Barn med utviklinghemming....

[Anonym bruker]

Det er for tiden mange debatter som omhandler det å velg bort foster når man får konstantert at barnet har en utviklingshemming.

Personlig synes jeg at folk må bestemme selv, men det er virkelig fint å ha mennesker som ulike og som har andre kvaliteter. MEN: det jeg tror mange tenker på når de får konstantert at barnet har utviklingshemming, er at det er en lang vei å gå og en må kjempe seg til rettigheter og goder som man i utgangspunktet har krav på.

 

Jeg har et vennepar som har en jente med downs og autisme. Foreldrene har måttet selv finne ut hva de har rett på, hvilken hjelp de kan få osv. Det har vært en lang og hard kamp.

Om jeg skulle fått et barn med downsyndrom, så er jeg ikke sikker på om jeg ville beholdt det..... Ikke fordi jeg ikke ville ha blitt glad i barnet, men fordi jeg ser at samfunnet rundt ikke er er lagt opp til at man skal kunne vokse opp med en utviklingshemming. Dette er virkelig synd. For, jeg synes som sagt at det er flott med mennesker som er ulike, at vi bør ta godt i mot vår medmennesker som ikke er helt som oss andre. Jeg tror nok ikke at jeg hadde orket å måtte kjempe meg til hver eneste gode man egentlig har krav på, som f.eks fysioterapeut, ekstra personal i barnehage, ulike hjelpemidler osv osv.

 

Jeg har stor respekt for de foreldre som velger å bære frem et barn med en alvorlig pyskiskutviklingshemming - og jeg tenker at de foreldrene er veldig, veldig sterke!

 

 

Anonym poster: d13dad9fd01c301f132d0a687012d409

[Anonym bruker]

Jeg er mamma til en jente på 6år, med forsinket språkutvikling og motorikk. Hun har fått diagnose lettere psykisk utviklingshemming...

 

Det er tøft å måtte stå på og KREVE det man faktisk har krav på. Gå imot anbefalinger fra PPT, fordi man vet hva som er det beste for barnet sitt. Jeg søkte om å utsette skolestarten hennes, mens PPT ville at hun skulle starte sammen med årskullet sitt. Mens jeg som mamma ville at hun skulle få 1 år til på å utvikle seg, før hun skulle starte på skolen.

Hun starter nå til høsten og nå er hun KLAR! Gleder seg veldig til å starte på skolen. Skriver bokstaver som bare det..

 

Datteren min har vært heldig og fått mye hjelp i bhg sin. Støttepedagog, svømming 1 gang i uka pga motorikken, musikkterapeut, logoped, fysio osv..

 

Hun har hatt en kjempe utvikling de siste årene heldigvis.. For jeg har vært veldig bekymret for fremtiden hennes..

 

 

 

Anonym poster: 57ce1fdc55d9743ab7693c7939d399af

[Himmel og hav]

Det er for tiden mange debatter som omhandler det å velg bort foster når man får konstantert at barnet har en utviklingshemming.

Personlig synes jeg at folk må bestemme selv, men det er virkelig fint å ha mennesker som ulike og som har andre kvaliteter. MEN: det jeg tror mange tenker på når de får konstantert at barnet har utviklingshemming, er at det er en lang vei å gå og en må kjempe seg til rettigheter og goder som man i utgangspunktet har krav på.

 

Jeg har et vennepar som har en jente med downs og autisme. Foreldrene har måttet selv finne ut hva de har rett på, hvilken hjelp de kan få osv. Det har vært en lang og hard kamp.

Om jeg skulle fått et barn med downsyndrom, så er jeg ikke sikker på om jeg ville beholdt det..... Ikke fordi jeg ikke ville ha blitt glad i barnet, men fordi jeg ser at samfunnet rundt ikke er er lagt opp til at man skal kunne vokse opp med en utviklingshemming. Dette er virkelig synd. For, jeg synes som sagt at det er flott med mennesker som er ulike, at vi bør ta godt i mot vår medmennesker som ikke er helt som oss andre. Jeg tror nok ikke at jeg hadde orket å måtte kjempe meg til hver eneste gode man egentlig har krav på, som f.eks fysioterapeut, ekstra personal i barnehage, ulike hjelpemidler osv osv.

 

Jeg har stor respekt for de foreldre som velger å bære frem et barn med en alvorlig pyskiskutviklingshemming - og jeg tenker at de foreldrene er veldig, veldig sterke!

 

 

Anonym poster: d13dad9fd01c301f132d0a687012d409

 

Veldig mange barn som er født med utviklingshemming har ingen kromosomfeil, det er ingen nakkefold eller nesebein som antyder noe som helst på ultralyden, samme hvor tidlig den er. Det er dermed sånn at det er de færreste som " velger " å bære fram et barn med utviklingshemming. Så det er ikke sånn at man er sterk som velger et annerledesbarn, man BLIR sterk fordi man får et barn som trenger deg mer enn andre, og man gjør det man må for at barnet skal ha det godt og ha de beste muligheter framover.

[Anonym bruker]

Det er for tiden mange debatter som omhandler det å velg bort foster når man får konstantert at barnet har en utviklingshemming.

Personlig synes jeg at folk må bestemme selv, men det er virkelig fint å ha mennesker som ulike og som har andre kvaliteter. MEN: det jeg tror mange tenker på når de får konstantert at barnet har utviklingshemming, er at det er en lang vei å gå og en må kjempe seg til rettigheter og goder som man i utgangspunktet har krav på.

 

Jeg har et vennepar som har en jente med downs og autisme. Foreldrene har måttet selv finne ut hva de har rett på, hvilken hjelp de kan få osv. Det har vært en lang og hard kamp.

Om jeg skulle fått et barn med downsyndrom, så er jeg ikke sikker på om jeg ville beholdt det..... Ikke fordi jeg ikke ville ha blitt glad i barnet, men fordi jeg ser at samfunnet rundt ikke er er lagt opp til at man skal kunne vokse opp med en utviklingshemming. Dette er virkelig synd. For, jeg synes som sagt at det er flott med mennesker som er ulike, at vi bør ta godt i mot vår medmennesker som ikke er helt som oss andre. Jeg tror nok ikke at jeg hadde orket å måtte kjempe meg til hver eneste gode man egentlig har krav på, som f.eks fysioterapeut, ekstra personal i barnehage, ulike hjelpemidler osv osv.

 

Jeg har stor respekt for de foreldre som velger å bære frem et barn med en alvorlig pyskiskutviklingshemming - og jeg tenker at de foreldrene er veldig, veldig sterke!

 

 

Anonym poster: d13dad9fd01c301f132d0a687012d409

 

Veldig mange barn som er født med utviklingshemming har ingen kromosomfeil, det er ingen nakkefold eller nesebein som antyder noe som helst på ultralyden, samme hvor tidlig den er. Det er dermed sånn at det er de færreste som " velger " å bære fram et barn med utviklingshemming. Så det er ikke sånn at man er sterk som velger et annerledesbarn, man BLIR sterk fordi man får et barn som trenger deg mer enn andre, og man gjør det man må for at barnet skal ha det godt og ha de beste muligheter framover.

 

Ja, jeg vet at det er mange som ikke vet at det kommer et barn som er utviklingshemmet. Men det jeg mener er at det er synd og en stor skam at foreldre med slike barn må kjempe seg til hver rubbel og bit! Det at ingen faktisk kan innformere og fortelle hva man faktisk kan få av hjelp uten at en selv oppsøker dette. På grunn av nettopp det, så vet jeg ikke om jeg hadde vært sterk nok til å bære frem et barn hvor det var konstantert utviklingshemming. Selvfølgelig, der hvor de ikke vet at barnet er annerledes, der må man jo bare stå i det. De er i mine øyne allikevel sterke som kjemper og gir så mye av seg selv til et annerledesbarn.(Iallefall de aller, aller fleste)

 

 

Anonym over: så bra at hun utvikler seg bra Flott at hun fikk begynne på skolen ett år senere. Det er klart at det er foreldrene som er eksperter på barna, ikke lover og regler!

Lykke til med din 6-åring videre. Håper hun får en fin fremtid

HI

 

Anonym poster: d13dad9fd01c301f132d0a687012d409

[LillaGorilla♥♥]

Jeg ser poenget ditt, HI.

 

Min største bekymring om jeg ventet et barn med stor psykisk eller fysisk utviklingshemmet-, eller for den del om barnet mitt ble skadet i en ulykke og plutselig trengte hjelp til det meste eller omfattende behandling/oppfølging-, er ikke det at JEG ikke hadde orket eller klart å ta vare på dem. For det måtte jeg jo bare, og jeg tror man klarer det meste for sine barn.

 

Derimot er tanken på hva som skjer den dagen jeg eller faren ikke er her mer, fryktelig vond og vanskelig. For hva skjer med dette barnet da? Når det ikke er noen som kan kjempe, slik bare foreldre kan? For det er jo ikke gitt at søsken/annen familie/venner har mulighet, ork eller ønske om det.

 

Og akkurat det er en tanke som skremmer meg ift. dette, for man vil jo barna sine det beste, og er redd for at de ikke skal ha det bra og bli tatt godt nok vare på.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Etter å ha sett min mors venninne slite seg gjennom det å måtte kreve det hun egentlig har krav på for sin sønn, så skal jeg innrømme at jeg har bedt en stille bønn om at ungen er helt frisk, når jeg har vært gravid.. Av den grunn at jeg tror ikke jeg ville vært sterk nok til å kjempe mot et system som ikke fungerer, det å se noen slite seg så mentalt ut, for å gi barnet sitt det beste for hans behov, det er skremmende, hun har måtte kjempe mot dem både for å få kiropraktor, nødvendig utstyr osv.. Far til gutten taklet ikke det de måtte gjennom, han klarte ikke å kjempe, så han forlot familien sin, og hun endte opp alene med alle ungene og alt ansvaret..

[Anonym bruker]

Som mor til et funksjonshemmet barn har jeg all forståelse for de som velger å ta abort der man vet at barnet blir født emn en feil som vil påvirke hele dets liv og føre til en masse mer arbeid for foreldre og søsken.

 

Jeg elsker datteren min over alt på jord, og min datter sin skade kunne ikke ses på ultralyd hun var nærmere året før jeg skjønte at hun ikke var normal og nesten 3 før jeg hadde klart å kjempe meg til å få henne utredet. Deretter har jeg vært heldig og hatt flotte mennesker med min side som har kjempet for at hun skal få hjelpen hun har krav på uten alt for mye mas og kamp for meg.

Jeg hører ofte historier fra andre foreldre som ikke er så heldig.

 

Men jeg har et barn til som bare er et år eldre og jeg ser veldig godt hvor mye ekstra arbeid jeg har med mitt yngste barn i forhold til det største. Trening og oppfølging, møter og ikke minst å takle alle utbrudd som kommer derfra.

Så har man alle bekymringer for framtiden, ingen aner hvor langt hun kan nå. Vil hun være som idag i en voksenkropp når hun er 18 eller vil hun klare seg selv.

Vil hun bli godt tatt vare på, hvor mye merker hun til at hun blir unngått og forskjellsbehandlet av en del.

Utelatt fra fellesskapet som i bursdager, hele familien på farsiden som har valgt henne bort fordi hun ikke er "normal".

Vil hun kunne gi beskjed om noen er slemme med henne, utnytter henne. vil hun bli lykkelig i det livet hun får eller vil hun føle savn for at hun blir frisk nok til å oppdage at hun er anderledes men ikke friskere en at hun faller utenfor.

 

Med et frisk barn vet man sånn noenlunde hvilke mile perler man når på hvilket alder. Med dette barnet og mange andre vet man ikke om de noengang når de.

 

Så det krever mye av deg som foreldre, og gir mye bekymring.

Det begrenser livet ditt på mange måter. Bare noe sånt som å flytte for en jobb vil bli veldig problematisk, for hele systemet rundt barnet må overføres og startes på nytt på det nye stedet noe som tar lang tid og er problematisk.

Man kan ikke bare vente til barnet er 10 - 12 og det kan være alene noen timer en kveld slik at man kan gjøre andre ting, barnet kan være 18 og må ha tilsyn like fullt. ikke så lett å finne barnevakter når den som skal passes er 15,16,17,18

 

Selv om jeg idag er glad i barnet mitt og aldri kunne tenkt meg livet uten, for man blir selvsagt like glad i disse barna som barn som er helt friske, så hadde jeg nok tatt et muligens valgt bort barnet om jeg hadde visst det den gang. For det er ikke et barn man kjenner som man har holdt i armene sine, det er et lite foster som kommer med lovnader om ikke bare den glede et barn bringer men også om mye jobb og mye bekymringer.

 

Anonym poster: 60ec7406abdf10f38531a5f76466c565