hatt råd til det vill hun gått hjemme. Men hun jobber jo, nettop fordi hun ikke kan....

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg HI. Nå skal jeg snart ut i barselpermisjon og jeg gleder meg sånn. Denne gangen skal jeg ikke tilbake i full jobb og det er jeg sjeleglad for. Elsker å være hjemme.

 

Anonym poster: 80100b5b641ab84e0c183d13d0613cb6

[Anonym bruker]

Min arbeidsmoral har økt med årene, og jeg liker å jobbe. Klart det hadde vært deilig å jobbe mindre, men føler meg mer som en del av fellesskapet ved å jobbe. Føler meg mer verdifull når jeg jobber, og har mine tanker om dem som ikke jobber når de er friske. Sorry, normalen er å jobbe. De andre faller utenfor, i mine øyne.

 

Anonym poster: f0f109249a2e6e483ff2f9489049e3d3

[Anonym bruker]

Det har ikke jeg heller. Eller det vil si, jeg unner mannen min også mer fri, så hadde vært fint om vi begge kunne jobbet kanskje 60% hver. Det hadde vært genialt.

 

Jeg "kan" jobbe 60% (er spl) men mannen min sin jobb er det 100-110% eller ingenting. Så det er ikke gjennomførbart. Jobber 75% da, og hater det.

 

Men som flere her nevner, jeg trives ikke i jobbeb min. Misliker den sterkt og søker andre jobber så fort det finnes noe å søke på. At sykepleiere kan brukes til "alt" er bare tull. Vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionimer derimot....

 

Anonym poster: 56ab9dd42c7baa3bfb396e5eb8c0eda1

[Anonym bruker]

Den dagen folk kan si "jeg jobber ikke, for det føles ikke riktig for meg", da har vi tatt steget inn i Kongsvik ungdomsskole alle sammen.

 

Jeg er glad jeg finner mening i det jeg faktisk er nødt til å gjøre, jeg. Såpass tilpasningsdyktig bør man nok være.

 

Jeg tror ikke HI er alene om å ikke synes jobben er meningen med livet, men i likhet med andre gjør hun det hun må - å komme med pekefingeren kun fordi hun innrømmer at hun drømmer om noe annet, synes jeg er merkelige holdninger!

 

Anonym poster: b8824581d58cfa97d18628365df53f3f

[Anonym bruker]

Du er nok ikke alene om å føle det sånn, men jeg tror kanskje ikke gresset er grønnere på den andre siden...

 

Da jeg var frisk drømte jeg om å finne en rik mann så jeg slapp å jobbe, og kunne bruke all tiden min på å trene, shoppe, lese, slappe av etc.

 

Så ble jeg kronisk syk, og den første måneden var det herlig å ikke jobbe (ikke så herlig å være syk selvsagt). Etter et halvt år var det uutholdelig. Etter 7 år er det en stor, bitter sorg. Føler jeg faller utenfor sosialt, blir fryktelig mye alene hele dagene, for alle andre jobber jo! Min nye drøm er å bli helt frisk, og være rik nok til å kun jobbe en 75 %, slik at jeg både kan føle meg viktig og nyttig, og har litt tid til meg selv. Men ikke jobbe i det hele tatt; nei takk.

 

 

Anonym poster: a7df83b3404bc1ae5ae575f5168e5b7a