Jeg har virkelig ikke lyst å jobbe!

[Anonym bruker]

Ser at så mange sier at alle friske mennesker ønsker å jobbe og bidra til samfunnet. Og at det er så viktig å ha en jobb for å utvikle seg og følge med i samfunnet. Om man går hjemme så dør visst hjernecellene raskt og man blir dummer for hver dag. Den store lykke er å være i jobb og utvikle intellektet sitt.

 

Ikke sånn for meg! Jeg elsker å være hjemme. Jeg følger med på nyhetene både i inn og utland, jeg leser bøker og diskuterer politikk og været med mann og gode venner.

 

På arbeidsplassen min er det mange høyt utdannede og en god blanding av akademikere og yrkesutdannede, men samtalene i lunsjen består likevel mye av hvor det er best skiføre og hva man gjør med syke barn. Det er langt mellom hver interessante diskusjon for å si det mildt.

 

Arbeidsoppgavene mine gir meg heller ikke mye selv om de er varierte og utfordrende. Jeg gjør det jeg må, men vet hele tiden hvor lenge det er igjen av arbeidsdagen.

 

Så jeg vil helst ikke jobbe jeg. Hadde jeg hatt råd til å gå hjemme hadde jeg sagt opp jobben på dagen - og jeg tror ikke jeg hadde blitt hverken dummere eller latere av det. Jeg hadde iallefall helt sikkert blitt lykkeligere!

 

Er jeg virkelig alene om å føle det sånt? Dette er et stort tabu føler jeg, siden alle skal være så ivrige etter å bidra og utvikle seg.

 

Jeg er egentlig klok nok, kjenner jeg.

 

Anonym poster: 3f90c002cbb121aae6ddfcd6684d48de

[Anonym bruker]

Du har tydeligvis valgt feil yrke eller jobb.

 

Jeg stortrives på jobben i et hyggelig miljø og med en topp sjef. Masse faglige utfordringer og jeg elsker voksenkontakt, å bruke hjernen på en annen måte og å ha en meningsfull jobb (er spesialsykepleier). Var hjemme i permisjon et år og trodde jeg skulle visne helt hen, for meg er det veldig viktig å få lov til å rutinemessig komme meg ut og kjenne at jeg både trengs og verdsettes på arbeidsplassen.

 

Anonym poster: e8eb27881cd3e75775ae62c05dbdb9ca

[Anonym bruker]

Jeg har vært hjemme de siste 12 år og kunne ikke tenke meg å jobbe. Har en utdannelse som gir meg mulighet til å ta litt freelance oppdrag og set gjør jeg innimellom. Vi har tre barn og jeg nyter å ha nok tid.

 

Anonym poster: e72871e228fed7e39ed1266d828cd1b9

[Anonym bruker]

Så klok kan du ikke være dersom du ønsker at andre sine skattepenger skal sponse din latskap.....

 

Anonym poster: a5a75da4033ba82ab3b07e58acbea84d

[vetra]

Sånn har jeg det også. Derfor jobber jeg kun 60 %. Fri to dager i uka. Er aldri borte fra jobb, går på jobb selv om jeg er syk, bestemor passer barna når de er syke. Er veeeeldig pliktoppfyllende mht jobb, og yter maks de dagene jeg jobber. Er helt kjørt i full jobb, og ikke overskudd til annet enn sofa med full jobb. Lav lønn og høy motivasjon for hjemmekos bidrar til sitt. Har derfor sagt opp nesten halve stillingen. Er også høyt utdannet og reflektert. Tror at dersom jeg ikke hatt en så stor grad av selvaktelse og tro på velferdssystemet hadde jeg vært sykemeldt.

[Anonym bruker]

Så klok kan du ikke være dersom du ønsker at andre sine skattepenger skal sponse din latskap.....

 

Anonym poster: a5a75da4033ba82ab3b07e58acbea84d

 

Joda, hun kan være smart, men jeg ville heller kalle det egoisme.

Men det høres mer ut som hun har havnet i feil yrke/jobb.

Jeg gleder meg til å gå på jobb, koser meg sammen med mine kollegaer.

Setter enda mer pris på helger og ferier når jeg er i full jobb.

 

Anonym poster: 10f23726912bbca87eb98a8345d5a3b3

[Anonym bruker]

Ser at så mange sier at alle friske mennesker ønsker å jobbe og bidra til samfunnet. Og at det er så viktig å ha en jobb for å utvikle seg og følge med i samfunnet. Om man går hjemme så dør visst hjernecellene raskt og man blir dummer for hver dag. Den store lykke er å være i jobb og utvikle intellektet sitt.

 

Ikke sånn for meg! Jeg elsker å være hjemme. Jeg følger med på nyhetene både i inn og utland, jeg leser bøker og diskuterer politikk og været med mann og gode venner.

 

På arbeidsplassen min er det mange høyt utdannede og en god blanding av akademikere og yrkesutdannede, men samtalene i lunsjen består likevel mye av hvor det er best skiføre og hva man gjør med syke barn. Det er langt mellom hver interessante diskusjon for å si det mildt.

 

Arbeidsoppgavene mine gir meg heller ikke mye selv om de er varierte og utfordrende. Jeg gjør det jeg må, men vet hele tiden hvor lenge det er igjen av arbeidsdagen.

 

Så jeg vil helst ikke jobbe jeg. Hadde jeg hatt råd til å gå hjemme hadde jeg sagt opp jobben på dagen - og jeg tror ikke jeg hadde blitt hverken dummere eller latere av det. Jeg hadde iallefall helt sikkert blitt lykkeligere!

 

Er jeg virkelig alene om å føle det sånt? Dette er et stort tabu føler jeg, siden alle skal være så ivrige etter å bidra og utvikle seg.

 

Jeg er egentlig klok nok, kjenner jeg.

 

Anonym poster: 3f90c002cbb121aae6ddfcd6684d48de

 

Du virker dessverre veldig selvgod og virkelighetsfjern. Skiføre, syke barn osv ER livet. Politikk, vidløftige filosofiske diskusjoner osv er hobbyer. Man kan da ikke bare konsentrere seg om hobbyene og tro at man er så mye smartere enn alle andre. For all del, vær hjemme med grytekluter og vaskemaskina, men betal for det selv. Ikke forvent at staten sponser det.

 

Anonym poster: 591c43e9261b8c72d611cdd2df2df15b

[missme]

For all del, det finnes mange som trives med å gå hjemme, ingen tabu i det, men det slår meg at dersom du skulle gå hjemme, så ville det også blitt kjedelig i lengden for deg.

Kan være jeg tar feil, men ta et friår hjemme og se hvor mye bedre det er.

Jeg tror ikke man blir dummere av å gå hjemme, men du mister en stor sosial bit av hverdagen som de aller fleste voksne mennesker trenger.

[Anonym bruker]

Så klok kan du ikke være dersom du ønsker at andre sine skattepenger skal sponse din latskap.....

 

Anonym poster: a5a75da4033ba82ab3b07e58acbea84d

Nå skriver hun jo at DERSOM hun hadde råd, ergo hadde hun nok ingen planer om at andre skulle sponse at hun gikk hjemme..

 

Merkelig det der, at mange automatisk tror at dersom noen ønsker å være hjemmeværende, så vil det si det samme som at de tror de skal ha betalt enten sykepenger eller andre "goder", mange skjønner faktisk at dersom man tar et valg om å jobbe mindre/slutte å jobbe, så må man stå for det innteksttapet selv!

 

Selv trives jeg ikke på jobb, og kunne godt tenke meg å være hjemmeværende, eller jobbe deltid innenfor noe annet. Men jeg skjønner jo selvsagt at da må vi kunne klare oss på ei lønning, og slik det er nå, går ikke det. Ergo jobber jeg.

 

I mitt tilfelle er jobben en bra jobb, den er utfordrende, variert, med gode muligheter osv. Men jeg trives ikke! (trives veldig godt med kollegene og arbeidsmiljøet da, men ikke selve jobben) Men det er heller ikke lett å finne ny jobb, og når jeg har en veldig trygg jobb nå, så blir det ekstra vanskelig å ta skrittet og prøve noe nytt.

 

Anonym poster: d38b938cd5db7ca65bf885db7f1ba806

 

Anonym poster: d38b938cd5db7ca65bf885db7f1ba806

[Anonym bruker]

Det har kanskje med at mange av de som går hjemme ikke har valgt det selv?

 

Jeg er kronisk syk og klarer ikke jobbe noe særlig, mitt store mareritt er at jeg ikke skal klare jobbe i det hele tatt (jobber 30-40% nå).

Jeg føler at her hjemme forfaller jeg, føler meg helt utenfor samfunnet.

 

Alle andre er der ute og utfører jobbene sine, har arbeidskollegaer osv mens jeg sitter her hjemme alene og er liksom ikke med på denne dansen.

 

Mye av identiteten vår er knyttet til hva vi jobber med, og når man f.eks møter nye mennesker kommer fort spørsmålet om hva man jobber med opp. Man føler seg ikke mye spennende når man da må svare at man går hjemme og sørger for hus og hjem, å si man er ufør er nesten enda mer stigmatiserende (naver liksom).

 

Anonym poster: 354ae5ad48e2e0410e49fe5c295d1f51

[Anonym bruker]

Herregud folk her inne er noen møkkakjærringer!! HI delte sine følelser. Hva er problemet??

 

Anonym poster: eb408923245affa1f985a07b2751ca8b

[Anonym bruker]

Jeg liker heller ikke å jobbe, men jeg misstrives ikke heller. Jeg er flink i jobben min, tjener godt og har mange goder, men det er hjemme jeg trives best. Om jeg hadde hatt råd så hadde jeg sluttet. Det finne jo så mange andre ting som er kjekkere en jobb. De fleste jobber vel for å tjene penger?

 

Anonym poster: d1335092ff7c69cbaad4c2a9da655fe0

[bobbelfru]

Jeg elsker jobben min! Gleder meg til å være der, men kunne fint latt være. Hadde vi hatt økonomi til det hadde jeg vært hjemme nyyyyyt hjemmelivet, reiser, kafé osv og jobbet som vikar på jobben min! Det er planen min når jeg vinner alle millionene i Lotto!

[Anonym bruker]

Herregud folk her inne er noen møkkakjærringer!! HI delte sine følelser. Hva er problemet??

 

Anonym poster: eb408923245affa1f985a07b2751ca8b

 

Jeg blir bare kvalm av folk som tror at de er så mye smartere og mer interessant enn alle andre, og at 99% av mennesker er gørrkjedelig å prate med.

 

Anonym poster: 591c43e9261b8c72d611cdd2df2df15b

[Anonym bruker]

Herregud folk her inne er noen møkkakjærringer!! HI delte sine følelser. Hva er problemet??

 

Anonym poster: eb408923245affa1f985a07b2751ca8b

 

Jeg blir bare kvalm av folk som tror at de er så mye smartere og mer interessant enn alle andre, og at 99% av mennesker er gørrkjedelig å prate med.

 

Anonym poster: 591c43e9261b8c72d611cdd2df2df15b

 

Virker som om du har møtt mange av slagsen og forblitt kvalm..

 

Anonym poster: eb408923245affa1f985a07b2751ca8b

[Anonym bruker]

Synes det er merkelig at du synes "pratet" i lunsjen på jobben er kjedelig å prate om , men om du blir arb.ledig så tror meg. Du vil få mye mindre voksenkontakt....noe som føles som du ikke er med i samfunnet...

 

Anonym poster: 20c4b254408eb82f748135d5a4e58a6f

[Anonym bruker]

Herregud folk her inne er noen møkkakjærringer!! HI delte sine følelser. Hva er problemet??

 

Anonym poster: eb408923245affa1f985a07b2751ca8b

 

Jeg ser heller ikke problemet med å lufte tanker og følelser. Man må da få lov til å drømme? Tenke på hvordan det ville vært i en "ideell"(?) verden om alt lå til rette for det.

Noen liker å jobbe, andre liker det ikke. Jeg koser meg også hjemme, og hadde det ikke vært fordi jeg er avhengig av å tjene penger så hadde jeg gjerne gått hjemme i noen år til er ikke snakk om lav arbeidsmoral , men prioriteringer. Hva man selv finner glede i. Har man en spennende jobb så liker man sikkert å jobbe også. Men ikke alle har hatt mulighet til å utdanne seg til det de virkelig ønsker å jobbe med, ikke alle har drømmejobben og ikke alle finner glede i å stresse ut kl 6.45 hver morgen for å haste til en jobb man ikke finner store gleden i.

 

Og her hvor det er så mange som klager over barnehagetiden andre benytter.. Om forholdene lå til rette for det, hadde dere ikke ønsket å være sammen med barna hver eneste dag? Om dere virkelig mener det er det beste for barna å ikke være så mye i barnahagen, hvordan får dere det til å fungere i praksis? For skal man jobbe 8 timer hver dag så betyr det jo at barna får rundt 9 timer i barnehagen hver dag også. Man kan jo ikke jobbe full dag men la barna ha korte dager i brhg. Dette skurrer for meg..

 

 

Anonym poster: c10c08e77afd1338fa16d8196af2dfef

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg er helt enig med deg i flere ting her. Jobber også et sted hvor skiføre, hytta og sykkel er store temaer. Ingen spør deg om det går bra med DEG, men hvordan det gikk i møtet hos kunde feks. Statusyrke hvor det årlig holdes løpekonkurranser og det er vanlig å reise på kick-off med kunder osv.

 

Kjenner jeg har det helt opp i halsen. Dresskledde statusjegere. Forbrukssamfunn. Alkohol i mengder. Nedverdigende snakk om andre ikke "like smarte".

 

Nå har jeg heldigvis vært innom en del yrker av forskjellige slag og vet at det ikke må være slik. Du kan ha kollegaer som faktisk lurer på hvordan det går med deg også.

 

Slik det er i dag finner jeg det ti ganger mer spennende å være med bestemor ut å gå i byen og høre om historiene bak mange av byggene og stedene, snakke om livet og meningen med det, enn å snakke om skiføret med kollegaene mine.

 

 

 

Anonym poster: b9965588e3fd0e746ec7f2930968aaf2

[Anonym bruker]

Herregud folk her inne er noen møkkakjærringer!! HI delte sine følelser. Hva er problemet??

 

Anonym poster: eb408923245affa1f985a07b2751ca8b

 

Jeg ser heller ikke problemet med å lufte tanker og følelser. Man må da få lov til å drømme? Tenke på hvordan det ville vært i en "ideell"(?) verden om alt lå til rette for det.

Noen liker å jobbe, andre liker det ikke. Jeg koser meg også hjemme, og hadde det ikke vært fordi jeg er avhengig av å tjene penger så hadde jeg gjerne gått hjemme i noen år til er ikke snakk om lav arbeidsmoral , men prioriteringer. Hva man selv finner glede i. Har man en spennende jobb så liker man sikkert å jobbe også. Men ikke alle har hatt mulighet til å utdanne seg til det de virkelig ønsker å jobbe med, ikke alle har drømmejobben og ikke alle finner glede i å stresse ut kl 6.45 hver morgen for å haste til en jobb man ikke finner store gleden i.

 

Og her hvor det er så mange som klager over barnehagetiden andre benytter.. Om forholdene lå til rette for det, hadde dere ikke ønsket å være sammen med barna hver eneste dag? Om dere virkelig mener det er det beste for barna å ikke være så mye i barnahagen, hvordan får dere det til å fungere i praksis? For skal man jobbe 8 timer hver dag så betyr det jo at barna får rundt 9 timer i barnehagen hver dag også. Man kan jo ikke jobbe full dag men la barna ha korte dager i brhg. Dette skurrer for meg..

 

 

Anonym poster: c10c08e77afd1338fa16d8196af2dfef

 

 

Jeg må helt ærlig innrømme at barnet mitt har det best i barnehagen på dagtid. Jeg er for tiden arb.ledig, men har gått fullt i barnehage når jeg jobbet også. Det for det sosiale. Med 2 krevende barn så hadde jeg ikke orket å aktivisere barna mine hver dag hele dagen uten at de fikk være sosiale og være med venner. Alle barn er i barnehagen. Hadde flere vært hjemme og barna hadde noen å leke med hver dag i gatene så hadde saken vært annerledes.

 

Anonym poster: 20c4b254408eb82f748135d5a4e58a6f

[Anonym bruker]

Jeg vil virkelig jobbe jeg.

Tror muligens det er litt slik at man ønsker seg det man ikke har, når jeg var frisk og jobbet 100% hadde jeg mer lyst å gå hjemme.

Nå går jeg hjemme og skulle gjort hva som helst for å være frisk og jobbe igjen...........

 

Anonym poster: 4ec25041f571c05171ad783efba42bcf

[Anonym bruker]

Så klok kan du ikke være dersom du ønsker at andre sine skattepenger skal sponse din latskap.....

 

Anonym poster: a5a75da4033ba82ab3b07e58acbea84d

 

Jeg kan ihvertfall forsiktig anta at jeg er klokere enn deg som ikke klarer å forstå det du leser.

 

Hvor ser du at andre skal sponse meg? Jeg skriver at HVIS JEG HADDE HATT RÅD skulle jeg sluttet på dagen. I det ligger det at jeg ikke satser på å nave på noe tidspunkt i livet.

 

Kanskje du skal ta deg en tur ut sånn at hjernen din får litt oksygen?

 

hi

 

Anonym poster: 3f90c002cbb121aae6ddfcd6684d48de

[Anonym bruker]

Ser at så mange sier at alle friske mennesker ønsker å jobbe og bidra til samfunnet. Og at det er så viktig å ha en jobb for å utvikle seg og følge med i samfunnet. Om man går hjemme så dør visst hjernecellene raskt og man blir dummer for hver dag. Den store lykke er å være i jobb og utvikle intellektet sitt.

 

Ikke sånn for meg! Jeg elsker å være hjemme. Jeg følger med på nyhetene både i inn og utland, jeg leser bøker og diskuterer politikk og været med mann og gode venner.

 

På arbeidsplassen min er det mange høyt utdannede og en god blanding av akademikere og yrkesutdannede, men samtalene i lunsjen består likevel mye av hvor det er best skiføre og hva man gjør med syke barn. Det er langt mellom hver interessante diskusjon for å si det mildt.

 

Arbeidsoppgavene mine gir meg heller ikke mye selv om de er varierte og utfordrende. Jeg gjør det jeg må, men vet hele tiden hvor lenge det er igjen av arbeidsdagen.

 

Så jeg vil helst ikke jobbe jeg. Hadde jeg hatt råd til å gå hjemme hadde jeg sagt opp jobben på dagen - og jeg tror ikke jeg hadde blitt hverken dummere eller latere av det. Jeg hadde iallefall helt sikkert blitt lykkeligere!

 

Er jeg virkelig alene om å føle det sånt? Dette er et stort tabu føler jeg, siden alle skal være så ivrige etter å bidra og utvikle seg.

 

Jeg er egentlig klok nok, kjenner jeg.

 

Anonym poster: 3f90c002cbb121aae6ddfcd6684d48de

 

Du virker dessverre veldig selvgod og virkelighetsfjern. Skiføre, syke barn osv ER livet. Politikk, vidløftige filosofiske diskusjoner osv er hobbyer. Man kan da ikke bare konsentrere seg om hobbyene og tro at man er så mye smartere enn alle andre. For all del, vær hjemme med grytekluter og vaskemaskina, men betal for det selv. Ikke forvent at staten sponser det.

 

Anonym poster: 591c43e9261b8c72d611cdd2df2df15b

 

Jeg liker å snakke om skiføre og barna jeg, poenget mitt var bare at det ikke var så veldig stimulerende og utfordrende samtaleemner på jobben i forhold til i privatlivet mitt. Altså trenger jeg ikke være i jobb for å holde meg oppdatert og engasjert.

 

Skjønner?

 

hi

 

Anonym poster: 3f90c002cbb121aae6ddfcd6684d48de

[thricane]

Er du gal kvinne, drømmer du om å ikke jobbe? Du må ikke finne på å si sånne fy fy ord her inne.

 

Fra en fulltidsarbeidende kvinne til en annen: Jeg drømmer om det jeg også. Uææææ. Samfunnsvikere;-)

[Anonym bruker]

Ser at så mange sier at alle friske mennesker ønsker å jobbe og bidra til samfunnet. Og at det er så viktig å ha en jobb for å utvikle seg og følge med i samfunnet. Om man går hjemme så dør visst hjernecellene raskt og man blir dummer for hver dag. Den store lykke er å være i jobb og utvikle intellektet sitt.

 

Ikke sånn for meg! Jeg elsker å være hjemme. Jeg følger med på nyhetene både i inn og utland, jeg leser bøker og diskuterer politikk og været med mann og gode venner.

 

På arbeidsplassen min er det mange høyt utdannede og en god blanding av akademikere og yrkesutdannede, men samtalene i lunsjen består likevel mye av hvor det er best skiføre og hva man gjør med syke barn. Det er langt mellom hver interessante diskusjon for å si det mildt.

 

Arbeidsoppgavene mine gir meg heller ikke mye selv om de er varierte og utfordrende. Jeg gjør det jeg må, men vet hele tiden hvor lenge det er igjen av arbeidsdagen.

 

Så jeg vil helst ikke jobbe jeg. Hadde jeg hatt råd til å gå hjemme hadde jeg sagt opp jobben på dagen - og jeg tror ikke jeg hadde blitt hverken dummere eller latere av det. Jeg hadde iallefall helt sikkert blitt lykkeligere!

 

Er jeg virkelig alene om å føle det sånt? Dette er et stort tabu føler jeg, siden alle skal være så ivrige etter å bidra og utvikle seg.

 

Jeg er egentlig klok nok, kjenner jeg.

 

Anonym poster: 3f90c002cbb121aae6ddfcd6684d48de

Statestikken sier at du ikke ville blitt lykligere på sikt. Sansynligheten for at du i løpet av 10 år som hjemmeværende hadde blitt deprimert og fått angst er overveldende.

 

Anonym poster: 3fea1eb94456b06dbccd1cf6f6d39ae5

[Frøken Ubesluttsom]

Ser at så mange sier at alle friske mennesker ønsker å jobbe og bidra til samfunnet. Og at det er så viktig å ha en jobb for å utvikle seg og følge med i samfunnet. Om man går hjemme så dør visst hjernecellene raskt og man blir dummer for hver dag. Den store lykke er å være i jobb og utvikle intellektet sitt.

 

Ikke sånn for meg! Jeg elsker å være hjemme. Jeg følger med på nyhetene både i inn og utland, jeg leser bøker og diskuterer politikk og været med mann og gode venner.

 

På arbeidsplassen min er det mange høyt utdannede og en god blanding av akademikere og yrkesutdannede, men samtalene i lunsjen består likevel mye av hvor det er best skiføre og hva man gjør med syke barn. Det er langt mellom hver interessante diskusjon for å si det mildt.

 

Arbeidsoppgavene mine gir meg heller ikke mye selv om de er varierte og utfordrende. Jeg gjør det jeg må, men vet hele tiden hvor lenge det er igjen av arbeidsdagen.

 

Så jeg vil helst ikke jobbe jeg. Hadde jeg hatt råd til å gå hjemme hadde jeg sagt opp jobben på dagen - og jeg tror ikke jeg hadde blitt hverken dummere eller latere av det. Jeg hadde iallefall helt sikkert blitt lykkeligere!

 

Er jeg virkelig alene om å føle det sånt? Dette er et stort tabu føler jeg, siden alle skal være så ivrige etter å bidra og utvikle seg.

 

Jeg er egentlig klok nok, kjenner jeg.

 

Anonym poster: 3f90c002cbb121aae6ddfcd6684d48de

 

Har du tenkt over at du kanskje føler det sånn, fordi du har muligheten til å velge sjøl. Altså du er frisk å kan velge å ikke jobbe. Hva med meg som i mange år ikke har hatt noe valg, men har måtte være hjemme. Blir ikke det samme, og kan ikke sammelignes. Jeg vil gjerne jobbe, fordi nå kan jeg velge å gjøre det, nå kan jeg klare det.

 

Hadde du hatt en kronisk sykdom å "blitt tvunget" til å ikke jobbe, kan det hende du hadde tenkt annerledes.

 

Mye tyder på at du tydeligvis ikke trives i jobben din, men bytt jobb da vel. Det du får i inntekter av å bare gå hjemme er ikke verdt det.