Mannen i mitt liv vil ha barn, men jeg vil ikke ha flere

[Anonym bruker]

Jeg har møtt drømmemannen, men han har ikke barn fra før, jeg har to og orker ikke flere. Jeg er 38 år og orker ikke begynne på nytt. Hvis jeg velger å bli føler jeg meg presset til å gi han barn, mens hvis jeg trekker meg knuser jeg hjertet mitt. Men vil ikke ta fra han muligheten til å få barn, så han bør finne seg en annen som kan gi han dette. Er det ikke typisk at han ikke allerede hadde en skokk med unger?

 

Anonym poster: 560c498d18c6f01fd6d3d449cd025c3b

[Anonym bruker]

Det er kjipt. Valget blir jo hans, ikke ditt. Du må bare kommunisere tydelig at det er uaktuelt for deg.

 

Moro er det jo ikke, lell.

 

Anonym poster: 7510f9bc207ae734821f6af0f9afec3a

[Anonym bruker]

Da må du rett og slett finne ut hva som er viktigst for deg.. å være sammen med han, eller å ikke få flere barn.. så enkelt og så vanskelig er det..

 

Anonym poster: a5741559642deedccdc9967711a7806a

[Anonym bruker]

Mannen i mitt liv har akkurat fått barn, fram til da hadde jeg potensielt det samme problemet, så da er det bare å vente til han blir ledig.

 

Anonym poster: b7ac8d0d0d5d5b28cd28c109ea16c4a7

[Anonym bruker]

Jeg måtte ta det valget da jeg møtte min mann. Jeg ville ikke ha fler barn men han hadd ingen og ville ha minst en, helst to.

Jeg tok et valg der og da at dette var mannen jeg ville ha og da skulle jeg gi han ihvertfall ett barn. Nå er jeg 6 mnd på vei og er kjempeglad for det. Jeg var egentlig ferdig for 10 år siden.

 

 

Anonym poster: d7ba642f99c8c3dd7f3c972555b61b70

[Anonym bruker]

Hvis jeg var i din situaskon ville jeg hevet meg på et barn til.. et barn angrer du aldri på, men å miste en god mann kan forbli sårt resten av livet... Men det er nå bare sånn jeg hadde tenkt. Jeg er forresten 37 og også veldig ferdig mef småbarn sp jeg skjønner hvordan du føler det tror jeg...

 

Anonym poster: 41260379503c634f29e89771014137e2

[Anonym bruker]

Min samboer var ferdig med barn da vi møttes. Han hadde da to på 5 og 8 år. Jeg hadde ingen. For meg var det viktig å avklare tidlig i forholdet om flere barn var aktuelt for ham. Han hadde aldri trodd han skulle komme i den situasjonen, men han valgte å bli med meg. I dag har vi to små (som avtalt) på 4 og halvannet år. Han er snart 42 år.

 

Ting går ikke alltid som planlagt, men det viktigste er at dere er skjønt enige om fremtiden. Hvis ikke er det stor mulighet for at en av dere vil være bitter og føle seg overkjørt. Ikke et godt utgangspunkt.

 

Selv kunne jeg kanskje tenkt meg enda et barn, men det får jeg ikke. Og det er forståelig, så det får jeg bare leve med! Avtalen var to, så jeg kan ikke bære nag til han for at han sier nei.

 

Anonym poster: 6ae605d6ac1970b71f7b6d551807468f

[Anonym bruker]

Si at da tar du dine pålagte 9 uker av foreldrepermisjonen så kan han ta resten ;-) Også får han jobbe deltid de første årene for å få tidskabalen til å gå opp. Er han fremdeles keen?

 

Anonym poster: d0a8a4c1f54d2683d8e8d992c5b8ca34

[Anonym bruker]

Si at da tar du dine pålagte 9 uker av foreldrepermisjonen så kan han ta resten ;-) Også får han jobbe deltid de første årene for å få tidskabalen til å gå opp. Er han fremdeles keen?

 

Anonym poster: d0a8a4c1f54d2683d8e8d992c5b8ca34

 

Tror du virkelig at det er noen som avgjør om de skal ha barn eller ikke på grunnlag av hvem som tar foreldrepermisjonen???

 

Jeg håper da virkelig det er gleden det gir å ha barn som er hovedgrunnen til at man velger å formere seg.

 

Jeg blir stadig overrasket her inne...

 

Anonym poster: d7d74f3196b86ab0fb8c5c1a7994dc8f

[Anonym bruker]

Jeg er i motsatt situasjon.

 

Jeg vet at jeg ville fått ett barn til om jeg var i din situasjon. Sjelden man angrer på barn man får. Men å finne mannen i sitt liv, det er ikke noe man gjør så ofte. Det er mange ok og gode menn der ute, men den som det stemmer sååå godt med.... ikke mange av dem.

 

Men nå er jeg i motsatt situasjon og begynner vel å tenke at hvis han ikke er villig til ett barn så er han kanskje ikke mannen i mitt liv likevel. Eller, jeg vet han er det for meg - men kanskje er ikke jeg kvinnen i hans liv.... :/

 

Når jeg elsker så er jeg villig til å strekke meg svært langt for den andre. Jeg ville ikke nektet en partner gleden med barn, da måtte jeg ha vært alvorlig syk eller noe annet som hindret en graviditet.

 

Anonym poster: 4b19f7f5732cb8d33be70ccab2ee26aa

[Anonym bruker]

Jeg har allerede tenkt veldig godt igjennom det og for meg så er det helt uaktuelt å få flere barn, jeg har rett og slett ikke overskudd til det uansett hvor mye han stiller opp. Jeg har faktisk mareritt om natta om at jeg er gravid og snart skal føde og jeg våkner dyvåt av svette. Jeg hadde to tøffe svangerskap og fødsler og en voldelig eksmann, så jeg klarer rett og slett ikke sette meg selv i en sånn situasjon igjen med svangerskap og fødsler. Jeg får helt angst av tanken. Jeg kunne adoptert, men det er ikke det han ønsker...

 

Anonym poster: 560c498d18c6f01fd6d3d449cd025c3b

[Anonym bruker]

Du må prate med han, han fortjener jo et barn han også, men du har jo rett til å ikke ønske flere du også. Vanskelig situasjon.

Min mann har 1 barn fra før, vi venter vårt første sammen nå og jeg har sagt jeg ønsker minst to barn. Han sier han ikke vil ha fler etter vårt felles barn kommer til verden. Det sårer meg, er jo ikke min feil at han har et barn fra før. Jeg aksepterer at han har et barn fra før, og behandler barnet som mitt eget. Da ønsker jeg at min mann også er litt imøtekommende. Så jeg håper han med tiden vil ha et barn til

 

Anonym poster: b5f392a3163bc60fda1007f7264172ef

[Anonym bruker]

Men så er det slik at. Tenk om du ville ha barn og han nekta. Og du vart gravid og du nekta abort og han vil at du skal ta det vekk. Kem vant den gangen?

 

Anonym poster: b9b1ee9e90f51068dbe239185279c9dd

[Anonym bruker]

Hvis det hadde vært motsatt så hadde jeg hvis jeg var sikker på at det ble oss to for alltid akseptert hans valg. Eller så måtte jeg funnet en annen å få barn med. Jeg klarer bare helt enkelt ikke bære frem ett barn til, til tross for at jeg unner han barn. Det er faktisk slik at jeg med glede lar han få barn med noen andre, bare for å slippe å bli gravid selv. Men som sagt har jeg ingenting imot selve barnet, men jeg føler en sterk angst i forhold til svangerskap og fødsler og jeg ønsker virkelig ikke å gå igjennom det igjen. Det er ikke riktig hverken for min egen del eller for de barna jeg har fra før, for jeg vil være i minimal stand til å ta meg av dem i 7 av 9 mnd. I tillegg har jeg en så sterk fødselsangst at jeg får høy puls bare av tanken. Jeg kunne sikkert gått til psykolog og bearbeidet ting og tang, men jeg kan ikke ta sjansen på at den psykiske delen er kurert og så bli gravid, når jeg uansett vet at den fysiske ikke kommer til å bli noe bedre og at svangerskapshormoner osv. vil svekke meg psykisk igjen.

 

Anonym poster: 560c498d18c6f01fd6d3d449cd025c3b