Kan jeg adoptere en far til barnet mitt?

[Anonym bruker]

Er så lei! Barnefar sier stadig vekk at han vil treffe barnet sitt, men gjør INGENTING med det! Han har drøyet i 3 år, barnet har begynt å spørre etter han, og snart går jeg tom for svar. For et så lite barn er det vanskelig å fortelle om en far, barn klarer jo ikke å forestille seg slikt. Barn trenger å se "far" helt konkret, ikke bare i bilder.

 

Jeg har heletiden vært veldig imøtekommende og åpen og tenkt at jeg må vente til han er klar, DUMME MEG! Nylig skrev jeg for første gang en smule krass og sint melding til han, dette skrev jeg:

"Hei, har du endret mening eller ønsker du fremdeles å treffe *barnet ditt*? *Barnet* har begynt å spørre etter deg og h*n lurer på hvor du er.Hva skal jeg til til barnet når h*n spør etter deg? Kan jeg si at h*n får møte deg snart?"

 

Han svarte at han liksom hadde prøvd å ta kontakt med meg via sms, og jeg VET han har riktig nummer, for det er ikke lenge siden vi tekstet sist. Men jeg har ikke fått noen meldinger, selv om han sa han har sendt meldinger til meg. Dessuten er vi venner på facebook, hvor jeg sender han små oppdateringer og gullkorn av og til, samt at han har min mailadresse siden jeg sender han informasjon om barnet hans der også. I tillegg til dette har vi MANGE felles venner.

 

Så spurte jeg han om han er hjemme *en dato* når vi er i byen han bor i, og jeg spurte direkte om vi kan komme på besøk. Han svarte bare at vi får se, han visste ikke. Og det er ikke langt frem i tid, og uansett setter man jo av tid til sitt eget barn!!!

 

Såå... Noen som vet hvor jeg kan adoptere en tilstedeværende far til barnet mitt? Eller advokater som kan kreve hele livsskiten (og alle pengene) ut av drittsekken jeg var så uheldig å pule?

 

Anonym poster: 7cb8beecfc7565513ddfd8f1581aab37

[Anonym bruker]

Siste spørsmål la jeg til fordi han ikke betaler bidrag heller. Han skulle betalt 2500, men betaler null og nada!!! hi

 

Anonym poster: c40be3f5720d4bff7bd7aace19b5d9d7

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er frustrerende, men du har ingen anledning til å kreve at han har samvær med barnet sitt eller viser interesse i det hele tatt.

 

Det du kan gjøre er å kreve barnebidrag. Det bør du selvsagt.

 

Anonym poster: d52a0ae0bd560c6cf1ad8bc815dbeff0

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er frustrerende, men du har ingen anledning til å kreve at han har samvær med barnet sitt eller viser interesse i det hele tatt.

 

Det du kan gjøre er å kreve barnebidrag. Det bør du selvsagt.

 

Anonym poster: d52a0ae0bd560c6cf1ad8bc815dbeff0

 

Jeg vet.. Men det er så frustrerende at han hele tiden utsetter møtet. Han vet at det bare blir vanskeligere å vanskeligere og ha normal kontakt. Han sier jo også at han vil treffe barnet. Så jeg blir så sint inni meg selv at jeg snart eksploderer. hi

 

Anonym poster: c40be3f5720d4bff7bd7aace19b5d9d7

[Singelmamma og banden]

La det være. Er han ikke interessert er det ikke sikkert det blir noen god kontakt uansett. Si at han får ta kontakt når han er klar, og i mellomtiden blir det deg og barnet. Når barnet spør, tja si det, jeg er så "heldig" at far til mitt barn som aldri har sett datteren sin bor så langt unna at kontakt er vanskelig uansett. Det blir verre på de to siste der far var med første året for så å trekke seg helt ut. Hva jeg skal si til dem vet jeg ikke ennå. Men foreslår at du sier så enkelt og sant som mulig, kanskje noe slikt som at han ikke er klar for å være far enda men at du håper han kan bli det en dag? Og i mellomtiden skal dere ha det fint sammen uansett.

 

Men om du finner ut at det går an å adoptere fedre, så gi meg et vink

[Anonym bruker]

Skulle gjerne adoptert en far til mitt barn jeg også

 

Anonym poster: 6431f700cc905a9150f4c0b4307a0fdd

[Anonym bruker]

Jeg er ganske rasende. Og lei av å hele tiden nikke og neie til han, oppføre meg som om jeg forstår. Jeg forstår egentlig ikke hvordan man kan ha et barn og bry seg så lite om det... hi

 

Anonym poster: c40be3f5720d4bff7bd7aace19b5d9d7

[Anonym bruker]

Du får vel bidragsforskudd håper jeg? Og bidraget går gjennom NAV? Hvis ikke, ordne dette så fort du kan. Så kan han sitte der med skjegget i postkassen.

 

Anonym poster: 933ab5348d7a20adbc7bf5ed8b7a993d

[Anonym bruker]

Du burde stille han et ultimatum, enten så begynner han å stille opp og da regelmessig, ellers får han trekke seg helt ut. Det blir for vanskelig for dere å hele tiden ha halvveis planer, og et barn som blir skuffet gang på gang. Like greit å gi beskjed om at nå ønsker du ikke kontakt med han i det hele tatt hvis han ikke kan skjerpe seg.

 

Angående barnet vet jeg ikke helt hva jeg ville sagt. "Pappa bor ikke her, derfor er han ikke sammen med oss" er en forklaring som funker en stund. Etterhvert når barnet blir eldre og forstår mer kan man feks si at "pappa er veldig glad i deg men han får ikke til å være sånn ordentlig pappa" eller noe sånt.

 

Anonym poster: fd432f89d9711f859138ec9da14f4a6c

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt frustrasjonen din.

har to barn med en far som ikke gidder.

Han snakker om at han savner de også videre når jeg tar kontakt men han tar aldri kontakt selv og har kun kommet på besøk når han ikke har hatt annet valg en å ta imot billetter fra foreldrene eller innrømme åpent at han driter i barna sine.

Han flyttet nemlig til et annet land når vi gikk fra hverandre og bruker avstanden og dårlig råd som sin unnskyldning til å ikke ha kontakt.

Men han har Internett og skype og epost gjør det helt gratis å holde kontakten både skriftlig og hvor han kan snakke med barna ja selv se de på webcam.

Her er det nå snart 4 år siden bruddet, og jeg prøvde kjempehardt i 2 år før jeg sluttet å prøve.

Til barna finner jeg ikke på unnskyldninger når de spør jeg sier som sant er. Jeg vet ikke hvorfor pappa aldri ringer, eller kommer på besøk, vi kan dessverre ikke bestemme over hans handlinger det gjør bare han.

 

Han var flink til å late som om han var den flotte pappaen med å bruke bilder og info jeg ga han, mens barna hans aldri hørte noe fra han.

Så jeg sluttet å sende bilder og oppdateringsbrev. Jeg sa fra at han vet hvordan han får tak i oss og han skal selvsagt få snakke med barna eller med meg om dem om han tar kontakt selv. Han skal få bilder om han ber om den og info om han ber om det.

Jeg har aldri avvist hans forsøk på kontakt, kommer til å stille meg åpen for det om han prøver men min energi skal brukes på barna ikke på han.

Så har jeg heller valgt å sende noen brev og bilder som oppdatering til hans foreldre og besteforeldre som faktisk svarer tilbake og ønsker litt kontakt ihvertfall. (de bor også veldig langt unna.)

 

Jeg tror det er bedre at barnet ditt ikke får falskt håp i forhold til hans far med at du finner på unnskyldninger. Man kan fint la være uten å sverte faren noe mer en faren gjør selv.

Trenger ikke si noe stygt om faren bare sannheten at du ikke vet.

For jeg på min side ihvertfall kan ikke skjønne hva som gjør at en person ikke vil ha noe å gjøre med sitt eget lille barn, så når jeg sier jeg ikke vet så er det 100% sannheten.

 

Og så lenge du jobber hardt for at han skal møte barnet sitt når han selv helt tydelig ikke gidder så lar du denne mannen ta av din sjelefred og din energi i tillegg til tid.

Og all jobbingen din vil ikke gjøre han hverken mer eller mindre interessert i barnet deres. For du kan ikke forandre hans innstilling og hans ønske til ting.

Så prøv å la han seile sin egen sjø, og ikke dra opp dette med pappa for barnet ditt mer en når det naturlig kommer fra barnet.

Ikke snakk stygt om faren men ikke lag unnskyldninger. Glem han litt og vær heller åpen for å la han ta en del i barnets liv (om en den er veldig liten) om han selv en dag kommer å ønsker det.

For barnet ditt vil tape mer på å ha en far i livet litt på tvang som han skjønner ikke vil og som hele tiden skuffer i små og store ting. En å bli vant med at pappa bare er et ord og ikke en person han har forventninger til.

 

 

 

 

Anonym poster: 08b3b823250d7c2c30c10845a495b030

[Anonym bruker]

Du får vel bidragsforskudd håper jeg? Og bidraget går gjennom NAV? Hvis ikke, ordne dette så fort du kan. Så kan han sitte der med skjegget i postkassen.

 

Anonym poster: 933ab5348d7a20adbc7bf5ed8b7a993d

 

Ja, mottar bidragsforskudd. Og jeg må innrømme at jeg "godtet" meg litt når jeg fikk brev fra nav om hans inntekt og at han er skyldig 15 000 kr til Nav. Når DE krever det, så MÅ han jo betale, de kan jo ta lønnstrekk. hi

 

Anonym poster: c40be3f5720d4bff7bd7aace19b5d9d7

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt frustrasjonen din.

har to barn med en far som ikke gidder.

Han snakker om at han savner de også videre når jeg tar kontakt men han tar aldri kontakt selv og har kun kommet på besøk når han ikke har hatt annet valg en å ta imot billetter fra foreldrene eller innrømme åpent at han driter i barna sine.

Han flyttet nemlig til et annet land når vi gikk fra hverandre og bruker avstanden og dårlig råd som sin unnskyldning til å ikke ha kontakt.

Men han har Internett og skype og epost gjør det helt gratis å holde kontakten både skriftlig og hvor han kan snakke med barna ja selv se de på webcam.

Her er det nå snart 4 år siden bruddet, og jeg prøvde kjempehardt i 2 år før jeg sluttet å prøve.

Til barna finner jeg ikke på unnskyldninger når de spør jeg sier som sant er. Jeg vet ikke hvorfor pappa aldri ringer, eller kommer på besøk, vi kan dessverre ikke bestemme over hans handlinger det gjør bare han.

 

Han var flink til å late som om han var den flotte pappaen med å bruke bilder og info jeg ga han, mens barna hans aldri hørte noe fra han.

Så jeg sluttet å sende bilder og oppdateringsbrev. Jeg sa fra at han vet hvordan han får tak i oss og han skal selvsagt få snakke med barna eller med meg om dem om han tar kontakt selv. Han skal få bilder om han ber om den og info om han ber om det.

Jeg har aldri avvist hans forsøk på kontakt, kommer til å stille meg åpen for det om han prøver men min energi skal brukes på barna ikke på han.

Så har jeg heller valgt å sende noen brev og bilder som oppdatering til hans foreldre og besteforeldre som faktisk svarer tilbake og ønsker litt kontakt ihvertfall. (de bor også veldig langt unna.)

 

Jeg tror det er bedre at barnet ditt ikke får falskt håp i forhold til hans far med at du finner på unnskyldninger. Man kan fint la være uten å sverte faren noe mer en faren gjør selv.

Trenger ikke si noe stygt om faren bare sannheten at du ikke vet.

For jeg på min side ihvertfall kan ikke skjønne hva som gjør at en person ikke vil ha noe å gjøre med sitt eget lille barn, så når jeg sier jeg ikke vet så er det 100% sannheten.

 

Og så lenge du jobber hardt for at han skal møte barnet sitt når han selv helt tydelig ikke gidder så lar du denne mannen ta av din sjelefred og din energi i tillegg til tid.

Og all jobbingen din vil ikke gjøre han hverken mer eller mindre interessert i barnet deres. For du kan ikke forandre hans innstilling og hans ønske til ting.

Så prøv å la han seile sin egen sjø, og ikke dra opp dette med pappa for barnet ditt mer en når det naturlig kommer fra barnet.

Ikke snakk stygt om faren men ikke lag unnskyldninger. Glem han litt og vær heller åpen for å la han ta en del i barnets liv (om en den er veldig liten) om han selv en dag kommer å ønsker det.

For barnet ditt vil tape mer på å ha en far i livet litt på tvang som han skjønner ikke vil og som hele tiden skuffer i små og store ting. En å bli vant med at pappa bare er et ord og ikke en person han har forventninger til.

 

 

 

 

Anonym poster: 08b3b823250d7c2c30c10845a495b030

 

Tusen takk for et utfyllende svar! Skal ta til meg dine ord og prøve ¨å gi blaffen... Etter datoen jeg har satt skal jeg ikke lenger kontakte han. Da får jeg heller begynne å snakke om hvordan forskjellige fedre er, på en måte slik at barnet mitt ikke tror det er noe galt ved barnet, men at noen fedre ikke bryr seg. hi

 

Anonym poster: c40be3f5720d4bff7bd7aace19b5d9d7