Skaper de et lite monster? og hva gjør VI? Litt langt..

[Anonym bruker]

Min samboers bror har en datter på 4 år. Hun er enebarn og foreldrene har ikke planer om fler. Vi bor rett i nærheten av dem, og ser naturlig nok mye til dem. Denne jenta er veldig glad i å være med oss, vi er glad i henne, og hun er veldig kjærlig og glad i oppmerksomhet.

Det er derimot noe som begynte som en liten irritasjon som nå begynner å overskygge gleden av å være med dem med og mer (hvertfall for min del). Det er måten foreldrene hennes snakker om henne spesielt når hun er der men også ellers. Hun blir rett og slett fremstilt som et fantastisk begavet barn som vi alle bør beundre HELE TIDEN!

 

Når andre familiemedlemmer er sammen med oss alle med egne barn, virker det som om hennes foreldre prøver å "overgå" det de andre forteller om sine barn. Jeg er ikke så glad i å baksnakke eller skape dårlig stemning så dette er noe jeg sitter å grubler litt på for meg selv. Har ikke tatt opp dette som "en greie" for samboeren min, spesielt siden dette er hans familie, men vi har snakket om spesielle episoder vi har reagert på etter besøk feks.

 

Men saken er at jeg syns de skaper et lite monster som kommer til å få et aldri så lite sjokk når hun innser at verden ikke dreier rundt hennes eksistens og ønsker, når de overdriver så vanvittig med denne skryten! Hun elsker det selvfølgelig, hvilket barn ville ikke det?? Hun stiller ofte spørsmål hvor svaret blir " det er fordi du er flinkest til det vet du". MÅ man virkelig legge på skryt på ALT som er?

Feks første gangen hun gikk på ski her "Nå er du den beste i bhg til å gå på ski du!" smeller det fra pappaen. Dette kan da ikke være sunt? Det går vel an å si at hun er flink og oppmuntre henne uten å lyve og påstå at hun er den beste!

 

Ikke lærer de henne å vente på tur, ikke snakke i munnen på oss andre, og hun kommanderer oss voksne rundt som hun ønsker. Dessverre gjør også besteforeldrene som hun ber dem om, så da er det jeg og samboeren som er de eneste som gir henne beskjeder som " Nei, jeg kan ikke være med å leke nå, jeg sitter å spiser. Jeg kommer når jeg er ferdig". Sånne beskjeder blir hun snurt av, og kan da finne måter å "straffe" oss på. ( vi får ikke være med å leke allikevel osv). Da sier jeg bare "nei vel" og viser at hun ikke får viljen sin med sånne teknikker.

 

Hun er vant til å være midtpunktet og få lov å diskutere i det vide og brede om alt mulig. Jeg har aldri hørt noen si til henne at "nå holder det, det er ikke noe å diskutere" o.l. Foreldrene ler og viser hvor stolt de blir av henne selv når hun kommer med frekke kommentarer til voksne og barn, eller aper etter noe hun har hørt, banner osv.

 

Hun blir grådig sjalu når noen av oss holder andre barn(eller snakker om andre barn), og hun må dele oppmerksomhet. Blir spennende å se når vi får vårt første barn om en mnd tid! Jeg er jo unektelig veldig spent på hvordan foreldrene hennes kommer til å forberede henne på å dele oppmerksomhet ikke bare med oss og dem men med "hennes" besteforeldre.

 

I tillegg får hun så mye usunn mat og godteri, og hun har dessverre bare blitt tykkere og tykkere. Dette er selvfølgelig et veldig sensitivt tema, og noe man ikke på noen som helst måte vil ta opp med foreldre. Men jeg syns det er så trist!

En 4åring har ingen forutsetning for å vite hva som er best for seg selv! Det er foreldrene som skal sørge for at hun får i seg det hun skal, og ikke la henne få velge alle middager og gi henne masse søte kjeks hver dag til barnetv. Men igjen, de skryter av henne der og. "Tror du ikke hun klarte å spise fem wienerpølser i brød til middag! Hun er så flink til å spise".

 

Altså FLINK TIL Å SPISE?? Det er det dummeste komplimentet jeg hører.

 

Vet ikke helt hva jeg skal si og gjøre her, er egentlig mest redd for å sprekke og bare øse ut alt dette, det kommer til å gjøre familiesituasjonen veldig kjip og det er jo unødvendig når vi har det hyggelig sammen på alle andre måter.

Også syns jeg det er trist at jenta kommer til å slite med både overvekt og usikkerhet i forhold til all oppmerksomheten som hun etterhvert vil skjønne at bare kommer fra mamma og pappa. Hva gjør man i denne situasjonen?

 

Dette ble litt langt! Takknemlig for tips og råd

 

 

 

 

 

Anonym poster: 6b9c59e68c4e24844dc134240ccdcf04

 

 

Anonym poster: 6b9c59e68c4e24844dc134240ccdcf04

[Heltefrøken]

Har desverre ingen andre tips enn at du snakker med samboeren din om det først og fremst. Så kan han eller dere ta det med foreldrene sammen. Vis han gjerne dette innlegget du har skrevet . Synes du gir et godt bilde av det som overhodet ikke er bra for barnet .

Jeg personlig hadde nok ikke greid å holde meg.. Feks når de skrøt av at hun var så flink til å spise . Hadde sikkert svart: flink fordi hun spiser? Det er jo nok til en voksen mann!

 

Håper foreldrene blir gjort oppmerksom på denne forskjønnelsen av barnet.

Skjønner godt det er irriterende

Som sagt hadde jeg startet med å snakke med samboeren min om det var meg:)

[Anonym bruker]

Min samboers bror har en datter på 4 år. Hun er enebarn og foreldrene har ikke planer om fler. Vi bor rett i nærheten av dem, og ser naturlig nok mye til dem. Denne jenta er veldig glad i å være med oss, vi er glad i henne, og hun er veldig kjærlig og glad i oppmerksomhet.

Det er derimot noe som begynte som en liten irritasjon som nå begynner å overskygge gleden av å være med dem med og mer (hvertfall for min del). Det er måten foreldrene hennes snakker om henne spesielt når hun er der men også ellers. Hun blir rett og slett fremstilt som et fantastisk begavet barn som vi alle bør beundre HELE TIDEN!

 

Når andre familiemedlemmer er sammen med oss alle med egne barn, virker det som om hennes foreldre prøver å "overgå" det de andre forteller om sine barn. Jeg er ikke så glad i å baksnakke eller skape dårlig stemning så dette er noe jeg sitter å grubler litt på for meg selv. Har ikke tatt opp dette som "en greie" for samboeren min, spesielt siden dette er hans familie, men vi har snakket om spesielle episoder vi har reagert på etter besøk feks.

 

Men saken er at jeg syns de skaper et lite monster som kommer til å få et aldri så lite sjokk når hun innser at verden ikke dreier rundt hennes eksistens og ønsker, når de overdriver så vanvittig med denne skryten! Hun elsker det selvfølgelig, hvilket barn ville ikke det?? Hun stiller ofte spørsmål hvor svaret blir " det er fordi du er flinkest til det vet du". MÅ man virkelig legge på skryt på ALT som er?

Feks første gangen hun gikk på ski her "Nå er du den beste i bhg til å gå på ski du!" smeller det fra pappaen. Dette kan da ikke være sunt? Det går vel an å si at hun er flink og oppmuntre henne uten å lyve og påstå at hun er den beste!

 

Ikke lærer de henne å vente på tur, ikke snakke i munnen på oss andre, og hun kommanderer oss voksne rundt som hun ønsker. Dessverre gjør også besteforeldrene som hun ber dem om, så da er det jeg og samboeren som er de eneste som gir henne beskjeder som " Nei, jeg kan ikke være med å leke nå, jeg sitter å spiser. Jeg kommer når jeg er ferdig". Sånne beskjeder blir hun snurt av, og kan da finne måter å "straffe" oss på. ( vi får ikke være med å leke allikevel osv). Da sier jeg bare "nei vel" og viser at hun ikke får viljen sin med sånne teknikker.

 

Hun er vant til å være midtpunktet og få lov å diskutere i det vide og brede om alt mulig. Jeg har aldri hørt noen si til henne at "nå holder det, det er ikke noe å diskutere" o.l. Foreldrene ler og viser hvor stolt de blir av henne selv når hun kommer med frekke kommentarer til voksne og barn, eller aper etter noe hun har hørt, banner osv.

 

Hun blir grådig sjalu når noen av oss holder andre barn(eller snakker om andre barn), og hun må dele oppmerksomhet. Blir spennende å se når vi får vårt første barn om en mnd tid! Jeg er jo unektelig veldig spent på hvordan foreldrene hennes kommer til å forberede henne på å dele oppmerksomhet ikke bare med oss og dem men med "hennes" besteforeldre.

 

I tillegg får hun så mye usunn mat og godteri, og hun har dessverre bare blitt tykkere og tykkere. Dette er selvfølgelig et veldig sensitivt tema, og noe man ikke på noen som helst måte vil ta opp med foreldre. Men jeg syns det er så trist!

En 4åring har ingen forutsetning for å vite hva som er best for seg selv! Det er foreldrene som skal sørge for at hun får i seg det hun skal, og ikke la henne få velge alle middager og gi henne masse søte kjeks hver dag til barnetv. Men igjen, de skryter av henne der og. "Tror du ikke hun klarte å spise fem wienerpølser i brød til middag! Hun er så flink til å spise".

 

Altså FLINK TIL Å SPISE?? Det er det dummeste komplimentet jeg hører.

 

Vet ikke helt hva jeg skal si og gjøre her, er egentlig mest redd for å sprekke og bare øse ut alt dette, det kommer til å gjøre familiesituasjonen veldig kjip og det er jo unødvendig når vi har det hyggelig sammen på alle andre måter.

Også syns jeg det er trist at jenta kommer til å slite med både overvekt og usikkerhet i forhold til all oppmerksomheten som hun etterhvert vil skjønne at bare kommer fra mamma og pappa. Hva gjør man i denne situasjonen?

 

Dette ble litt langt! Takknemlig for tips og råd

 

 

 

 

 

Anonym poster: 6b9c59e68c4e24844dc134240ccdcf04

 

 

Anonym poster: 6b9c59e68c4e24844dc134240ccdcf04

Høres desverre ut som et enebarn i vår familie. Hun er nå 11, tykk, venneløs og meget selvopptatt.

 

Anonym poster: 1efeb3928b3f9c50b7ff954ed0594427

[Anonym bruker]

Det du ser er iblant et fenomen som skjer med enebarn. Vet ikke hva du kan gjøre med det...

 

I Kina ser man at enebarna blir gjort til "småkonger" i familien, de får for mye mat og oppmerksomhet siden foreldrene ikke kan få flere barn.

 

I Norge har man tradisjon for å kalle slike barn for Smørbukk eller gromgut.

 

Men det vil vel etter hvert bli en selvmotsigelse hvis jenta blir stadig mer overvektig, samtidig som hun hun skal være best i all idrett. Det vil vel vise seg med tida at hun blir mindre aktiv enn de andre, hvis hun blir ganske overvektig.

 

 

 

Anonym poster: 9d800d55250e63234b2734db616b130c

[Heihånåerdetjuligjen]

Oi, det hadde jeg snakket med min samboer om altså. Det blir jo ikke bedre med årene, dersom hun får lov å ture fram på denne måten.

 

Dere kan ikke hinte litt til foreldrene hennes av og til, når de kommer med usannsylig tåpelige kommentarer?

[Anonym bruker]

Vær obs på denne ungens krav om oppmerksomhet når babyen din kommer, det å måtte dele rampelyset kan bli traumatisk og denne ungen kan finne på å straffe babyen.

 

La aldri denne ungen være alene med babyen og følg med når ungen er rundt babyen.

 

ihvertfall til det motsatte er bevist :-)

 

 

 

Anonym poster: 840b762094a17a6ddbb7aaa195c20f9c

[Himmel og hav]

Det jeg reagerer mest på i dette her, er det at foreldrene til stadighet forteller jenta at hun er best. Hun vil selv en dag oppdage at hun ikke er den beste til å gå på ski, til å løpe, tegne, snakke engelsk el, og hva skjer med henne da? Hun har jo hele barndommen fått vite at det er "best" som teller, at det er det som er viktig, og at om du ikke er best, så er det ingenting å skryte av. Antagelig er ikke det gjennomtenkt fra foreldrenes side, men jeg tror jeg ville nevnt noe om det en gang, selvfølgelig så datteren ikke hører det. Hun får prentet inn et selvbilde som ikke stemmer overens med virkeligheten, og det kan på sikt skade henne.

 

Jeg ville spurt foreldrene, en gang det passet sånn, hvordan de tror jenta vil oppleve det når hun finner ut at:

1) hun er ikke best på ski (eller noe annet)

2) det foreldrene sier er ikke sant (hun er jo ikke best!)

3) det hun trodde om seg selv er feil.

Det kan hende de har noen tanker om hvordan det skal gå til, men om de ikke har det, så kanskje de begynner å tenke.

 

Jeg er glad for denne jentas skyld at hun går i barnehage. Der er hun en av mange, må stå i kø, må vente på den rosa tusjen, og opplever at hennes behov ikke er viktigere enn andres. Det er forhåpentlig en liten motvekt til forgyllingen på hjemmebane.

[Anonym bruker]

Takk for tips, jeg ser jo nå som jeg leser det jeg selv og dere skriver at jeg burde snakke ordentlig med samboeren min om det. han har selv kommentert at det er synd at hun "begynner å bli litt stor..." men jeg har vært så redd for å prate stygt om familien hans og lage dårlig stemning. Det som gjør det spesielt vanskelig er at hun har vært lille jenta til hele familien fram til nå når vår kommer, og at også besteforeldrene forer henne med is, kake, vafler, boller osv hver gang hun er der! tror de alle har havnet i et merkelig mønster rundt henne, for de er like ille å skryte av tulleting.

 

Det vil jo hvertfall bli et issue hvis vårt barn blir foret opp og behandlet på samme måten som denne jenta. jeg vil at barna mine skal lære seg å være takknemlige, høflige og snille med andre. og ikke forvente at alle tripper rundt dem og gir dem det de vil ha. det er jo ikke realistisk å ha det sånn! blir sliten av dette jeg.

 

Og NEI 4åringen kommer ikke til å få et øyeblikk alene med babyen, og hun får ikke holde. jeg vet hvor utspekulert hun er og jeg utsetter ikke barnet mitt for noe jeg ikke er trygg på. Sjalusi er ikke noe å tulle med. Hun blir jo sint når hun ser bilder av tantebarn på "min side" av familien hjemme hos oss.

 

 

Anonym poster: 6b9c59e68c4e24844dc134240ccdcf04

[Singelmamma og banden]

Jeg kan ikke annet enn å si stakkars unge, og at foreldrene skulle hatt litt mer innsikt i en del temaer...

 

Send dem linker til en del av artiklene på klikk.no/foreldre....

 

Det er vel ingen tvil om at du bør ta det opp, om ikke annet så i alle fall for ungens skyld, men ta det med samboeren din. Du skriver jo at dere har diskutert sammen før vedr dette, så det er vel ikke helt utenkelig at han deler flere eller alle av dine synspunkterP

[Anonym bruker]

Selv om dere skulle ha rett, husk at dere ikke har barn selv (ennå). Det kan derfor virke provoserende hvis dere som ikke selv har kjent utfordringene med oppdragelse, skal være bedrevitere overfor dem.

 

Det bør heller være noen som har personlige erfaringer med oppdragelse som irettesetter foreldrene hennes, ikke en som snart blir mamma og som ønsker at barnet skal bli "takknemlig og høflig". Det kan hende du blir nødt til å svelge noen store kameler i forhold til slike idealer.

 

Anonym poster: 9d800d55250e63234b2734db616b130c

[Anonym bruker]

Jeg ville faktisk avventet situasjonen til babyen er født med tanke på å snakke med noen i familien utover samboern, men snakk gjerne med han om hvordan du opplever situasjonen. Det kan jo godt være at det løser seg av seg selv, enten ved foreldrene ser hvor tullete de holder på ovenfor datteren fordi det nå er flere barn tilstedet, eller at dine svigerforeldre sier noe til dem.

 

Det som er sikkert er at du og samboer vil ha mye mer tyngde om dere påpeker at dere ikke ønsker den slags tilbakemelding på barns oppførsel rundt deres barn, eventuelt at det passer seg ikke å fremheve ett barn som verdensmester foran ungene, og at dere ikke ønsker et konkurranse aspekt knyttet til ungenes egenskaper.

 

Det viktigste aspektet du nevner, mener jeg er ungens potensielle vektproblem. For å være helt ærlig, jeg blåser i at dette er sårt for foreldrene. Du skriver at jenta får mye usunne matvarer som godteri. Jeg ville ikke nølt med å påpeke til foreldrene at de må ta seg kraftig på tak, og faktisk begrense dette, selvfølgelig ikke så jenta hører det. Jentungen kan ikke lastes for sine matvalg, men risikerer å slite med overvekt resten av livet fordi foreldrene vil at hun skal få "kose seg".

 

Hele situasjonen høres superslitsomt ut, og som flere har nevnt over, jeg ville hatt store problemer med å bite i meg en del ufine kommentarer til foreldrene.

 

Jeg har selv slitt med en tilsvarende unge, som mangler totalt respekt for voksne (les: foreldrene), og som krever 140% oppmerksomhet hele tiden, og jeg er beinhard mot ungen. Om han avbryter når jeg snakker så ignorere jeg han. Om han begynner å rope (!) fordi han blir ignorert, ser jeg han rett inn i øynene og sier bestemt: "Nå snakker jeg, du kan snakke etterpå", deretter fortsetter jeg å snakke til jeg er ferdig. Jeg har kjempegod kontakt med dette barnet og mitt inntrykk fra foreldrene er at han liker meg godt på tross av at jeg har klare grenser. Jeg tror forutsigbarhet er utrolig viktig for barn, så jeg tror faktisk at dette barnet trives med meg på grunn av mine grenser Mitt poeng er at kanskje det er vel så viktig at du etablerer dine grenser ovenfor jenta, og prøver å ignorere (etter beste evne) hvordan hun dirigerer resten av familien

 

Uff, ble kjempelangt svar dette....

 

Anonym poster: 780d22d8c6bf70a98e7abc80db5ad4b0

[Liljekonvall<3]

Huff, dette er ikke lett! Jeg er tante til ei jente som er akkurat lik. Bare at hun er 12 år! Hun er ikke enebarn, men har to søsken. Hun har desverre blitt favorisert(av foreldre) fra dag én. Hun sitter i dag uten venner(hun har ingen!), hun blir mobbet, finnes ikke selvstendig og elsker å leke med fetteren sin på fire år. Så, si i fra nå om dere kan! Det skulle jeg ha gjort for maaange år siden..