Helt alene med barn.

[Anonym bruker]

De av dere som er Helt alene med barn, hvordan får dere hverdagen til å gå opp?

Samfunnet er bygget opp med en slags forventning om at man skal være to. Når man da som følge av dødsfall eller andre årsaker blir stående helt og fullstendig alene med omsorgen for barn, hvordan går hverdagskabalen opp?

Og hvordan får dere ivaretatt dere selv i en hektisk hverdag?

 

 

 

Anonym poster: 79ca077aa83f1f73692046c358380374

[Anonym bruker]

Venninna mi er i den båten, men hun har fått endel hjelp med besteforeldrene, så hun har nok fått kabalen til å gå opp på et vis:) Er du helt, helt alene - og ingen besteforeldre som kan stille opp heller? Tanter, onkler?

 

Anonym poster: 7a808ce8c348e51e46790a33af18e433

[Anonym bruker]

Jeg er helt alene i hverdagen. Har noe familie langt unna, barnefar langt unna. Så kan vel ikke akkurat si det blir voldsomt mye alenetid, og pleie av meg.

Hverdagen går opp på den måten at man står opp grytidlig, kommer seg dit man skal, stresser seg hjem, ordner det man skal, hit og dit når man skal. Unger på slep over alt.

Men, det er slik hverdagen vår er. Det skal hvertfall ikke gå utover barna, så gjør det jeg kan for dem.

Men, jeg merker jeg er mer sliten nå enn noen gang, og det tar på. Men, barna blir jo mer og mer selvstendige, og det merker jeg gjør tilværelsen enklere.

 

Velger å være anonym nå, er så lett å bli gjenkjent!

 

Anonym poster: 09b1ce622454523d9598451e267fbaa6

[Anonym bruker]

Jeg er så heldig at jeg har foreldre som stiller opp for meg og barnet. I tillegg er mamma gått av med pensjon så jeg føler det ikke sånn på samvittigheten hvis jeg må spørre om hjelp. Hadde nok vært vanskeligere å spørre hvis begge hadde vært 100% yrkesaktive. Og de spør også selv om de kan få ha han. Så når det er planlegginsdager i bhg, kortere dag, sånn som nå før påske, jeg må jobbe overtid, skal i møter på kveldstid på o.l så foreslår de ofte selv at han kan være der.

Har i tillegg også venner som stiller opp hvis det trengs.

 

Men det med å ivareta meg selv er vel satt litt på sidelinjen.

Jeg vet at jeg hadde fått barnevakt hvis jeg hadde villet f.eks dra borte en helg uten barn. Men da jeg er i full jobb og guttungen fulltid bhg så er helgene den tiden jeg vil bruke sammen med guttungen.

 

Anonym poster: 21f0f57423c6b9ccf476ee5009d52bd0

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg er helt alene med barnet og det går stort sett opp. Går ikke alltid opp med barnevakt til foreldremøter eller andre ting som skjer på kveldstid eller i helgene, men sånn er det bare når man er alene og bor langt fra familie.

[Anonym bruker]

HI her. Godt bare å se det er fler.

Jeg er helt alene med barn. Og jeg er utslitt. Det skjer noe absolutt hele tiden. Økonomien gir ikke rom for å kjøpe enklere løsninger, som barnepike i ny og ne de dagene tiden ikke strekker til. Eller drosjepenger til eldstemann som gjerne skulle vært på trening, selv om minstemann er syk. Ville ønske jeg hadde kunnet delt meg i to og vært over alt på en og samme tid. Det går ikke opp.

Den delen av familien som ikke bor for langt unna har sitt eget å stri med, sine egne fulle hverdager. Og venner er det få av igjen. Ironisk nok er det kun de vennene som har store utfordringer selv som har holdt kontakten.

Kjenner jeg er helt utmattet. Det er motbakker hele veien. Og når man tror ting ikke kunne blitt verre, så blir det nettopp det. Man blir gående og bite tennene sammen og bare holde ut for ungenes del, men man glemmer å leve.

Barna er vant med at jeg er en ressursperson som fikser alt, men jeg føler at jeg snart går tom.

 

Hva forventer dere av barna? En over her nevnte at barna ble mer selvstendige. Men det er vel en tilvenningsprosess? Og hva forventer dere?

 

Det går seg vel til, men føler akkurat nå at utmattelsen, sorgprosesser og motstridende følelser tar så mye plass og ikke er kompatible med hverdagen. Sliten.

 

Anonym poster: 79ca077aa83f1f73692046c358380374

[Anonym bruker]

Hvor i landet bor du HI?

 

Er barna små ? Kanskje de kunne blitt med noen hjem fra barnehage/skole og omvendt 1 gang i uka?

Hva med barnefar?

 

Anonym poster: 85a1f6b1741eccace41b2c1f8fcc497c

[Anonym bruker]

Min eldste sykler til trening, det har han gjort siden 5.klasse (da får de sykkellappen på skolen).

 

Begge skoleguttene mine er med i samkjøringsavtaler, altså bytter vi foreldrene på å kjøre. Når tre gutter skal på samme turning trenger vi ikke kjøre tre biler samme veien men tar med hverandres barn. De trenger ikke at vi sitter og ser på hver eneste trening altså, god oppfølging av barna betyr ikke at vi alltid står på sidelinja og passer på dem, de må få bli selvstendige også. Men er selvfølgelig alltid med på oppvisninger, dugnader o.l. da, jeg følger absolutt opp.

 

Anonym poster: ecf486e3d276265edbe27166b27035b4

[Anonym bruker]

Så tøff du er... Dette hadde jeg aldri klart! Jeg hadde flyttet dit familien min bodde, i allefall for noen år. Kjenner jeg blir gråhåra av å tenke på meg selv alene med mine to små barn.. Grøss.

 

Anonym poster: 09b971b9c737a99f2e4b579952788fe7

[stearin]

Jeg tror hjernen min har vært i en overlevelsesmodus det første året jeg var alene med en baby som kastet opp i omtrent 7-8 måneder, hadde diare i 3-4 mnd og var omtrentlig konstant syk med feber, hoste og tett nese, lungebetennelse, sopp i neglene osv. I tillegg var hun 2,5 måned prematur med alle bekymringer det medfører.

Og som om det ikke var nok fløy vi opptil 2 ganger i måneden, reisevei på 6 timer uten stopp.

 

Først nå innser jeg hvilken galskap det er, hvor mye jeg har vasket og slitt, pakket og reist. Men der og da følte jeg at jeg hadde overskudd til akkurat det jeg måtte gjøre, var glad til tross for hele pakken og hadde ofte besøk. Når babyen nærmet seg ett år merket jeg først at jeg ble sliten. Da sluttet vi å reise og flyttet helt permanent til en plass. Bestemte meg for å bli her lenge, og vi er her fremdeles. Ble tatt av en depresjon, falt langt ned etter at jeg begynte å jobbe og kjente at det ble for mye. Jeg klarte ikke lenger å gråte, le og føle stort.

 

Da først begynte jeg endelig å få litt avlastning, og uten den ville jeg nok ikke klart meg så bra som jeg gjør nå. Nå er jenta mi så stor at hun ofte ønsker å være sammen med f.eks. sine gudforeldre, barnehagen, besteforeldre osv. Hun koser seg med litt avstand fra meg, og det føles bra.

 

Min teori er at hjernen gikk inn i en overlevelsesmodus når jenta mi var liten, men nå er hun så stor at hun har godt av litt avstand fra mamman sin, og jeg kan ha barnepasser for henne med god samvittighet. Det var jo nesten umulig når hun var baby siden hun kastet opp så mye og var så mye syk.

 

Meg selv har jeg glemt bort, men begynner å bli kjent med meg igjen. Jeg skjøv bort alle mine ekstrabehov det første året. Noen kvelder koste jeg meg ekstra, med film eller noe slikt, men sminke, shopping og slikt var det ikke energi til. Sluttet nesten helt å drikke alkohol og møtes med venner også, fordi jeg ikke hadde energi.

Nå går det bedre, jenta er større, har veldig faste rutiner, er frisk og livet er mer stabilt. Vi trenger ikke å dra på titalls kontroller og legebesøk i måneden, jenta legger seg til fast tid og jeg kan slappe av mye.

[Singelmamma og banden]

Hei. Jeg er helt alene med 5 barn i hverdagen, fra 2 til 12 år. Jeg jobber 80%, og står oppi potensiell rettsak med far til de to minste barna. 3 av ungene har ikke samvær i det hele tatt (de minste selvsagt), og 2 barn har sporadisk samvær.

 

Jeg står opp kl 5 og legger meg mellom 21 og 22. Hverdagen ser slik ut:

05:00 - 05:45: Stå opp, kjapp dusj, ordne mapakker etc.

05:45 - 06:30: Ta opp de 4 yngste og få dem påkledd og klare til dagen.

06:40 kjører jeg hjemmefra.

07:05 - 07:20: Levere i bhg og sfo. De 3 yngste går i samme bhg og sfo ligger ved siden av.

 

Jobbdag.

 

Henter unger 14:40 eller 15:50, avhengig av ukedag. Er hjemme ca 50 min etter at jeg ankommer sfo/bhg. Eldste barnet følger vanlig skoleskyss.

 

Lager middag, følger opp fritidsaktiviteter, rydder, tar meg av barn osv på ettermiddag og kveld. Mer ulikt fra dag til dag enn morgenen. Men en ting er fast, og det er barnas leggetider. De legger seg kl 1845, 1905, 1930, 2015 og 2115, etter alder. To dager i uka har hvert barn alenetid med meg fra forrige barn har lagt seg og til de legges selv, og da har ikke de andre lov å fortsyrre uten at det er viktig. Det setter de pris på og da er det hvert barn som bestemmer aktivitet.

 

2 dager i uka går ettermiddag og kveld med til at alle skal bade/dusje.

 

For at hverdagen skal gå opp har jeg en ukeskalender på kjøleskapet, der alt fast er skrevet inn og hvem som gjør hva. Den er ubetalelig og uunnværlig, og anbefales. Den må følges.

 

En kveld annenhver uke overtar en god venninne leggingen etter at de to første er i seng slik at jeg får storhandle.

 

Jeg jobber som lærer og har derfor "fri" alle skolefrie dager. Derfor kun 80% jobb selv om mange arbeidsdager er fulle dager. Men jeg bor ikke i by, ungene går på en liten skole, og vi har ikke tilbud om sfo i ferier. Jeg er helt avhengig av å ha fri når ungene har fri.

 

Fritid og egentid blir det minimalt av. Men jeg har foreldrene mine i nærheten og de er flinke til å stille opp. Stort sett går slikt til å følge opp i forb med foreldremøter etc. En sjelden gang blir det tid til meg.

 

Mitt råd er: Se over hverdagen din. Hva kan med fordel prioriteres bort i en periode? Hvordan er arbeidssituasjonen din? Bruker du mye tid til å pendle? Hva med å tilbringe noen dager på helg sammen med venner med barn og gjøre hyggelige aktiviteter? Er det noe du kan gjøre for din egen del for å lade batteriene? Hvor kan du i så fall finne rom til det? Kan ungene hjelpe til mer hjemme? Kan du byttelåne unger i blant med noen du kjenner i som også har behov for det? Bør du sykemelde deg fra jobb i en periode?

 

Får håpe du snart får det bedre

Endret 21. mars 2013 av Singelmamma og 5banden

[Singelmamma og banden]

Og du skriver sorgprosess og motstridende følelser i et innlegg lengre ned også. Jeg ville vel kanskje tatt opp det med legen og se om du faktisk burde sykemeldt deg en kort periode og kommet deg på beina. En ting er å klare alt når man i utg pkt har det greit, men det er noe helt anntet når ting utenfra er vanskelige. Jeg holdt på å dukke under forrige samlivsbrudd, alt var bare styr og en eks som ikke klarte å forholde seg til noe som helst og bare lagde bråk. Jeg ble sykemeldt pga alt styret, ikke pga ungene eller jobben. Men det ble helt nødvendig for at jeg skulle ha overskudd til å ta meg av ungene oppi det hele.

[Heihånåerdetjuligjen]

Hei. Jeg er helt alene med 5 barn i hverdagen, fra 2 til 12 år. Jeg jobber 80%, og står oppi potensiell rettsak med far til de to minste barna. 3 av ungene har ikke samvær i det hele tatt (de minste selvsagt), og 2 barn har sporadisk samvær.

 

Jeg står opp kl 5 og legger meg mellom 21 og 22. Hverdagen ser slik ut:

05:00 - 05:45: Stå opp, kjapp dusj, ordne mapakker etc.

05:45 - 06:30: Ta opp de 4 yngste og få dem påkledd og klare til dagen.

06:40 kjører jeg hjemmefra.

07:05 - 07:20: Levere i bhg og sfo. De 3 yngste går i samme bhg og sfo ligger ved siden av.

 

Jobbdag.

 

Henter unger 14:40 eller 15:50, avhengig av ukedag. Er hjemme ca 50 min etter at jeg ankommer sfo/bhg. Eldste barnet følger vanlig skoleskyss.

 

Lager middag, følger opp fritidsaktiviteter, rydder, tar meg av barn osv på ettermiddag og kveld. Mer ulikt fra dag til dag enn morgenen. Men en ting er fast, og det er barnas leggetider. De legger seg kl 1845, 1905, 1930, 2015 og 2115, etter alder. To dager i uka har hvert barn alenetid med meg fra forrige barn har lagt seg og til de legges selv, og da har ikke de andre lov å fortsyrre uten at det er viktig. Det setter de pris på og da er det hvert barn som bestemmer aktivitet.

 

2 dager i uka går ettermiddag og kveld med til at alle skal bade/dusje.

 

For at hverdagen skal gå opp har jeg en ukeskalender på kjøleskapet, der alt fast er skrevet inn og hvem som gjør hva. Den er ubetalelig og uunnværlig, og anbefales. Den må følges.

 

En kveld annenhver uke overtar en god venninne leggingen etter at de to første er i seng slik at jeg får storhandle.

 

Jeg jobber som lærer og har derfor "fri" alle skolefrie dager. Derfor kun 80% jobb selv om mange arbeidsdager er fulle dager. Men jeg bor ikke i by, ungene går på en liten skole, og vi har ikke tilbud om sfo i ferier. Jeg er helt avhengig av å ha fri når ungene har fri.

 

Fritid og egentid blir det minimalt av. Men jeg har foreldrene mine i nærheten og de er flinke til å stille opp. Stort sett går slikt til å følge opp i forb med foreldremøter etc. En sjelden gang blir det tid til meg.

 

Mitt råd er: Se over hverdagen din. Hva kan med fordel prioriteres bort i en periode? Hvordan er arbeidssituasjonen din? Bruker du mye tid til å pendle? Hva med å tilbringe noen dager på helg sammen med venner med barn og gjøre hyggelige aktiviteter? Er det noe du kan gjøre for din egen del for å lade batteriene? Hvor kan du i så fall finne rom til det? Kan ungene hjelpe til mer hjemme? Kan du byttelåne unger i blant med noen du kjenner i som også har behov for det? Bør du sykemelde deg fra jobb i en periode?

 

Får håpe du snart får det bedre

 

Oi, all ære til deg! Du virker veldig god til å organsiere hverdagen din :-) Kjenner jeg ble helt imponert, og full av beundring :-)

 

Jeg har bare to, og de ukene jeg er alene med dem, føles det som et evig kav! Takk for tips, var veldig inspirerende :-)

[Anonym bruker]

mye av slik jeg ser for meg at min hverdag kommer til og bli når tvillingene blir født og jeg blir alene med 4 barn. de 2 eldste på 9 og 4 år har samvær med faren, men tvillingene blir jeg helt alene med. og jeg har ingen familie i nærheten. men alt går tenker jeg.

 

Anonym poster: 35958f735052fb6030440997dabd3e55

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er helt alene med 5 barn i hverdagen, fra 2 til 12 år. Jeg jobber 80%, og står oppi potensiell rettsak med far til de to minste barna. 3 av ungene har ikke samvær i det hele tatt (de minste selvsagt), og 2 barn har sporadisk samvær.

 

Jeg står opp kl 5 og legger meg mellom 21 og 22. Hverdagen ser slik ut:

05:00 - 05:45: Stå opp, kjapp dusj, ordne mapakker etc.

05:45 - 06:30: Ta opp de 4 yngste og få dem påkledd og klare til dagen.

06:40 kjører jeg hjemmefra.

07:05 - 07:20: Levere i bhg og sfo. De 3 yngste går i samme bhg og sfo ligger ved siden av.

 

Jobbdag.

 

Henter unger 14:40 eller 15:50, avhengig av ukedag. Er hjemme ca 50 min etter at jeg ankommer sfo/bhg. Eldste barnet følger vanlig skoleskyss.

 

Lager middag, følger opp fritidsaktiviteter, rydder, tar meg av barn osv på ettermiddag og kveld. Mer ulikt fra dag til dag enn morgenen. Men en ting er fast, og det er barnas leggetider. De legger seg kl 1845, 1905, 1930, 2015 og 2115, etter alder. To dager i uka har hvert barn alenetid med meg fra forrige barn har lagt seg og til de legges selv, og da har ikke de andre lov å fortsyrre uten at det er viktig. Det setter de pris på og da er det hvert barn som bestemmer aktivitet.

 

2 dager i uka går ettermiddag og kveld med til at alle skal bade/dusje.

 

For at hverdagen skal gå opp har jeg en ukeskalender på kjøleskapet, der alt fast er skrevet inn og hvem som gjør hva. Den er ubetalelig og uunnværlig, og anbefales. Den må følges.

 

En kveld annenhver uke overtar en god venninne leggingen etter at de to første er i seng slik at jeg får storhandle.

 

Jeg jobber som lærer og har derfor "fri" alle skolefrie dager. Derfor kun 80% jobb selv om mange arbeidsdager er fulle dager. Men jeg bor ikke i by, ungene går på en liten skole, og vi har ikke tilbud om sfo i ferier. Jeg er helt avhengig av å ha fri når ungene har fri.

 

Fritid og egentid blir det minimalt av. Men jeg har foreldrene mine i nærheten og de er flinke til å stille opp. Stort sett går slikt til å følge opp i forb med foreldremøter etc. En sjelden gang blir det tid til meg.

 

Mitt råd er: Se over hverdagen din. Hva kan med fordel prioriteres bort i en periode? Hvordan er arbeidssituasjonen din? Bruker du mye tid til å pendle? Hva med å tilbringe noen dager på helg sammen med venner med barn og gjøre hyggelige aktiviteter? Er det noe du kan gjøre for din egen del for å lade batteriene? Hvor kan du i så fall finne rom til det? Kan ungene hjelpe til mer hjemme? Kan du byttelåne unger i blant med noen du kjenner i som også har behov for det? Bør du sykemelde deg fra jobb i en periode?

 

Får håpe du snart får det bedre

 

Oi, all ære til deg! Du virker veldig god til å organsiere hverdagen din :-) Kjenner jeg ble helt imponert, og full av beundring :-)

 

Jeg har bare to, og de ukene jeg er alene med dem, føles det som et evig kav! Takk for tips, var veldig inspirerende :-)

 

 

Respekt!!!!!! wow.

 

Anonym poster: 2d7c1df3c2300bba3f85e7f3dde97725